Klassekompiskampen

Kompisen min ble litt skvetten her om dagen. Fordi han tilhører middelklassen, leser han jevnlig avisa Klassekampen. Det er jo ingen andre aviser som taler klassesaken, som han sier, og iallfall ingen som på en bedre måte målbærer middelklassens mange saker. Særlig når det gjelder kultur, og det er alle vennene til kompisen veldig opptatt av. De fleste av dem vet ikke forskjell på kunst og kultur, men til og med kompisen har skjønt at det ikke er alt mellom himmel og jord som folk fra middelklassen kan få med seg.
Men her om dagen ble han altså litt skvetten. For her om dagen sto det sannelig fram en fetert sosiolog i Klassekampen og mente at vi ikke lenger lever i et klassesamfunn, selv om vi lever under kapitalismen.
Nå, sa kompisen, har Klassekampen også begynt å slå seg selv på munnen. Før var de mot ytringsfrihet, de holdt på med noe de kalte ”proletariatets diktatur”, og det likte ikke kompisen min. Men det er da måte på til ytterligheter. Til tross for at det derre diktaturet er lagt på et søvnløst fjerngulag, eller hva nå enn sånne ting heter i arkiver, biblioteker og museer, så trenger de ikke lage intervjuer med folk som sier at navnet på avisa som intervjuer dem ikke gjelds, mente han og la avisa irritert vekk.

Kompisen min var ikke så skvetten av seg før. Da var han en framfusen friskfyr med skikkelig høyde på ørreten. Ikke noe var i grunnen noe. Eller det var dritstort og en smal sak å takle. Kompisen sier at den slags synsmåter tilhører tida da folk er unge og dumme. Folk skal være dumme når de er unge, mener han. Kloke, unge mennesker er nerder. Og de hører til på fjerne tufter. Det er når folk blir eldre at de skal bli kloke. Særlig kloke blir de som er omtrent på samme alder som kompisen. Litt over femti, det er lissom tida for livsvisdom på høyden. Men det er også tida for redsler, våkenetter og alskens gru over enkle ting man ikke får til, eller saker som har hopet seg opp fordi man har tenkt for mye på dem.
Men om visdommen er stor, er kompisen smertelig klar over at kroppen blir skrøpeligere. Her en kveld satt han sammen med familiens yngste, kalt sneipen, og så på en teveserie som heter ”Lost”. Det er en tittel som tiltaler kompisens livsfølelse. Og så kan han eksellere med viten om robinsonader, Jules Verne og bruken av Ibsen i såper. Mens han foredro om dette for sneipen, brukte han en tannpirker på middagsrestene. Det satt noe svinekjøtt oppunder en tann. Men så datt tanna ut. Han gikk til sin elskede, sjefsbibliotekaren, som satt på kjøkkenet og katalogiserte melskuffen. Sjefsbibliotekaren støtter Foreningen !les døgnet rundt, hun har bare vemmelse til overs for teveserier, selv om hun liker pudlene og dokkemennene som inntar NRK 1 hver fredag kveld.
”Nå er jeg lost,” sa kompisen. ”Tanna mi datt ut.”
Sjefsbibliotekaren plasserte tørrgjæren korrekt, ”Da får du dra til tannlegen i morgen,” sa hun, med samme tonefall som en saksmappe.
Det var som om hun satte et stempel på ham, syntes kompisen: ”Utgått fra de vitales bibliotek.”

Tannlege Bollemedørepå tittet inn i kjeften til kompisen min. ”Stifttann”, sa han. ”Plast og skrue. Piece of cake.” Så vurderte han kompisen litt nøyere, så på klærne hans og tenkte seg litt om. ”Men vi kan jo godt klæsje inn en krone i stedet”, sa han.
”A æ pisfoschellen?” spurte kompisen, med kjeften full av tannlegedingser.
”Plast er ett laken. Krone er fire laken,” sa tannlege Bollemedørepå. Han tok diksjonshemmerne ut av trynet til kompisen, slik at han kunne høre budskapet om fire tusen raske med tydelighet. Men kompisen min skuffet ham.
”Det skal være plast til oss alle”, sa kompisen, tydelig fornøyd med eget vidd.
”Jeg har en bil stående parkert ute,” sa tannlege Bollemedørepå, irritert. ”Jeg må ut og legge på en krone eller ti igjen. Jævla kommunen og jævla politikere som hele tida må flå vanlige folk.”
Denne uttalelsen ga kompisen noe å tenke på. Her satt han med en tann mindre og ble tilbudt en krone for fire tusen kroner av en mann som tjente innmari mye mer enn ham selv, men som altså klagde fordi han måtte ut med en krone eller ti for å ha en bil som opptok plass i sentrum. Og hva slags klasse tilhørte mon tro tannlege Bollemedørepå? Tenk, han tilhørte også samme fordømte middelklassen som kompisen min.
Kompisen gikk straks hjem og lagde middag til sjefsbibliotekaren, sneipen og seg selv. Det kom ingen middagsrester oppunder den nye tanna. Og utpå kvelden ville sjefsbibliotekaren finne ut om intimitet og nærhet som naturlige elementer i kvinnearbeid blir avslørt som en myte når det gjelder bibliotekyrket. Det er ennå høyde på ørreten, kunne kompisen konstatere fornøyd etterpå. Men utpå kvelden, da han måtte bli med sjefsbibliotekaren på den månedlige økonomisk status – og planmøte for heimen – det er hennes måte å få ham ned på jorda – sendte kompisen en uvennlig tanke til Klassekampen. Nei, noen blir ikke klokere med åra, kunne han konstatere. Og noen teoretikere bør skynde seg til tannlegen.