Litteraturens Høybråten

Publisert Sist oppdatert

-Jeg synes det er litt trist at bibliotekarene til de grader oppfører seg som myten om seg selv, sier Aslak Sira Myhre som tar mål av seg til å bli litteraturens Høybråten.

tXt og foto: Chris Erichsen

Aslak Sira Myhre 31 år gammel
Arvelig belastet gjennom oppvekst i en kjent ml-familie i Stavanger.
Tidligere historiestudent, lokalpolitiker, vaskehjelp, leder for Rød Valgallianse.
Med i den toneangivende Mongoland-generasjonen (med bl.a. forfatter og rockemusiker Tore Renberg, skuespiller Kristoffer Joner, regissør Arild Østin Ommundsen m.fl.).
Har spilt fotball i ti år, ”jeg hadde mer nytte av det enn av alle de bøkene jeg satt og leste aleine. Erfaringen med de som ikke leser er viktig.” Er redningsløst fortapt Vikingsupporter.
Gift med kulturredaktør Cathrine Sandnes i Dagsavisen.
Har tatt lappen i år og kjøpt seg bil (Volvo 240) som han cruiser landet rundt i med baksetet fullt av bøker.

 

Det er snart to år siden Aslak Sira Myhre foretok et tilsynelatende radikalt rollebytte, fra revolusjonær sjefsaktivist i promillepartiet RV, til lederjobben i den gjennomsubsidierte, tilsynelatende komplett ukontroversielle foreningen !les, med lisens til å gjøre lesere av norske ungdommer. I denne perioden har leserne av Bok og bibliotek fått et innblikk i Aslaks tenkning, servert som kompakte øyeblikksbilder på tredje siste side. Det er på tide med en sammenhengende oppsummering. Jeg møtte ham på kafé noen få dager før avslutningen av årets tXt-aksjon. Vi kommer tilbake til dette med bibliotekarmyten, men først en klassisk stiloppgave:

Hvordan er det å være leder i Foreningen !les i forhold til Rød Valgallianse, likheter og forskjeller?

-Egentlig et godt spørsmål. Først og fremst er tempoet i bokbransjen lavere på godt og vondt. Her er det tid til å gjennomføre prosjektene. På tross av de stadige ropene om krise, kampen om bransjeavtalen og alt det der, er det generelle klimaet i bransjen mer positivt enn i politikken – også i en organisasjon som RV – som er mye mer prega av kamp, intriger, sand i maskineriet og konstant dårlig tid. I bokbransjen har jeg en følelse av medvind, positivitet, deltakelse. Jeg har spurt meg selv, hvorfor er tempoet lavere? Jeg tror jeg har en analyse på det. Å gi ut bok tar tid, det er ikke som en løpeseddel. Boka skal bearbeides, korrekturleses, trykkes, og ikke minst leses! I valget mellom løpeseddel og bok er mitt valg klart: Jeg foretrekker bok!

Sinte, fulle folk
-Og så blir jeg ikke ringt opp midt på natta av sinte, fulle folk som vil skjelle meg ut. Jeg leder en organisasjon som, i motsetning til RV, alle støtter. Likevel er det tydelig at det er viktigere for folk at jeg har vært leder av RV enn at jeg er leder av !les, mye viktigere enn stemmetallet skulle tilsi. !les er folk bare glad for at eksisterer og derfor engasjerer den organisasjonen ikke i samme grad. På sitt vis synes jeg det er bra. RV er viktig for folk, det har jeg først merket til fulle etter at jeg gikk av som leder. Det forteller meg også noe i retning av at Voltaires slogan «Jeg er uenig i alt du sier, men jeg er villig til å dø for din rett til å si det», er grunnfestet i den norske befolkningen. Det forteller meg også at forsøkene på å etablere en nazikommi-kobling har mislykkes. Venstresida får en helt annen toleranse og anerkjennelse i det norske samfunnet enn nazistene.

En av Aslaks oppgaver er å møte bibliotekarene, sentrale allierte i de mange ulike aksjonene som !les setter i gang.

