– Byplanleggingen har spilt fallitt

– Vi har mye å lære av den opprinnelige byen som bestod av mye mer enn boliger.

Det er arkitekt Jan Carlsen som sier dette. Han jobber i fagbladet Arkitektnytt og er en aktiv debattant i diverse medier. Hans spesialområde er byplanlegging med hovedvekt på drabantbyen, og da særlig Groruddalen. På spørsmål om Holmlia i kontrast til eller i forlengelse av andre drabantbyer, medgir han at han ikke vet så mye om akkurat denne drabantbyen. Likevel tror han noe av den kritikken han retter mot Groruddalens bebyggelse også kan rettes mot Holmlia, fordi det er den ensidigheten sovebytankegangen forårsaker som ligger til grunn også her, selv om man på åtti-tallet var kommet et par skritt videre og opererte med en litt annerledes bebyggelsesform.

– Jeg mener ikke at man for en hver pris skal kopiere den tette byen fra århundreskiftet der man fant alle funksjoner innen et lite område, men vi har mye å lære av den opprinnelige byen som bestod av mye mer enn boliger.
Drabantbyene ble til som konsekvens av etterkrigstidens rasjonelle tenkning og såkalte soneplanlegging. Man så på byen som en maskin som skulle deles i effektive soner, og valgte å legge boligområdene i utkanten. Dermed fikk man sovebybegrepet, der man i tillegg til boligene har veinett frem til døra, butikker, barnehager og skoler. Det vi kjenner som by, med møteplasser, kulturtilbud og mangfoldighet var ikke engang tema. Denne typen byplanlegging har nå spilt fallitt, og akkurat det har de ansvarlige politikerne med AP og Høyre i spissen, vanskelig for å innrømme. Da blir det vanskelig å rette opp feilene som ble begått, selv om det er det eneste riktige å gjøre. Når det da også er slik at når journalister, i kjølvannet av en offentlig kritikk av en drabantby spør innbyggerne om hvordan de trives, får de alltid til svar at de har det fint. Da blir det enkelt å skape en slags konsensusstemning om at dette er noe man ikke snakker høyt om, fordi man sårer dem som bor der. Med dette mener jeg på ingen måte å påstå at folk ikke trives i Groruddalen, men at det likevel er viktig å åpne for en debatt med overskriften ”Hva fortjener Groruddalen?”. Og jeg mener at Groruddalen fortjener mye mer enn nye balkonger. Man må gå hardere til verks, gjøre om på infrastrukturen slik at områdene får flere funksjoner og slik blir mere lik det vi forbinder med by. Det bor jo 120 000 mennesker der.

Etter det som hendte i Paris er drabantbytematikken blitt ekstra ømtålig.
– Både politikere og beboere er i forsvarsposisjon. Jeg påstår ikke at dette kommer til å skje her i Norge, men vi ser mange sammenfallende tendenser når det gjelder boligmiljø.

– Hvor mye tror du arkitektur har å si for trivsel og tilhørigehet?

– Hovedgrunnene for de opptøyene vi nå opplever i Frankrike er først og fremst rasisme, elitetenkning og arbeidsløshet. Men når man i tillegg bor i så sterile og avvisende boligområder som disse drabantbyene, er nok dette med på å skape fremmedgjøring. Hvis vi her i Norge nå velger å gjøre en innsats i Groruddalen, skape den om til et levende sted med offentlige byrom, møteplasser, det som kjennertegner en by, vil det gjøre mye for trivsel, stolthet og tilhørighet, og vil nok kunne være en medvirkende faktor, om enn med begrenset betydning, til at vi ikke får franske tilstander her i Norge.

Estetikk og mangfold

De store feltutbyggingenes tid var forbi, og utover 80-tallet la OBOS sterkere vekt på småhus og oppdelte felter. Det gjaldt også de store utbyggingsområdene på Søndre Nordstrand, der Holmlia var først og størst. Her dukket det opp fargerik og fantasifull arkitektur. Økte byggekostnader kombinert med Husbankens kostnadsbegrensninger førte likevel til at ambisjonsnivået ble senket i forhold til planene, og flere prosjekter ble ”barbert” eller omarbeidet. Den typiske åttitallsboligen finner vi i lange blokker og sammenhengende rekkehus. Hallagerbakken på Holmlia (bygget mellom 1980 og 82) er bygget slik at de slanke bygningene følger terrengets former. Mye av bebyggelsen fikk et postmodernistisk preg med sterkere fokus på utvendig estetikk og varierte former enn 70-tallets noe mykere byggestil. Takformene og bygningsstørrelsen varierte, og balkongene ble utformet slik at fasadene skulle bli mindre ensartede. OBOS bygde både blokker og småhus på samme felt, i tillegg til påkostede uteanlegg med gangveier, utetrapper og støttemurer. Både Hallagerbakken og Casinetto på Skøyen Vest regnes som vellykkede eksempler på åttitallsarkitektur. Obos-bladet (Fra en serie om boligbygging – arkitektur og boligstandard – i de enkelte tiårene)