Kjære redaktør del 24

Bibliotekar Magda Hansen ble sist torsdag brått revet fra oss i det hun intetanende ble klemt i hjel mellom elektriske arkivreoler i bibliotekets fjernmagasin. Bibliotekar Magda Hansen døde mandag etter å ha blitt offer for blind vold utenfor Ullersmo fengsel. Det spekuleres i om den antatte gjerningsmannen hadde blitt nektet fjernlån under tidligere soning. Bibliotekar Magda Hansen ble i helgen myrdet av biblioteksjefen i Nesberg og Foss interkommunale bibliotek. Biblioteksjefen, tidligere hjemmehjelp i Foss kommune, hevder hun har blitt trakassert av Magda Hansen gjennom en årrekke og er nå innlagt på psykiatrisk avdeling til observasjon og vurdering.
Å skrive Magda Hansens nekrolog, er ingen lett oppgave. Å finne en finurlig og litt morsom dødsårsak, er vanskelig. Og jeg lander på slagordet til Rema: Det enkle er ofte det beste (et slagord som nok også Magda kunne stille seg bak). Det er rett og slett ikke mer Magda igjen. I over tre år har hun delt sine tanker med leserne av Bok og bibliotek. Og jeg har fått utløp for Magdaen inni meg. Den som blir irritert over folk som sniker i kø, biler som stanser midt i et fotgjengerfelt, godt voksne damer som opptar to seter på en full buss med vesken på setet innenfor seg, unger som piller på alt uten at foreldrene sier noe, osv.
Dessuten er jeg jo bibliotekar, og en blant flere bibliotekarer med en mørk side. Hvis man går etter i sømmene, så er mange av oss sykelig opptatt av detaljer og hvordan vi gjorde ting før. Ikke klarer vi alltid å le like hjertelig heller, når noen snakker om bibliotekaren som syns bibliotek er toppen hadde det ikke vært for lånerne. Vi er litt som myten, dessverre. Bibliotekaren med stor B. Vi liker ro og orden. Og blir som hodeløse høner på et gårdstun når ingenting er som det pleier. Jeg har møtt mange bibliotekarer i min tid og de skårer i varierende grad på Magda-meteret. Og erfaringene fra disse møtene, i kombinasjon med min egen indre Magda, har gjort det mulig å beskrive bibliotekverdenen fra Magdas synsvinkel. Men nå er det ikke mer igjen. Jeg har nok vært byråkrat for lenge. Det har rett og slett gått for lang tid siden sist jeg sto bak en skranke og irriterte meg over masete lånere, eller lånere i det hele tatt. Jeg blir imidlertid beroliget av at jeg fortsatt ser ut som en av standen. Det fikk jeg bekreftet da jeg i forrige uke snakket for studenter på UiO, og 99 % av dem gjettet at jeg var den av de tre tilstedeværende fra ABM-utvikling som hadde bakgrunn fra biblioteksektoren. Med andre ord, jeg ser fortsatt litt ut som Magda. Selv uten knute i nakken og hornbriller, eller enda verre: bokøredobber og hjemmestrikket, lilla genserkjole. Og det er godt for en som meg å vite, at noe blir ved det samme. Så er likevel ikke Magda helt borte, selv om hun ikke lenger blir å treffe i Bok og bibliotek.

Vilde Ronge