Hvordan oppfatter du bibliotekarene nå, i forhold til før?

-Før oppfattet jeg dem mest som stille vesener som tøflet rundt blant reolene og sorterte bøker. Men nå oppfatter jeg dem i tillegg som masochister. Jeg har aldri opplevd et publikum som er så glad i å bli hånet og hundset. Jeg kan stå på en talerstol og skjelle ut en forsamling av bibliotekarer på det groveste og får kjempeapplaus hver gang. Jeg synes det er litt trist at bibliotekarene til de grader oppfører seg som myten om seg selv. Men jeg har alltid vært glad i dem og er ikke mindre glad i dem nå. Vi snakker jo her om en armé av kulturarbeidere med en potensiellt enorm samfunnsmessig betydning. Vi snakker om blodårene i det sosialdemokratiske kulturspredningssystemet. Sammen med enhetsskolen, den siste rest av etterkrigsstaten. De som står for dannelsen av individene i et samfunn hvor kultur er viktig. Dette bærer bibliotekarene med seg, som individer og som gruppe, enten det gjelder å bevare et bibliotek eller å formidle litteratur på en skole. De er ikke først og fremst bevarere, men spredere. Det er de som skal forme ungene våre. Dette er viktig og jeg skulle ønske de turte å stå fram som en stemme i det offentlige rom. Selvfølgelig kan ikke alle være som Stig Elvis Furset (barnebibliotekar i Rygge bibliotek, også kalt ”bibliotekaren fra helvete”), men jeg skulle gjerne hatt en og annen Lise ”Courtney” eller ”Whitney” Larsen. Jeg vil ha bibliotekarer på Skavlan og i Standpunkt.

Forfatteren Harald Rosenløw Eeg kritiserte for noen år siden, i Bok og bibliotek, tXt-aksjonen for å være for velmenende og koselig. Du har selv sagt at du vil avmystifisere litteraturen. Det har de allerede langt på vei klart med sexen, skal vi ikke få ha noe i fred?

-Jeg deler langt på vei Haralds holdninger. I begynnelsen snakket han og jeg mye om hvordan vi kunne unngå nettopp det han kritiserte aksjonen for den gangen. Litteraturen må ha kanter, samtidig må den spres. Jeg vil fortsette å holde fast på massespredning til de som bare møter litteraturen på skolen. Den må ha kanter for å unngå at det bare blir bamsete og tøydyraktig. Dette betyr å velge bredt; tyngre tekster, lettere tekster, barnsligere tekster, hardere tekster. Mindre av det som befinner seg trygt og godt i midten, mer ut på kantene. Folk har godt av å lese tekster de blir støtt av. Målet må være, på kunstig vis, å skape de situasjonene da du gikk til hylla og plukket ut en bok du ikke hadde lov å lese. Den store fascinasjonen får du ikke før du får en litterær opplevelse som gjør deg eldre enn du er.

Snobber
-Folk som har lest mye skjønner dårligere hva andre folk leser. Det er som med sex; fra misjonærstillingen i mørket under dyna, til litt mer kinky, til SM. Når du har beveget deg fra Da Vincikoden til Thure Erik Lund kommer du aldri tilbake til Da Vincikoden. Vi som leser har lett for å bli snobber. Det er en internasjonal kodeks, lesing gir poeng. Jo mer vi snobber vår egen lesing, jo vanskeligere blir det for de andre. Og jo mer vi distanserer oss fra Da Vincikoden, jo mer isolerte blir vi. Folk slutter å lese bøker av samme grunn som fotball; de er ikke gode nok. De klarer ikke leve opp til de høye kravene. Det er blitt mer alvorlig, mer konkurranse, mindre lek. Hierarkiet inntrer, ”holder du på med den boka ennå?” I stedet for å oppleve sånne ydmykende nederlag slutter de heller. Eirik Newth har rett når han i Bok og bibliotek kritiserer litteraturmiljøet for å opphøye lesing til den eneste veien til innsikt. Samtidig er jeg sikker på at samla sett for en kulturkrets vil en økning i lesinga føre til en økning i innsikten, men det er ikke noe en-til-en-forhold, det er ingen automatikk i det, ingen nødvendig sammenheng. Innsikt kan du like godt få i et manuellt yrke. Jeg ser at det ligger en selvmotsigelse i det jeg sier, i disse to setningene: ”Samfunnet bli bedre av mer lesing” og ”Det er ikke nødvendigvis en sammenheng”. Men begge deler er sant.

