Ord om delaktighet

Publisert Sist oppdatert

Gjennom hele ungdomstiden og helt opp mot voksen alder her i Norge hadde Saynab Mohamud ett uttrykksmiddel: vold.

Tekst og foto: Kristin von Hirsch

Nå har hun et rikt og velutviklet språk, og med sin usnobbete og sterke tilstedeværelse evner hun å formidle alle nyanser av tanker og meninger til dem hun snakker med. Hvordan er det mulig?

– Jeg begynte å lese, svarer hun. – Her på Holmlia har biblioteket alltid vært åpent for alle, selv om du ikke låner en eneste bok. Men når du vanker på et bibliotek fordi du trenger et sted å være for å kunne prate med venninnene dine i fred og ro, så ender det jo opp med at du begynner å kikke litt i hyllene, sjekke ut. Jeg begynte med bøker som handlet om meg. Som ”Pakkis” av Khalid Hussain. Siden har det blitt mye litteratur relatert til de temaene som opptar meg. En sideeffekt er språket. Jeg ble oppmerksom på språket mitt, som jeg ikke hadde tenkt noe spesielt over tidligere, og ønsket å utvide det, bli i stand til å bruke det. For det er jo her i Norge jeg lever og ønsker å bli hørt.

Saynab Mohamud er den somaliske jenta som i 1999, sammen med Kadra, stod frem i Rikets tilstand på TV2 og gav omskjæring av kvinner et ansikt, og som i 2004 skrev boka ”Saynab – min historie”.

Boka er hennes egen livshistorie ført i pennen av journalist Eva Norderhaug, og tar oss fra flyktningeleiren i Somalia, via Risør og Kristiansand, til Holmlia og et samhold hun aldri tidligere har opplevd. Likevel ender Saynab til sist opp som medlem i en av de mest brutale jentegjengene som noen sinne har regjert Oslo City. Grunnen, som ingen får tilgang til fordi Saynab selv ikke har ord, er krig, oppbrudd, savn, rasisme, omsorgssvikt, notorisk mobbing og brutalitet fra omgivelsene

Integrasjon er delaktighet
Det var reisen hjem til flyktningeleiren og moren som forandret Saynabs holdning til livet. Det løste opp savnet og aggresjonen og gav henne nye perspektiver. Og med Holmlia som et godt eksempel på hvor bra et multinasjonalt norsk samfunn kan fungere, fikk hun et klart bilde av hva hun ville gjøre med livet sitt.
– Det var kjempetøfft å snu ryggen til jentegjengen. I den perioden hvor familien min her i Norge falt fra hverandre på grunn av alkoholisme, var det de som var kjernen i livet mitt, det var de som gav meg tilhørighet. Likevel måtte jeg bryte for å komme meg videre.
Og siden har det gått slag i slag for den uredde og engasjerte kvinnen. Gjennom forskjellige organisasjoner har hun, før og etter Rikets tilstand, jobbet aktivt med å synliggjøre overgrepene som begås mot kvinner i form av omskjæring, hun har jobbet med å bygge opp afrikansk ungdoms selvtillit og identitet, og hun har reist land og strand rundt og snakket med ungdom om krig, savn, alkoholisme, omskjæring, hjemløshet, kjærlighet, vold og rasisme. Det siste året har hun også vært politisk rådgiver for Venstre på Stortinget der hun jobber med flyktning- og integreringspolitikk.
– En veldig givende jobb der jeg opplever å bli lyttet til. Jeg lærer også utrolig mye om hvordan politikk fungerer. Venstre ønsker å bygge en politisk plattform som fungerer både for nordmenn og innvandrere, for det finnes ingen skikkelig integreringspolitikk her i Norge. Det som finnes er hastelover som ble vedtatt i ren panikk fordi man ikke hadde noe velfungerende apparat for å ta imot de store gruppene med flyktninger som har kommet til Norge de siste årene. Disse lovene har ikke rot i langsiktige strategier eller tanker om hvordan vi ønsker at Norge skal være i fremtiden. Så det vi bygger er et skikkelig fundament for en god integreringspolitikk. Da må alle være med, også innvandrere, for så langt har ikke disse miljøene fått lov til å delta i å bygge en politikk som handler om dem. Derfor blir det veldig viktig å få andre og tredje generasjon i tale. Vi må få de forskjellige miljøene til å uttrykke hva som er viktig for dem. Vi må rett og slett rydde plass for engasjement fra alle kanter, og en slik prosess er avhengig av gjensidig tillitt.
– Paris og ungdomsopptøyene i Frankrike generelt har vel vært tema for deg og gruppa di på stortinget de siste dagene? Har dere snakket om muligheten for at slike ting kan skje også her?
– Absolutt. Og jeg tror sånne ting kan skje i Norge i fremtiden, hvis vi ikke hele tiden driver forebyggende arbeid og har en våken og oppegående integreringspolitikk. Hvis folkegrupper glemmes og ikke får være med på å bidra til å utvikle det samfunnet de lever i, vil de føle seg utafor og da føler de ikke ansvar heller. Derfor er det viktig at de store føringene for dette arbeidet gjøres på et overordnet plan. Det er kjempebra at det drives aktivt forebyggingsarbeid på lokalplan, men det er ikke nok. For det er ikke bare der det er mye innvandrere at man trenger å jobbe forebyggende mot vold og rasisme. Ofte er det viktigere der man ikke har så mange innvandrere. Det er jo en grunn for at innvandrere rømmer til de store byene. Folk fra små steder har for eksempel en helt annen innstilling til meg når jeg besøker dem. De synes det er rart at jeg snakker så godt norsk, og enda rarere at jeg anser meg som norsk.
– Hva ser du som en god integreringsprossess?
– En god integreringsprossess innebærer at alle, både nordmenn og innvandrere forstår at vi er en del av det samfunnet vi lever i og at vi derfor også har ansvar. Mange innvandrerungdommer opplever seg ikke som norske selv om de er det, fordi de ikke føler seg som del av samfunnet de lever i. Da må man begynne med dialog, samtale – spørre dem hva de er opptatt av, hva de vil og kan bidra med – og så kan man stille noen krav på grunnlag av det. Men det hjelper ikke å stille krav så lenge man ikke lar folk få delta i beslutningsprossessene, for da oppnår du bare likegyldighet. Og en ting til; integrering betyr ikke at man skal stippe personer for alt det de er og har med seg for å bli mest lik ”alle andre”. Det viktigste er jo at vi alle er unike og at hver og en har en kulturbakgrunn og en kunnskap å bidra med i utviklingen av Norge.

