Programvaresammensvergelsen

Kulturen i programvareindustrien er preget av grådighet, likegyldighet og arroganse overfor kundene

Av Per Inge Østmoen

“Hvorfor programvareselskaper selger oss programvare med feil, hvordan den kan skade deg og din virksomhet, og hva du kan gjøre med det.”

Dette er temaet for en bok som journalisten og dataeksperten Mark Minasi skrev i år 2000 om forholdene innen mange av de store firmaene innen programvareindustrien. Bokens tittel lyder “The Software Conspiracy,” og forfatteren tegner et bilde av en kultur preget av grådighet, likegyldighet og arroganse overfor sine kunder – de samme kundene som betaler for dataprogramvaren. De fenomener Minasi trekker frem er stadig like aktuelle.

I et informasjonssamfunn er datamaskiner sentrale for produksjon, bearbeiding, arkivering og senere tilgang til alle former for data. I denne situasjonen får datamaskiner og dataprogramvare en stor økonomisk betydning ikke bare som en følge av verdiene deres funksjon genererer, selve omsetningen av datamaskiner og programvare er en betydelig industri. Som alltid når økonomiske interesser har som mål å øke sin fortjeneste, søker de samme aktørene også å styrke sin posisjon i markedet. I verste fall utarter dette til en streben etter å oppnå en uforholdsmessig stor grad av kontroll over de øvrige aktørene i et marked. Å tjene penger er selvfølgelig fullt ut legitimt i seg selv, men når dette skjer på bekostning av andre menneskers frihet og rettigheter er det ikke like greit. Noen av resultatene av programvareindustriens ønske om å oppnå markedskontroll er hva Minasi beskriver i sin bok.

Kontrollmekanismer
Bokens tittel henspeiler på programvare med feil. Likevel inneholder allerede første kapitel “programvaren og loven” en skildring av hvordan programvareindustrien benytter seg av negative kontrollmekanismer som skaper problemer som er vesentlig mer vidtrekkende og fundamentale enn de som forårsakes av dårlig og/eller feilbefengt software. Minasi refererer til et tenkt eksempel, hvor en misfornøyd ansatt etter å ha fått en reprimande av sjefen går til en bransjeorganisasjon for programvare og anmelder bedriften for å ha ulovlig, såkalt “ulisensiert” eller “piratkopiert” programvare. Denne organisasjonen har gode kontakter til politiet, og iverksetter – sammen med politiet – en razzia hos den aktuelle bedriften. Historiens efterfølgende detaljer er sekundære, men selv om ovennevnte eksempel er konstruert skjer slike ting i virkeligheten. Programvareselskapers bransjeorganisasjoner, som Business Software Alliance (BSA) og Software Publishers’ Association (SPA), har gjennom intens påvirkning av og til dels oppkjøp av politikere sørget for å skaffe seg en urovekkende stor makt. Trolig er mange ikke klar over at BSA internasjonalt er kjent for å iverksette regelrette kampanjer for å få ansatte til å melde fra om ulisensiert programvare, og organisasjonen har endog en egen telefonlinje hvor man kan ringe inn sitt angiveri til BSA, som deretter avgjør om saken skal forfølges med eller uten politiets assistanse.

Kjernen i denne problematikken er at den “proprietære” delen av programvareindustrien har skaffet seg en makt som i realiteten innebærer en oppsiktsvekkende grad av privat rettshåndhevelse – og et tilsvarende svekket rettsvern for forbrukeren. Når en uhellig allianse mellom ulike innholdsleverandører påvirker lovgivning innen den opphavsrettslige sfæren, blir situasjonen alvorlig.

Industriinteresser
Minasi vier mye plass til å beskrive amerikanske lover som Digital Millennium Copyright Act (DMCA) og Uniform Computer Transactions Act (UCITA), hvis felles kjennetegn er at de sterkt favoriserer industriinteressene på bekostning av de kundene som faktisk betaler for produktene og følgelig finansierer industriens eksistens. Slike lovverk har internasjonal relevans fordi en rekke politiske og økonomiske (makt)mekanismer har en tendens til å påvirke lovgivningen i andre land, og det européiske og sterkt forbrukerfiendtlige EU Copyright Directive (EUCD) har i stor utstrekning amerikansk lovgivning som modell.

Selv om man aldri så mye har betalt for programvaren, har forbrukeren etter slike lover få reelle rettigheter. Således er også handlinger som ikke burde være opphavsrettslig relevante vanskeliggjort eller gjort helt ulovlige gjennom ny lovgivning. Å omgå en teknisk sperre for å eliminere en produktaktivering kan medføre straff, selv om produktaktivering er et tvungent avhengighetsbånd som hindrer kjøperen i å bruke programvaren uavhengig av produsenten – noe som uunngåelig går på bekostning av datasikkerhet og brukerens råderett over egne data siden all moderne databehandling forutsetter bruk av dertil egnet programvare. Spørsmålet her er hvor lenge samfunnet kan akseptere et lovverk som gir produsent/leverandør av programvare mulighet til å regulere kundens bruk av en vare etter at kunden har betalt og overtatt varen. Her er det at programvareselskapene har begått en “genistrek.” Gjennom lover som tidligere nevnt har de sørget for å skaffe seg legal dekning for en slik kontroll, og det er her selve problemets rot ligger. Med programvare som brukeren ikke selv kontrollerer og ikke har lov til å modifisere har man heller ingen mulighet til å hverken sørge for å kunne bruke programmet slik man ønsker eller rette feil. Det er derfor selve den idé at programvarefirmaer skal kunne bestemme over kundens bruk av dataprogrammer vi må rette søkelyset mot. En nærliggende løsning er å arbeide for å utbre programvare som gir forbrukerne rettighetene tilbake, dvs. såkalt fri programvare. Denne løsningen nevner ikke Mark Minasi med ett ord i “The Software Conspiracy,” men den er i realiteten den eneste farbare vei dersom vi ikke ønsker å overlate både sikkerhet og råderett over egen databehandling til store programvareselskaper.