EKSKREMENTELL LITTERATUR

Anbefalinger
Skribent og litteraturviter Hilde Matre Larsen anbefaler bøker fra egne og andres bokhyller.

I know you’d like to think your shit don’t stink
But lean a little bit closer
See that roses really smell like poo-poo-poo
Yeah, roses really smell like poo-poo-poo
(Outkast: ”Roses”)

Diddelido, diddelido, alt falt i do, tjo-ho!
(Visvas: “Dovise”)

Same shit – new crapping
Bæsj er i vinden. Det er sosialt akseptert å snakke om bæsj. På TV3 er det full tarmskylling med påfølgende visualisering og avføringssniffing i serien Du er hva du spiser. På Oprah Winfrey Show har Oprah et kurs i riktig måte å bæsje på. Her holder hun et annet menneskes tarmer frem for hele Amerika mens hun forteller seg selv og alle i hele verden om hvor fornøyd hun er de gangene hun har bæsjet en sammenhengende, autonom bæsj i riktig farge, formet som en S (bananfasong er også akseptabelt, men S-form er langt å foretrekke). Hun har eksperter med seg i studio, slik at det hele blir pottetrent og stuerent. Oprah er selvsagt tvunget til å kalle det som kommer ut av sin og andres bakender for poop, fordi ord som shit blir sensurert bort på daytime television. Hun ville vel ikke sagt shit uansett, selv om det jo egentlig er det hun gjør.

Første nummer av litteraturtidsskriftet Kraftsentrum, der Olaug Nilssen og Gunnhild Øyehaug er redaktører, var viet skit. Olaug Nilssen har for øvrig også skrevet billedboken Ronnys rumpe. I barnelitteraturen er bæsjen et av de store og evige temaene. De senere årene har bl.a. Werner Holzwarth (tekst) og Wolf Erlbruch (ill.) sin Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans og Pernilla Stalfeldts Bajsboken gledet mange.

I realityprogrammer og barnebøker er alt lov. I voksenbøker er det ikke like enkelt å finne mer enn et og annet bremsespor. Men innimellom løsner det også der, og tyter ut. I Kristine Næss´ roman Rita blir forfatter, må Rita, som som det fremgår av tittelen vil bli forfatter, bæsje ganske ofte. I Lars Ramslies Fatso er Rino usikker på om han tør å dra på stranden med de nye og etterlengtede vennene sine. Fordi han ikke har bæsjet ennå den dagen. I Hanif Kureishis nydelige novellesamling Love in a Blue Time er det en novelle som heter “The Tale of the Turd”. Det er en trist historie om en mann som fortvilt og forgjeves forsøker å spyle en monsterbæsj ned i do.

The shit hits the fan
Men hvorfor, å hvorfor?

Dette er jo flaut. Og illeluktende. Og almenmenneskelig. Og individuelt. Og nødvendig. Derfor.

Men mest det klamme, private aspektet ved det. Skammen. Og det absurde ved denne skammen. Og det groteske ved denne bæsjen.

Tømme ryggen, kvitte seg med dritten, kvitte seg (delvis) med seg selv, drite seg ihjel.

Du er hva du spiser, det du spiser driter du, og når du driter, ser du hva du er.

Ha en god drit på do.

Skatologisk sofisme
Aristofanes (448-380 fvt.): Skyene
”Ole, dole, fis og promp,
pisse, drite, bæsjeklump.
Kuse, pill og jævla stå,
hei på deg, la rullan gå!
Fitteprat og skit en masse –
sånt som rables ned på dass!”
(s. 30)

Dette er ikke en bok for de ekskremt fintfølende. Selv om den greske komedien Skyene er 2500 år gammel, eller kanskje nettopp derfor, har oversetteren av min utgave (Aschehoug 1977), Knut Kleve, følt det nødvendig å komme med en ADVARSEL: ”Aristofanes er morsom – men også grov og blasfemisk. Hans seksuelle groviser tåler vi saktens, men det er et spørsmål om vi er like modne for hans vittigheter om avføring.”

Skyene er mer enn bare bæsj. Denne komedien er en kritikk av samtidens filosofiske retninger, og det er selveste Sokrates som er fisens far. Han omtales i tungt injurierende vendinger, og Aristofanes stempler ham som sofist (”Skyene elsker alle sofister / men er særlig inntatt i oss sokratister,” s. 29).

Bonden Strepsiades ønsker å snakke seg ut av en knipe: han har pådratt seg en lei spillegjeld. Derfor går han til Sokrates´ Grubleri for å lære seg retorikk. Sønnen Feidippides gjør kort etter det samme, og begynner å studere under den juridiske professoren Urett (retoriker og sofist). Det Feidippides lærer, gjør at han og faren klarer å unnslippe spillegjelden. Men i samme slengen har Feidippides mistet all respekt for sin far, og begynner å slå ham. Etter å ha gått i skole hos Sokrates er han selvsagt i stand til å bevise at det er riktig å slå sin far. Og etter en solid omgang juling må Strepsiades bæsje litt:

”Holder seg bak og synger.
            Så kom der fram ein dritetrengt far,
            ut mått´n, han trua og banna.
            Men sonen hans, han var ein råbarka kar,
            lot fatter´n skite i handa.
            Det klaska og datt.
            Det sildra og skvatt.
            Eg totte den faren fekk baksmell ratt.
Åh … åh …!
Setter seg ned og skiter.”
(s. 95)

Når Feidippides begynner å argumente for å slå sin mor, får Strepsiades omsider nok og setter fyr på Grubleriet til Sokrates.

