Finland ser mot nord

VADSØ: Du trenger ikke dra til Finland for å finne finsk litteratur. Ved Fylkesbiblioteket i Vadsø er det 12.000 bind, og interessen for finsk og enda til kvensk bare øker. Hvorfor?

Tekst: John Gustavsen
  

Et bevis på den økte interessen for finsk språk og kultur fikk vi nylig fra Universitetet i Tromsø. 40 studenter avla i vår eksamen i kvensk, et blandingsspråk av norsk og finsk som har vært talt i landsdelen i et par sekler.
  Det var Finlands ambassadør i Norge, Peter Stenlund, som åpnet litteraturkonferansen "Ord i grenseland" som i høst ble avviklet i Vadsø. Stenlund minnet om at Finlands forrige statsminister, Paavo Lipponen, understreket den nordlige dimensjonens betydning i Europa. Når Europa alt midt på 1990-tallet nyorienterte seg mot nord, kom det av de store energiressursene som var blitt registrert. I samband med framrykkinga mot nord og øst og det pågående barentssamarbeidet har også Jens Stoltenberg sagt at vi må lese Norge fra nord mot sør. Overraskende var det likevel at den finske ambassaden i Oslo merker større interesse for litteratur og kunst enn for næringsliv i nord. Samarbeid må bygge på gjensidig respekt og forståelse. Litteraturen er en viktig kilde til dette. Men den finske litteraturen har levd i språkskyggen mellom russisk og europeiske språk.

Oversettelsene

fra finsk litteratur til norsk har vært få, men øker. Av om lag hundre oversettelser fra finsk skjønnlitteratur, er knapt en håndfull til norsk. Til stede her var tre av oversetterne fra finsk, Randi Brænden, Ellen Holm Stenersen og Nøste Kendzior. Sistnevnte har vært toneangivende, og oversetter nå romanen Helene av Rakel Liehu, en av de finske forfatterne til stede.
  Etter at Finland kom med i EU i 1994, har landets internasjonale rolle blitt tydeligere. Finlenderne blir ofte omtalt som "de flinkeste i EU-klassen", men nå har de også ambisjoner om å styrke posisjonen i Barentssamarbeidet. Til tross for at Finland har virket lunken til det prosjektet som Thorvald Stoltenberg lanserte i Tromsø 26. april 1992, har landet hevdet seg i samhandelen med russerne. Langvarig omgang med russerne har slett ikke vært uproblematisk, men nå kunne Maria Antas fra informasjonsentralen for finsk litteratur berette også om økt interesse i Russland for diktninga.
  Finland har forstått å ivareta sine tradisjoner i møte med den nye verden. Landet feirer i år minnet om nasjonsbyggeren Johan Vilhelm Snellman (1806-1881). Han var både filosof, journalist og politiker, og hevdet at den finske sivilisasjon berodde på samarbeid. Samtidig måtte man holde fast ved det finske språket og den finlandssvenske kulturen som åpnet døren vestover.

Det kvenske elementet

i norsk kultur er sannsynligvis bedre integrert enn noen gang. Professor Einar Niemi minnet om at finnene som bølget innover Troms og Finnmark på 1700- og 1800-tallet ikke alltid har vært like velkomne. Men rundt 1850 ble de hardføre agrarerne sett på som viktige nybyggere i dalene nordpå. De bidro sterkt til økonomisk vekst i nord.
  Etter at Finland ble en selvstendig stat, 6. desember 1917, ble både Finland og Sovjet ansett for å være farlige. En etterretningsrapport fra Finnmark bataljon i august 1917 advarte mot de finske innvandrerne. Sjefen for 6. divisjon i Harstad anmodet generalstaben om forholdsregler mot de finske innvandrerne. I januar 1918 gikk det i Varanger rykter om at Finland ønsket et stykke av norsk territorium. Professor Vainö Voionmaas bok Suomi Jäämerella (Finland ved Ishavet) hevdet noe senere at landet hadde en klar "historisk, nasjonal og økonomisk rett" til å nå fram til havet. Den senere framveksten av Lappo-bevegelsen i Østerbotten, med mål å skape et Stor-Finland som innbefattet finske bosettingsormåder i Norge, kjølnet ikke ned gemyttene. Arthur Ratches bok Finsk fare for Finnmark (Gyldendal 1936) avsluttet de mange utspill om trusselen fra Finland. Det roet seg etter hvert ned, men ikke mer enn at finskættede langt inn i vår tid ble utsatt for overvåkning. Niemi mente den var ekstra hard i "kvenbyen" Vadsø.
  Alf Nilsen-Børsskog som har skrevet den første kvenromanen, Kuosavaaran takana (Bak Kuosavaara) står for en del av den nye kvenkulturen som viser at Norge er et mangekulturelt land. Nilsen-Børsskog som har lang praksis fra skoleverket har også arbeidet med å utvikle et eget kvensk skriftspråk.
  Utviklinga av det kvenske skjer parallellt med den finsk-svenske språk- og kulturutviklinga i Tornedalen. Ledet av forfatteren og teologen Bengt Pohjanen kommer det både læreverk i grammatikk og bøker på meän kieli (vårt språk)
  Hvorfor skjer dette? Fører globalisering til skjerpet regionalt samhold? Har frykten for terrorisme ført folk sammen i lokale samfunn?  Har den mektige statens egenopptreden styrket interessen for det etniske? Samtidig vil den nye petroleumsalderen i nord være internasjonal med sterke krefter som trykker på. Olje og gass er forbundet med konflikter, tenk på Midt-Østen, og forurensingsfarer. Er tett samarbeid svaret på forventet uro.
  I så fall kan det være verdt å starte med litteraturen som inngang til forståelse og samarbeid. Finsk språk er fjernt for mange, men Finland er vår nære nabo i nord.