Kollektive erfaringer
-Gjennom lesing kan du høste kollektive erfaringer som du umulig kan hente ved bare å leve eller se film. Gjennom å lese blir du bedre i stand til å forstå det menneskelige, å forstå noe helt annet enn deg selv. Gjennom å lese f.eks. Alexander Kielland vil du få en forståelse av 1800-tallsmennesket. Så kan man si at det ikke er viktig, at den tida er død. Men så enkelt er det ikke. Vi møter mye av norsk 1890-tall rundt omkring i verden i dag. Å lese er demokratisk. Hvis jeg skal omsette den korte teksten jeg skriver i Bok og bibliotek hver gang til tale, så vil det ta lengre tid å nå like mange som jeg når gjennom Bok og bibliotek. Du absorberer mer informasjon gjennom lesing enn gjennom å se film. Dette handler om erkjennelsestempo. Du kan ikke kjøre Matrix i sakte tempo, men Proust kan jeg lese i mitt eget tempo. Sånn sett er teksten mer tilgjengelig. Det fins et demokratisk, kollektivt aspekt i teksten som ikke finnes i filmen. Det er ikke uten grunn at internett og data er tekstbasert. De dystre profetiene om at skriftspråket blir erstattet av et billedspråk, kan vi skrinlegge. Skriften har vunnet. Du vil aldri få noe tilsvarende foreningen !les, vi vil aldri få se foreningen !foto, eller foreningen !film. Skriften har en posisjon som filmen aldri har hatt eller kommer til å få.

Hvordan har årets txt-aksjon gått?

-Bra, tror jeg. Vi treffer mange, og har fått flere systematiske tilbakemeldinger i år enn tidligere. Vi har mer variasjon i tekstutvalget, med både enklere og vanskeligere tekster. Jeg reiser (mye) rundt på skolene og får mye respons av typen: Den teksten likte jeg så godt at jeg lånte hele boka. Det avgjøres lokalt.

Du har satt deg en ambisiøs målsetning om at resultatene av innsatsen til foreningen !les i løpet av en tid skal være målbare ved dokumentert økning i lesing blant barn og unge. Hvordan ligger det an?

-Det er det vanskelig å svare på, siden det er så lett å ljuge. Allerede i år viser undersøkelser framgang i lesinga. Flere forskere gir oss æren for det. Men jeg mener de tar feil.

Hvorfor det?
-De undervurderer Harry Potter og Ringenes herre. Men til neste år skal vi ha tre aksjoner med bl.a. temaet idrett og lesing. Mot slutten av det bør vår innsats være målbar.

250.000 elever
-Jeg er stolt. I 2003 nådde vi ut til 250.000 elever. 135.000 deltok i txt-aksjonen. Hjemmesida vår hadde 15.000 unike brukere i måneden. Vi nådde ut til mange. I år når vi ut til enda fler. Vi er på riktig vei. Å være med i tXt-aksjonen betyr noe. Men vi kan ikke bare begrense oss til ungdommene, da lurer vi oss sjøl. Under litteraturfestivalen i Lillehammer til våren skal vi ikke bare nøye oss med alle skolene i Oppland. Vi skal ut til sjukehjem og bedrifter også. Du får ikke 15-åringer til å slutte å drikke, banne, røyke og begynne å lese bøker hvis du ikke gjør noe med 40-åringene. Jeg får prøve å bli en slags Høybråten for litteraturen, men utstyrt med gulrot istedet for pisk, sier Aslak.

 

 

Powered by Labrador CMS