Hva mener egentlig Bok og Bibliotek?

Av Lars Egeland, avdelingsdirektør i ABM-utvikling

Vi trenger et maktkritisk Bok og Bibliotek som driver undersøkende journalistikk og setter spørsmålstegn ved de etablerte sannhetene på bibliotekområdet. Sånn sett er det vel som det skal være at Bok og Bibliotek er kritiske til bibliotekutredningen. Reaksjonene ellers har jo stort sett dreid seg om applaus og tilslutning. Men er Bok og Bibliotek egentlig kritiske? Spørsmålet må stilles etter lederartikkelen i forrige nummer. For hva mener egentlig Bok og Bibliotek? Har lederen i bladet blitt redusert til en småpludrete sladrespalte for kolportering av dulgte rykter og antydninger?
Chris Erichsen bruker kraftige bilder: I George Orwells bok ”Vidunderlige nye verden” bruker makthaverne det de kaller nytale for å herske over innbyggerne. De kaller for eksempel krig for fred. ABM-utvikling er på samme måte en slik åndelig diktator som bruker nytale. Eksempelet som trekkes fram er noe avdelingsdirektør Leikny Haga Indergaard har sagt i et intervju med Bok og Bibliotek! Hva slags kritisk journalistikk er dette? Hvis noen uttrykker seg i et intervju slik at intervjueren synes det er upresist, så er det vel intervjuerens soleklare profesjonelle plikt å stille oppklaringsspørsmål for å avdekke hva som menes. Men det gjør ikke Bok og Bibliotek. De velger heller å henge ut intervjuobjektet.

Intensjonen
Hva var det Leikny Haga Indergaard sa som var så upresist? Jo, hun sa at det ikke er intensjonen med Bibliotekreform 2014 at bibliotekavdelinger skal legges ned, men at de små skal samles i større avdelinger. Jeg synes ikke det er forvirrende eller et eksempel på nytale. Men for å øke presisjonsnivået kunne vi legge til at formålet ikke er at publikum skal få færre biblioteker å besøke, men at bibliotekene skal inngå i større enheter som rår over samla bredere kompetanse.

For øvrig er det slik at trenden de siste åra har vært at filialer blir nedlagt – uten  hjelp av Bibliotekreform 2014. Jeg mener at man må kunne diskutere om dette er et stort problem. Å slåss for filialene kan ha noe maskinknusersk over seg som burde ligge fjernt fra det politisk grunnsynet til Chris Erichsen. Det har skjedd en viss sentralisering i samfunnet, ikke minst i bynære områder. Folk kjører langt for å handle i butikker med stort utvalg, de kjører ungene på trening og drar sjøl på helsestudier, – de svikter de små bibliotekfilialene i nærområdet slik de tidligere har svikta nærbutikken. Det er ikke alltid en tragedie. Folk ønsker å velge i en ferskvaredisk med mer enn en kjøttpølse som gikk ut på dato i forrige uke.

Viktig eller ikke
Jeg tror bibliotekdebatten tjener på at vi diskuterer i hvilke tilfeller det er viktig å kjempe for de små lokale bibliotekene (for eksempel der det er store avstander) og i hvilke tilfeller det er mindre viktig. Hvor er det bibliotekfilialen er viktig som motor i et lokalsamfunn, og når er den der som et bevis på at biblioteket representerer en tjeneste på vei ut av folks bevissthet som en rest fra en ikke-digital tid?  Skal vi argumentere for barnas rett til tjenester i nærmiljøet når det viser seg at tjenesten er så dårlig og gammelmodig at ingen av ungene synes det er moro å gå dit? De gamle nærbutikkene er hyggelige, men de brukes ikke. Er konsolideringen av bibliotekene slik det foreslås i Bibliotekreform 2014 nødvendig for å hindre at bibliotekene lider nærbutikkenes skjebne? Her har Bok og Bibliotek stoff til mange reportasjer fra bibliotek-virkeligheten.

Bok og Bibliotek spekulerer i om statsråd Trond Giske vil ABM-utvikling til livs. Det har vi ikke grunn til å tro. Men Bok og Bibliotek antyder at de vet noe vi ikke vet. For nå står ABM-utvikling for tur, skriver Erichsen. Er det noe Bok og Bibliotek ønsker? Kan vi få noen standpunkter i lederartikkelen i stedet antydninger?
Hvis det er riktig at Giske nå vil styre fokuset vekk fra sentrale institusjoner, skal det bli spennende å se hvilken skjebne ”Bibliotekreform 2014” går i møte. Slik avsluttes lederartikkelen. Hva betyr det? Burde Giske hive utredningen i søpla? Er utredningen egentlig et forsvar for sentrale institusjoner?  Hva mener egentlig Bok og Bibliotek?