Holmlia foran som et godt eksempel
Tror du politikerene kan lære noe av Holmlia?
– Ja, det tror jeg. Men da må de ta seg en ordentlig studietur. Ikke bare vise ansiktet sitt for å bli tatt bilder av i et flernasjonalt miljø. De må snakke med folk, bli med på det som skjer, se seg rundt, høre på hva folk har å si.
– Fortell meg om det spesielle ved Holmlia.
– Her på Holmlia er alle opptatt av hverandre. Alle dører er alltid åpne. Nasjonalitet spiller ingen rolle. Åttifem prosent av dem som går på Holmlia skole er opprinnelig fra et annet land enn Norge, så vi er på en måte blitt fargeblinde, og det innebærer en veldig lav toleranseterskel for ulikhet. For meg er det som å bo i Afrika. Hvis du gjør noe galt på andre siden av skogen der familien din ikke ser deg er det alltid noen som ser deg likevel, stiller deg til ansvar for det du gjør, oppdrar deg og ringer hjem. Selv om det kan være frustrerende for en ungdom, føles det først og fremst trygt og godt. Jeg har bodd mange steder, og ser at over alt har folk en tendens til å holde seg for seg selv, eller med sin egen nære krets. Holmlia er ikke sånn.
– Hvorfor ikke?
– Vanskelig å sette fingeren på noe helt konkret, men det å komme til et sted der alle ungdommene kaller seg for familie – det hjelper på. Full aksept. Og de fleste har jo vokst opp med hverandre og blitt vant til hverandre, for det er lite gjennomtrekk her. Folk flytter ut for en stund, men mange kommer tilbake når de etablerer seg med egen familie. For det er jo så fin natur her også. Skog og vann, mange steder å være sammen. Og alle husene er ganske fine. Holmlia er som en trivelig liten landsby som ligger for seg selv uten så mye påvirkning fra andre bydeler.
– Hvordan har da dette dårlige ryktet oppstått?
– Gjennom enkelthendelser som mediene har blåst opp. Og så hadde deler av A- og B-gjengen røtter her på Holmlia. Sånn er det jo ikke lenger, men det er vanskelig å bli kvitt et dårlig rykte når pressen først har stigmatisert Holmlia som ghetto med negativt fortegn. De som drepte Benjamin kom jo utenfra for å lage bråk. De hadde ingenting med Holmlia å gjøre, men det har gjort at mange barn og ungdom fremdeles er redde for å gå alene ute om kvelden.

Lokale krefter
Saynab mener at ungdomsklubbene og biblioteket også har gjort sitt for å få alle til å føle seg som del av den store Holmlia-familien.
– Biblioteket er som jeg tidligere sa et åpent og fritt sted med veldig høyt under taket. Og alle journalister som er med på å stigmatisere bydelen burde ta seg en tur til Åsbråten ungdomsklubb. En av de beste klubbene i Oslo og Norge – med klatrevegger, squash-rom, basket, fotball, mediarom, datrom, matlaging, dansing… alt mulig, og det er stappfullt av ungdommer der hele tiden – fra hele Oslo. Og foreldrene vet at det er et positivt sted, og det betyr at de også lar jentene gå dit. Jeg var jo en av de verste, men jeg har aldri opplevd å bli utestengt fra klubben. Lederen tok meg til side, snakket med meg, gav meg gode råd – og så fikk jeg straff. Vaske vinduene på kontoret hans for eksempel. Men det var helt greit, fordi han brydde seg.

Saynab er nå blitt 27 år. Ved siden av å være en aktiv og våken samfunnsborger, er hun også en høyst tilstedeværende mor til en datter på fem. Om hun flytter til Holmlia igjen vet hun ikke.
– Somaliere er nomader. Det betyr at vi flytter på oss ganske ofte. Men jeg vet en ting, og det er at når jeg tenker på hva som er ”hjem” for meg, så er det Holmlia jeg ser for meg. Det er her jeg har min tilhørighet, for det var her jeg ble del av det store bildet.

 

Powered by Labrador CMS