Bil for bil bilde for bilde: Et norsk ikon

Tekst: Chris Erichsen

– Egentlig er jeg ikke spesiellt opptatt av biler, sier Harald Østgaard Lund. Likevel har bilene fulgt med ham i flere av de prosjektene han har engasjert seg i. Han regisserte spillefilmen ”Halvveis til Haugesund”, en norsk roadmovie hvor amcar-miljøet i Telemark hadde en sentral plass. Lysbildeforedraget ”Veikrysset i Gamlebyen” forteller historien om hvordan 100.000 biler hver dag underlegger seg det gamle Oslo fra middelalderen. Og her ”Bil for bil, bilde for bilde”, en studie i norske postkort gjennom tidene, hvor det viser seg at bilen – og andre framkomstmidler – er en gjenganger.

Harald Østgaard Lund er billedarkivar ved Nasjonalbiblioteket, en tittel han selv mener er lite dekkende.
-Jobben min er  først og fremst å formidle bildene og kunnskap om dem . Den engelske tittelen min; curator passer kanskje bedre .Det viktigste består uansett i å faktisk se på bildene.

Og slik fikk han øye på den røde bilen, på kort etter kort. På vei inn i tunnellen, tilfeldig hensatt på et fergeleie, utenfor en butikk, foran i bildet, langt bak, nesten usynlig, helt ute i kanten eller midt i bildet. Var det fotografens signatur? Hans forsøk på å gjøre seg synlig, slik Alfred Hitchcock alltid selv var tilstede i sine egen filmer, i forbifarten?

-Den sammenlikningen er jo åpenbar. På disse kortene fra 60-tallet er fotografen aldri kreditert, så det kan ha vært en slags kompensasjon for det. På et interiørbilde fra et hotellrom kan man sågar svakt skimte speilbildet av fotografen i vinduet. Samtidig viser en mer historisk undersøkelse at det er en lang tradisjon i postkortkunsten for å ha med et framkomstmiddel i bildet. Det finnes postkort fra begynnelsen av det 20. århundre med hest og kjerre og sykler.

– Hvorfor denne tradisjonen?
– Husk på at helt fram til 70-tallet var det å ha eget framkomstmiddel noe staselig. Det fortalte noe om status, og om å oppleve noe fra tilskuerplassen i dette framkomstmiddelet. En del av det å se landskapene er å reise i dem, i motsetning til å bo i dem. Mannen – det er som regel en mann – i bilen eller på sykkelen er i en privilegert posisjon som turist. Han ser landskapet fra sitt staselige kjøretøy.

– Rett som det er dukker fotografen selv opp i bildet, tatt med snor- eller selvutløser. Han sitter bl.a. på en stein ved Geirangerfjorden og ser ut mot cruiseskipene og han står ved veien i et snøhvitt landskap etter skituren. På enda eldre postkort kunne fotografen legge igjen spor av seg selv i form av noen objektiver eller klesplagg liksom tilfeldig henslengt på en benk eller et bord.

– Men i dag skal man lete lenge for å finne et postkort med en bil på?
– Ja, bortsett fra på det man kan kalle postmoderne motiver med for eksempel en veteranbil i Geiranger foran de nyeste skipene. Bilen som motiv toppet seg på 60-tallet med Arne Normann, Carl Normanns eldste sønn, sine bilder. Etter hvert som bilen ble allemannseie forsvant den fra postkortene. Bilene er ikke lenger pittoreske, eller billedskjønne, nå er det blitt så mange av dem at vi knapt tåler synet av dem lenger. Typisk nok faller dette i tid sammen med at fotografen endelig ble kreditert på baksiden av postkortet.

– Var dette fotografens egen bil?
– Det brukte jeg tid på å finne ut. Etter inngående studium av bildene klarte jeg å tyde registreringsnummeret. Biltilsynet kunne, til min skuffelse, opplyse meg om at bilen hadde vært registrert på Normanns kunstforlag og ble solgt i begynnelsen av 70-tallet.

– Hvor bevisst var denne bruken av bil?
– Det er jo tydelig at det fantes en tradisjon for det. Og det fantes en uskreven regel i Normann kunstforlag om at bilen alltid skulle være rød, eller hvit, eller rød og hvit, og himmelen alltid blå. Dette hadde nok sammenheng med fargene i det norske flagget som var godt synlig på mange av bildene. Likevel fantes det selvsagt ingen bevissthet den gangen om det kuriøse i dette. Det er noe vi først får øye på nå, med blikket vårt vendt mot fortida.

– Og med det blikket blir disse bildene, tatt av ukrediterte fotografer, ikoner som forteller en viktig historie. Jeg er ikke tilhenger av å gi flest mulig bilder såkalt verkshøyde slik at de blir opphavsrettslig beskyttet i minst 70-år etter fotografens død. Likevel synes jeg det er viktig å synliggjøre disse bildene, å gi dem en status, som noe noen en gang har skapt med omtanke, og som vi nå kan nyte synet av, og lære av, sier Harald Østgaard Lund.
Han har satt sammen disse bildene til et godt gammeldags lysbildeforedrag, komplett med støv på og sprekker i noen av lysbildeglassene, som skal framføres i Nasjonalbiblioteket i Oslo 20. januar.