Inkluderende litteraturformidling

Av Eirik Newth

Ifølge en undersøkelse som ble gjort i USA nylig, får fire millioner amerikanske tenåringer utløp for sin skrivetrang i weblogger. Rapporten "Pew Internet & American Life Project Report: Teen Content Creators and Consumers" fastslår at over halvparten av alle tenåringer mellom 12 og 17 som er på nettet, også skaper innhold, i form av tekst, lyd, bilder, video og remiksete kulturruttrykk. 22% har en personlig nettside, 19 % har startet sin egen blogg og 38 % leser blogger jevnlig.

Selv om utviklingen ikke er kommet like langt i Norge – ifølge en undersøkelse for tidsskriftet Mandag Morgen har 30 000 nordmenn en weblogg, mens en tredel publiserer innhold på nettet hver uke – er konklusjonen likevel uunngåelig: vi går inn i en periode hvor våre lese- og skrivevaner endrer seg i en grad vi ikke har sett maken til på hundre år. Og dagens endringer er annerledes på så mange måter. På slutten av 1800-tallet førte ny teknologi og økonomisk vekst til at en langt større andel av befolkningen fikk tilgang til aviser og litteratur. Man fikk langt flere tekstkonsumenter, men skillet mellom forfatter og leser var fremdeles tydelig. Ved å viske ut skillet mellom forfatter og leser, er de nye tekstmediene med på å gi oss millioner av nye tekstprodusenter.

Stilt overfor en slik utfordring, er det kanskje lettest å se hva man ikke skal gjøre. Man bør for eksempel ikke oppføre seg som om de nye digitale tekstgenrene ikke eksisterer. Programmet for Ungdommens litteraturfestival i Trondheim denne høsten er et typisk eksempel i så måte: et ellers utmerket program definerer åpenbart en forfatter som en som skriver innen etablerte papirgenre. Teksten som "begynner å leve" utenfor bokpermene, gjør det bare på film, på scenen eller i radioteateret. Spørsmålet "jeg har noe jeg skulle sagt – men vet ikke helt hvordan" besvares med et tilbud om kurs i rapping.

Det mest problematiske med dette er ikke bare at vi bokfolk nok en gang ignorerer en viktig trend i mediasamfunnet (velkjent for de av oss som vokste opp på 70-tallet, da TV var hovedfienden), men at vi mister muligheten til å påvirke. Man skal ikke ha fulgt lenge med på den viktigste plattformen for norske bloggere, VG Netts bloggsider på http://www.vgb.no/ , for å forstå at behovet for påvirkning er stort. Når mer enn 3000 bloggere slipper seg løs, blir resultatet et kaotisk mangfold, en kakofoni av dagboksliknende betroelser, politiske utspill og bombastiske erklæringer om alt mellom himmel og jord.

Mens mange av bloggerne åpenbart er trygge på bloggtrekk som pekere og kommentarfunksjon, avslører språk, struktur og retorikk ofte et skrikende behov for grunnleggende trening i bruk av tekst. Noen må fortelle forfattere av nettdagbøker om betydningen av undertekst, og forholdet mellom den offentlige og private sfæren. Noen må gi unge wikipedister en grundig innføring i kildekritikk og skriving av fagtekster. Noen må klart og tydelig fortelle ivrige deltakere i webfora at det finnes etiske og juridiske grenser for hva man kan ytre om medmennesker. Og – ikke minst – noen må lytte til erfaringene de nye skribentene gjør.

Ja, for hvis bokbransjen kjenner sin besøkelsestid og trekker digitale tekstgenre inn i den generelle litteraturformidlingen, er det også mye å lære. Om avsender og mottaker, forfatter og tekst, liv og diktning – forhold som alle sammen er i ferd med å redefineres mens dette leses.