Sentrum og periferi

Av Eirik Newth

En av de grunnleggende konfliktene her i landet fører til at det folkelige grunnlaget for kulturen undergraves, uten at kultureliten ser ut til å bry seg det døyt.

Da jeg første gang leste saken i en nettavis, tenkte jeg som Tor Åge Bringsværd: «Faen, nå har de senket takhøyden igjen». De samme folkene som lot biblioteker, skoler og bokkjøpere flest betale for oppkjøp av konkurrenter på 90-tallet, ville nå bruke den nye bokavtalen til å kutte hardt i bibliotekrabatten. Min neste tanke var: «Undres om noen utenfor bibliotekmiljøet kommer til å reagere denne gangen?»
Siden det dreide seg om et forslag som både ville ramme forfatternes viktigste markedsførere og deres egen inntekt (via bibliotekvederlaget), ville jeg i det minste ha trodd det kom et bekymret host fra et skrivende menneske med tilgang til Dagbladets spalter, eller kanskje en vennlig formulert petisjon fra Rådhusgata og Uranienborgveien. Men omtrent det eneste som har vært sagt om biblioteker fra forfatterhold denne høsten, kom i et halvhjertet innlegg fra ovennevnte Bringsværd til Moss Dagblad.

Normalt kunne tausheten tilskrives «nå gjelder det å holde kjeft»-linja som har hersket i hele bransjeforhandlingsperioden. Men slik jeg fortolker samtalene jeg har hatt med bransjefolk den siste tiden, er sannheten mer bekymringsfull enn som så. Mye tyder på at mange enten ikke visste at forlagene og bokhandlerne hadde tatt en spansk en, eller at de ikke forsto hva konsekvensene ville bli ute i kommunene.

Og hvorfor skulle de nå det? For tross høstens blemmer med innkjøpsordningen for voksen faglitteratur og frislippet av prisen på skolebøker, har den Oslosentrerte bransjen grunn til å være tilfreds med seg selv. Årelang lobbyvirksomhet overfor statlige etater og rikspolitikere har gitt håndfaste resultater i form av millioner til allehånde lesestimuleringstiltak.

Pengeflommen i Oslo står i skrikende kontrast til det vi alle vet skjer i norske kommuner: nedskjæringer i budsjettene og nedleggelse av filialer, og et økende press fra lokalpolitikere som ikke ser vitsen med bøker. Lite hjelper det at litteraturformidlere fra tigerstaden forteller distriktsungdom hvorfor de bør lese, når tilbudet i nærmiljøet ikke eksisterer. Mantraet for norsk alkoholpolitikk – tilgjengelighet gir forbruk – gjelder også for litteratur.

Hva kan gjøres med dette? Det er alltids mulig å starte en ny bibliotekaksjon, hale Geir Pollen og et knippe kjendisforfattere foran et gjespende journalistkorps, og skaffe seg 20 sekunder med høytlesing i Dagsrevyen (30 hvis forfatterne heter Åsne eller Ari). Men vi så alle hva den forrige førte til: Nada. Niks. Ingenting.
Det første skrittet på veien mot å løse et problem er å innse at man har et. I det bibliotekvesenets tilfelle handler det blant annet om en bokbransje som spiller piano mens Titanic synker. Kan hende det er den nyss ankomne vinteren som gjør meg ekstra motløs, men sant å si tror jeg ikke det vil endre seg før så mange biblioteker er borte at Kulturrådet kutter i innkjøpsordningen.

Til sjuende og sist var det press fra Norsk Bibliotekforening som gjorde utslaget da departementet grep inn i bibliotekrabattsaken. Det forteller oss at kampen for å redde bibliotekene må føres av bibliotekets egne. Så får man heller ha den manglende støtten in mente neste gang forfattere og forlag ber om solidaritet. Og det kommer de til å gjøre. Utnevnelsen av Knut Haavik til Kulturrådet er et signal om at den reaksjonære bølgen som har skylt over kommunene i årevis er i ferd med å treffe «maktens kvadratkilometer» i Oslo med full kraft.