Kompisen og nestenmordet i svømmebassenget til Ole Brumm
Kompisen har lenge ment at den norske middelklassen kan deles i to: a) De som liker Rolling Stones, og b) de som foretrekker Ole Brumm. Flertallet er som Brumm; de har liten forstand, men det skjer aldri noe galt med dem. Mindretallet er hardbarka realister, som alltid mener at den neste dag kan være the last time, og at livet er skvisa mellom a rock and a hard place for et anstendig middelklassemenneske. Dessuten er Ole Brumm, i motsetning til Stones, bare en tilfeldighet. Det oppdaget Kompisen i unge år, da mora til en kompis av Kompisen en gang sa ”Han derre Åge Brumm er jammen fin for barna!” Kompisens kompis ble umåtelig flau og ropte ”Men mor! Han heter Ole! Ole Brumm!” Den håndfaste husmora fra arbeiderklassen svarte med suveren likegyldighet: ”Åge eller Ole. Spellær’e no’n rolle, det ’a?”
Så da Sjefsbibliotekaren kom hjem en dag og fortalte at det var to ledige plasser på en litterær bibliotekartur til England, med et par dager i Hartfield i East Sussex, nærmere bestemt Cotchford Farm og Hundremeterskogen, ble det straks vedtatt at de begge skulle bli med.
”Ja, for du skal vel se etter han derre Åge Brumm,” sa Kompisen til sin livsledsager.
”Ole,” sa Sjefsbibliotekaren spisst. ”Han heter faktisk Ole Brumm.” Kompisen kjente barndommens sødme komme tilbake. ”Spellær ’e no’n rolle, entli,” sa han. ”Åge er fetere enn Ole. Bare tenk deg Åge Ivars, Åge Paus og Åge Robert Sunde. For ikke å snakke om han Ole Aleksandersen. Det er tydelibom, det!”
Reisen til barnelitteraturens Mekka ble anført av bibliotekleder Anne Kristin Lande ved Norsk barnebokinstitutt og forfatter Kjersti Scheen. De hadde lagt opp et omfattende program. Kompisen fikk Lande på tomannshånd på Heathrow og spurte om hun hadde hørt om Rolling Stones. ”Jeg har sittet i jury med Kristenn Einarsson, some things just stick in your mind,” sa Lande. ”Vet de andre om Brian Jones?” spurte Kompisen nervøst. ”Mother’s little helper?” sa Lande. ”Kan ikke tenke meg det. Der er bibliotekarer flest helt out of time.” Kompisen trakk et lettelsens sukk. Gudskjelov en bibliotekar som var cool, calm and collected. Det nyttet ikke å spørre Scheen. Hun gikk hele tida med Pink Floyd i i-Poden sin og var så mismodig over biblotekarflokkens havregrøtlige framtoning at det så ut som hun var på the dark side of the moon. De havregrøtlige lot ikke til å ane at Brian Jones i The Rolling Stones kjøpte Cotchford Farm på sekstitallet. De hadde ikke sett det herlige bildet der han sparker Kristoffer Robin-statuen i ræva. De visste heller ikke at sjela i Stones, Brian Jones, endte sine dager i svømmebassenget på Cotchford Farm, med fettlever i en alder av tjueseks.
Mens pilegrimene vandret inn i Hundremeterskogen, og Sjefsbibliotekaren nynnet at det var så deilig å være en sky, og sveve omkring over land og by – hun hadde tatt helt av – nyttet Kompisen høvet til å snike seg unna og innta en munnfull av et eller annet, og etter hvert flere munnfuller, på The Hay Waggon, denne koselige gamle puben i Hartfield, der også Brian Jones likte seg. Han ville komme i Joneshumør før han gikk til sitt hellige sted. Det han ikke visste, var at Lande og Scheen hadde sørget for så store mengder av et eller annet der ute i Hundremeterskogen, at bibliotekarene ble fine på nesen og røde i kinnene og tok til å synge ”Hei og ho! Hei og ho! Det er godt å være bibliotekar!” Det han heller ikke visste, da han endelig sto og svaiet ved kanten av svømmebassenget, der hans store helt Brian Jones hadde endt sine dager, på selveste Cotchford Farm, ikke langt fra Kristoffer Robin, var at hans ektefelle hadde mistet skoene i Hundremeterskogen, og nå kom hun i høy fart på strømpelesten, så opprømt at hun for en gangs skyld hadde mistet talens bruk. Og like etterpå lå Kompisen med ansiktet ned i svømmebassenget, på vei ned i dypet, og han fikk ikke til å snu seg. Mens han lå slik, sto en svært nutabel Sjefsbibliotekar og gjenvant ordene mens hun ropte over vannet: ”Hå-hå-Åge Brumm, du lissom! Han heter Ho-ho-Ole! Hå-hå-jeg jeg fuh-funnet ting i skogen! Jeg har fuh-hu-funnet en bjørn og en liten gris og et esel! Og meg selv også! Hvis det er noen som har lyst til å klappe, så er det nå det skal gjøres!”
Hadde ikke Lande og Scheen kommet til, kunne Kompisen ha dødd akkurat som Brian Jones. Det ble et svare leven, selvfølgelig. En flokk fulle bibliotekarer er jo en kulturmelding i seg selv. Scheen mumlet noe om et ypperlig plot som muligens kunne brukes til en viss detektiv Moss. Lande satte i gang med opplivningsforsøk i form av tjuefem klassikere og hjertemassasje, og etter hvert så Kompisen opp i et uklart antall bibliotekaransikter som muntert hilste ham med at man ikke bare har livet til låns, men også bøker. ”Og det tar vi oss av!” ropte de fornøyd.
Etterpå kunne ikke Kompisen og Sjefsbibliotekaren bli enige om hun dyttet ham eller ikke. Sjefsbibliotekaren mente at hun ikke dyttet, men nøs. Dette hadde de en intens dialog om, inntil Kompisen kom på at han nær hadde endt sine dager i selve krysningspunktet for norsk middelklasse; i svømmebassenget som Brian Jones bygde i hagen til Ole Brumms forfatter. Det er jo selve essensen av middelklassens behov for konsensus, sa han til Sjefsbibliotekaren. Slik ble de til slutt enige. Som kjent kommer det å dytte eller nyse ut på det samme, når man ligger på bunnen av svømmebassenget til Brian Jones og Ole Brumm.
