– Byråkratiet skal ikke bestemme

Publisert Sist oppdatert

Det er ikke byråkratiet som skal bestemme hva offentlig kulturstøtte brukes til. Det er et folkevalgt ansvar, mener kulturminister Trond Giske.

Av Odd Letnes

– Det er viktig at en stor del beslutninger og prioriteringer i kulturlivet tas på ”grasrotplan”. Først da får man en kultur som er lokalt forankret og integrert, legger han til.

Giske har varslet slanking av kulturbyråkratiet. Han har gått ut mot Kulturrådets innkjøpsordning for moderne kunst og flyttet LOK-ordningen (lokale konserttiltak) fra Kulturrådet og ut til kommunene. Han har nedsatt et eget utvalg som skal granske pengebruken i de sentrale statlige kulturorganene. Dette gjelder bl.a. ABM-utvikling og Kulturdepartementet selv.

I tillegg er det åpenbart at Giske er opptatt av å gjøre populærkulturen stuerein, blant annet gjennom støtten til et regionalt kompetansesenter for rock i Bergen, ved å trekke den inn i den kulturpolitiske varmen. Økte bevilgninger og styrket representasjonen til populærkulturen i ulike råd og utvalg hvor det tidligere var kunstmusikken som var rådende, er friske initiativ fra Giske denne høsten.

Ny kurs?
– Betyr dette en ny kurs i kulturpolitikken? Vi traff kulturministeren på telefonen idet han var på vei til årets Bragepris.

– Jeg vil ikke gå så langt som å si at jeg legger en helt ny kurs for kulturpolitikken. Fortsatt får for eksempel tradisjonelle teatre, orkestre og liknende solid støtte. Men jeg legger samtidig mer vekt enn tidligere på å stimulere det frie kulturliv og å gi et større handlingsrom for aktiviteter på grunnplanet, sier Giske.

Det er også viktig at tilskudd tildeles etter kvalitetskriterier og ikke i forhold til hvem som har ”de rette kontaktene” rundt seg.

– Jeg er nok litt allergisk mot slikt. Det var en av grunnene til at jeg gikk såpass hardt ut mot Nobels fredssenter tidligere i høst. Det er en politikers plikt å si fra.

– Betyr det at du legger opp til en forskyvning fra embedsverksstyrt til et politikerstyrt kulturliv?

– Hvis det kan tolkes slik, synes jeg det er positivt. Jeg ser det som viktig at det er et politisk engasjement rundt kunst og kultur, sier Giske.

– Du er blitt sammenliknet med den tidligere franske kulturministeren Jack Lang. Hva sier du til det?

– Det setter jeg absolutt pris på. Han er et forbilde, blant annet fordi han så sterkt satte kultur på den politiske dagsordenen. Ikke det at kulturen må ha et politisk program, men at den skal være en del av de godene og opplevelsene befolkningen i et land skal ha tilgang til. Dessuten satte han kulturen i sammenheng med de store målene for samfunnet, som rettferdighet, opplysning, integrering og så videre.


Rocka minister

Lederen for Norsk Rockforbund, Monica Larsson, er blant dem som ser flere positive trekk ved Giskes utspill i kulturpolitikken. Det viktigste er at rock er tatt på alvor på lik linje med mer tradisjonelt anerkjente kulturformer. Støtten til BRAK, Bergens Rockaktører, er et skritt i riktig retning, mener hun.

– Vi trenger flere slike kompetansesentre både for rock, folkemusikk og jazz.

– Et annet viktig tiltak vil være å styrke innkjøpsordningen for populærmusikk og støtte rockeklubbene slik at det er liv i rocken i også det halvåret hvor det ikke gis utekonserter, sier Larsson.


Tung sak for Giske

En av de tyngre oppgavene som i høst er lagt på kulturministerens bord, er utredningen ”Bibliotekreform 2014”. En grunnleggende holdning i denne er at biblioteksektoren, på lik linje med museene, skal ”konsolideres”.

Kritiske synspunkter i biblioteksektoren har ikke latt vente på seg, og det har boblet heftig siden ”Bibliotekreform 2014” ble lagt fram. Både i blogger, i Bok og Bibliotek og i pressen ellers. Blant annet på diskusjonsforumet Biblioteknorge har diskusjonen gått friskt.

Rita Karlsen, biblioteksjef i Lurøy kommune på Helgeland, er blant dem som er sterkt kritisk. Bibliotekutredningen er preget av ”sentraliseringstanken”, mener hun. – Det skal ikke finnes et tjenestetilbud til oss som har valgt å bo i distriktene.

Lurøy er en blant mange små kommuner i regionen. – Hvis man skal konsolidere/slå sammen til en større og sterkere enhet, tar vi i realiteten bort bibliotektilbudet til alle som bor i de små kommunene, slår Karlsen fast.

Steinar Thorsen, biblioteksjef i Tvedestrand, bruker forholdet mellom Arendal og Tvedestrand som eksempel. Han mener en nedleggelse av biblioteket i Tvedestrand for å styrke biblioteket i Arendal, er helt feilslått politikk.