Da jeg studerte, kalte min foreleser den greske antikkens komedier for ”hemoroideteater”, og kom med analyser (pun intended) av det hun kalte ”analogikken” i stykkene.

Skatologisk skapelse
François Rabelais (1494-1553): Gargantua and Pantagruel
Fransiskanermunken og medisineren François Rabelais skrev en serie på fem bøker om kjempene Gargantua og Pantagruel (far og sønn) og deres medsammensvorne. Gargantua and Pantagruel er berømt for sine groviser, sine groteske og ofte sterkt seksualiserte skildringer. Her er en liten skapelseshistorie hentet fra andre bok i serien:

”Then, getting up, he gave a fart, a leap, and a whistle, and joyously cried aloud: ‘Long live Pantagruel!’
At this sight, Pantagruel tried to do the same. But with the fart he blew the earth trembled for twenty-seven miles round, and with the fetid air of it he engendered more than fifty-three thousand little men, misshapen dwarfs; and with a poop, which he made, he engendered as many little bowed women (…).
`What now, exclaimed Panurge, ‘Are your farts so fruitful? By God, here are fine clumpish men, fine stinking women. Only let them be married together, and they´ll breed horse-flies.’
So Pantagruel did, and called them pygmies. He sent them to live on an island close by, where they have since multiplied mightily. (…) For these little stumps of men (…) most readily lose their tempers; the physical reason for this is that they keep their bowels close to their hearts.”
(s. 255-256)

Skatologisk Solstad
Jon Øystein Flink: Ole-Kristian Oksrød (2003)
En av de mest omtalte norske debutromanene på 2000-tallet, Jon Øystein Flinks Ole-Kristian Oksrød, åpner med et durabelig toalettbesøk, eller lengselen etter et sådant. Vi skal her møte Bjørn Pedersen, som i et flatulent anfall av rent og skjært bajsattakk, og etter en desperat jakt etter et vannklosett, blir stående utenfor toalettet på sentralbanestasjonen med anal aggresjon, men uten mynter til å betale seg inn. I denne sekvensen er vi vitner til den smertefulle kampen mellom hans indre og hans ytre:

”Og disse lett infiserte, oppsvulmede og sterkt ømfintlige (populært kalt:) donglebær, hemoroider, forbindes med en irriterende kløe, sterke smerter ved avføring, og det hele toppet med en rikelig dose selvstendig blødning. Denne underliggende daglige smerte i og omkring Bjørns endetarmsåpning hviner nå med sin sterkeste og mest urimelige kraft noensinne, tatt denne bæsjetrengtsmessige situasjonen i betraktning. Man kunne si at Bjørn Pedersen aldri før har vært seg bevisst sine på gresk haimorrhoides mer enn akkurat nå, nå da disse utvidede blodårer danner fundamentet, grunnlaget, ja scenegulvet for drakampen mellom Bjørns fysiske vilje til utsprut og hans vilje til makt over å stoppe utspruten. Situasjonens status quo. Den generelle smerte av hemoroider er nåværende arena og arnested for striden mellom Bjørns vilje og naturens viljeløse kraft.”
(s. 13-14)

Ole-Kristian Oksrød handler ganske mye om en fyr som heter Ole-Kristian Oksrød også, men det er mindre interessant i denne sammenhengen.

Skatologisk skit
Dominique Laporte: History of shit (1978)
Dominique Laportes History of shit setter avføringen i et historisk-filosofisk perspektiv.  
Og det er vel snarere skiten für mich enn skiten an sich som har forandret seg opp gjennom historien. I 1500-tallets Paris ble det påbudt å ta ansvar for egen avføring, i stedet for å slenge den ut av vinduer eller legge den fra seg der det måtte passe en. Denne lovgivningen sammenfalt med at man begynte å skrive fransk i stedet for latin, altså en renselse og selvstendiggjøring både av Paris´gater og mennesker, og av språket.
 
På 1700 og 1800-tallet ble bæsjen og tissets rengjørende og forskjønnende funksjon gjenoppdaget, som et ekko fra gresk og romersk antikk. På 1800-tallet ble bæsj og tiss riktignok ofte foredlet, renset, så å si, for bæsj og tiss, og parfymert eller gjort relativt luktfri, og det resterende produktet ble puttet inn i andre produkter, for eksempel
kremer. Bæsjen og tisset var altså ikke til innvortes bruk, selv om den var et produkt av, nettopp, innvortes bruk. Slik ble bæsj og tiss til noe annet enn bæsj og tiss, selv om det fremdeles var bæsj og tiss.

Enkelte unntak fra innvortes bruk av bæsj og tiss forekom, både i fiksjonen og det virkelige liv. Hos Markis de Sade, for eksempel, ble den spist (coprophogia på fagspråket). Og i virkeligheten fantes det en kvinne ved navn Marie Allacoque som spiste ekskrementene til de syke hun pleiet.

I et medisinsk verk fra midten av 1700-tallet er det gjengitt en historie om en rik kvinne som sverger til avføringens foryngende kraft. Hun har ansatt en ung mann hvis arbeidsoppgave er å gjøre sitt fornødne i et spesialbygget toalett. Straks etter at dette er gjort, legges et lokk på toalettet. Når avføringen har dampet fra seg, henter den unge mannen ut væsken som har satt seg under lokket:

”This precious elixir was then poured into a flask that was kept on Madame´s dressing table. Every day, without fail, this lady would wash her hands and face in the fragrant liquid; she had uncovered the secret to being beautiful for an entire lifetime.”
(s. 107)