– Biblioteket i Arendal kan være så godt det bare vil, det er ikke noe godt tilbud til folk som bor i Tvedestrand. Eller sagt på en annen måte – biblioteket i lokalmiljøet er et tilbud, biblioteket i nabokommunene er for mange brukere ikke noe tilbud, sier han på Biblioteknorge.

Professor i bibliotekfag, Ragnar Audunson, ser i konsolidering en fare for en ”dramatisk reduksjon i antall lokale bibliotek”. I et fylke som Finmark vil man kunne stå igjen med 3-4 konsoliderte bibliotek. Særlig vil tilbudet gå ut over grupper som ikke er særlig mobile som barn og eldre, påpeker han i Bok og Bibliotek 6-06.


Sterke kommuner

Hanne Brunborg, biblioteksjef i Gol, er i utgangpunktet positiv til en reform som kan styrke biblioteksektoren både faglig og økonomisk. Men hun stiller seg spørrende til om "Bibliotekreform 2014" inneholder den riktige "oppskriften".

Den lider av en del mangler, mener hun. Blant annet sier den lite om eierstruktur i et nytt konsolidert bibliotek. Hvem skal man som biblioteksjef i et konsolidert bibliotek forholde seg til?

– Her kan man tenke seg et interkommunalt selskap med eget styre. Men det er en tendens til at kommunene går bort fra slike løsninger, så det ser ikke ut til å være en aktuell mulighet. En annen løsning kan være en vertskapskommunemodell. Da må én av kommunene ta eierskapet og inngå en avtale med de andre kommunene. Her ser jeg for meg at det kan bli mye tyngre å jobbe fram enighet om budsjett og så videre, blant annet vil det kunne påvirkes av ulike kommunale særinteresser.

Forpliktende samarbeid
Den beste løsningen Brunborg ser for seg i dag, er et forpliktende regionalt samarbeid. Hun forteller at bibliotekene i de seks kommunene i Hallingdal allerede har hatt et samarbeid siden 1999. Det har vært basert på frivillighet og likeverdige parter.

– Vi har dermed tatt ut en del av de effektene utredningen legger opp til allerede, selv om vi ikke har gått så langt ned som å fordele hovedansvar for katalogisering eller andre driftsområder.

Hun tror at et sterkt regionalt samarbeid kan løse vel så mye som konsolidering

– Men da er det viktig å ha gode og forpliktende avtaler i bunnen, en tydelig ansvarsfordeling og klar ledelse. Ellers stopper det lett opp på et uforpliktende nivå.

– Det kommunale selvstyret står sterkt i Norge. Jeg tror det skal bli vanskelig å tvinge gjennom en sentralt dirigert reform i biblioteksektoren. Det er tross alt kommunene som betaler for de norske folkebibliotekene, sier Brunborg og håper at "bibliotek 2014" vil resultere i en stortingsmelding, slik at reformen, uansett hva slags kurs den får, sikres en skikkelig forberedelse og gode økonomiske rammer.


Ulånsautomat = bibliotek?

– Vi vil ikke ha færre bibliotek, men vi vil ha større bibliotek. Vi skal ikke legge ned de små for å samles i de store. De små skal være en del av de store," uttalte avdelingsdirektør i ABM, Leikny Haga Indergaard i forrige nummer av Bok og bibliotek.

På spørsmål om hun kan konkretisere dette, svarer hun:

– Vi skal følge bibliotekloven som sier minst ett bibliotek i hver kommune, men vi foreslår å samle flere kommunebibliotek til større organisatoriske enheter. 244 kommuner har i dag bibliotek med bare én ansatt. Det kan f.eks. bety at 4 kommuner med 4 biblioteksjefer går sammen til en organisasjon med én leder, og driver like mange bibliotekenheter som før, sier Indregaard og viser til Bibliotekreform 2014, Del I, for utdypende informasjon:

”For god tilgjengelighet trengs det også filialer, bokbusser og andre distribusjonssteder som skolebibliotek eller bibliotek i kafé eller butikk, gjerne i kombinasjon med teknologiske løsninger som utlånsautomat. […] Det bør vanligvisfinnes minst én bibliotekavdeling i hver av de kommunene som inngår i den nye organisasjonen, men hver bibliotekorganisasjon må vurdere hvilken struktur som er mest hensiktsmessig for at innbyggerne skal få et bedre bibliotektilbud.”


Giske og reformen

”Bibliotekreform 2014” ligger nå på Giskes pult. På spørsmålet om han har noen tanker om utredningen, svarer ministeren forståelig nok at det er for tidlig å være konkret.

– Men jeg deler bibliotekmiljøets mål om at det må være et godt og ensartet bibliotektilbud på landsbasis hvor det blant annet er behov for fagutdannede biblioteksjefer i alle kommuner. Hvordan dette skal løses i framtiden, vil jeg ikke mene noe om før etter høringen.

 

 

Powered by Labrador CMS