Ledelsens tragedie

Av: Ragnar Audunson

Vi får alltid dårligere ledere enn vi fortjener. Det er ledelsens – og vår alles – tragedie. Enhver som innehar en lederposisjon over et visst nivå, forfaller og blir intellektuelt uinteressant. Her har vi å gjøre med en lovmessighet. Det er for eksempel nå vi hadde fortjent Kåre Willoch som leder – nå, når har framstår som en kunnskapsrik og reflektert person som tenker tanker fullt ut. Nå, når han viser kvaliteter som ikke kom fram den gang han hadde sentrale politiske lederposisjoner.

Hvorfor er det slik?

Jeg husker en episode under NATOs bombing av Kosovo i 1999. Norges tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg ble intervjuet. Han uttrykte sterk skepsis til NATOS bombing, men så la han til omtrent som følger: – Hadde jeg vært i utenriksminister Knut Vollebæks posisjon, ville jeg ha fulgt samme politikk som ham. Tenk over det utsagnet. Det Stoltenberg da sa, var: Hadde jeg hatt en bestemt lederposisjon, ville jeg gått inn for en politikk jeg ikke tror på riktigheten av. Og her hadde vi ikke å gjøre med en liten fillesak. Vi hadde å gjøre med et eksistensielt spørsmål, politiske beslutninger som dreide seg om liv og død og som ville ha langtrekkende konsekvenser menneskelige og historiske konsekvenser. Det er åpenbart dersom man i slike saker går inn for, argumenter for og søker å vinne oppslutning for noe som man ikke tror på riktigheten av, ja, da kan ikke resultatet bli annet enn intellektuelt forfall.

Og så er det dette med å tenke tanker ferdig, Selv om de færreste ledere skal ta beslutninger om krig og fred og liv og død, er det nødvendigvis slik at det å ta konsekvensfylte beslutninger før et problem er ferdig gjennomtenkt tilhører hverdagen til enhver leder over et visst nivå. Tids- og beslutningspress leder til det. Beslutninger som bygger på tanker som ikke er ferdig gjennomtenkt, er som regel er mer eller mindre feilaktige eller de er i alle fall beheftet med betydelig usikkerhet. Etter at en feilaktig eller høyst usikker beslutning er tatt, skal lederen argumentere for den og kjempe den igjennom. Det som er feilaktig og usikkert må kamufleres slik at det framstår som mest mulig sikkert og i samsvar med sannheten.,

Hvordan kan ledere leve med dette? Vi står overfor tre muligheter, som alle leder fram til den ledelsens tragedie som alltid gir oss dårligere ledere enn vi fortjener. Én mulighet er at lederne – slik tilfellet kunne ha vært med Stoltenberg i 1999 og slik det for det jeg vet kanskje var med Willoch i midtøstenpolitikken i hans tid som aktiv politiker – argumenterer for noe de som vet er feilaktig eller beheftet med så stor usikkerhet at det er et sjansespill å invitere folk med på løpet. Da blir det ikke bare en ledelsens tragedie, da må det også bli en personlig tragedie. Men i alle fall kan vi da oppleve at de blomstrer opp etter at de har forlatt sine lederposisjoner og beriker den offentlige debatten, dersom ikke vanen med ikke å tenke tanker fullt ut og å argumentere for feilaktige løsninger har ledet til varig intellektuelt forfall. En annen mulighet er at de som rekrutteres inn i lederposisjoner i utgangspunktet er intellektuelt grunne. Problemet deres er ikke kvalene forbundet med å ta en beslutning før en tanke er tenkt ferdig, problemet deres er rett og slett å tenke tanker ferdig. Mye kan tyde på at personer av denne kategorien utgjør en viktig rekrutteringsbase for lederposisjoner. En tredje mulighet er at man organiserer inn et brudd på forbindelseslinjene mellom lederen og den virkeligheten hun eller han skal være leder for. Da kan man utvikle et eget ledelsesunivers med en egen ledelsesdiskurs – en egen ledelseslogikk – hvor man i og for seg kan tenke tanker fullt ut innenfor denne isolerte diskursen, men hvor en ikke ser de egentlige konsekvensene av de beslutningene en tar. New Public Management og mye av omorganiseringen i offentlig sektor har denne – muligens tilsiktede – effekten, men vi finner det like mye i privat sektor. Ikke minst debatten om lederlønninger viser hvordan det etter hvert har vokst fram et separat og isolert lederunivers. Den svenske organisasjonsforskeren Nils Brunsson har pekt på hvordan konsulentene representerer en yrkesgruppe som aldri er lenge nok noe sted til å se hvordan løsningene deres virker. Derfor kan de reise rundt å selge den samme organisasjonsoppskriften i virksomhet etter virksomhet med samme glød og overbevisning. De kan selge NPM og outsourcing, business re-engineering og målstyring, total kvalitetsledelse og oppsplitting i resultatenheter, og så må vi andre rydde opp når det ikke virker. Konsulentene representerer en form for institusjonalisert glemsomhet. Nå er denne glemsomheten og den brutte forbindelsen med virkeligheten organisert inn i den permanente virksomheten.  Lederne er fjernet fra den sosiale og faglige konteksten hvor konsekvenser viser seg og er plassert i et egne lederunivers. Konsekvensene av helsepolitiske beslutninger viser seg på operasjonsstuene og i sykehuskorridorene. Det ser overlegen eller direktøren på et sykehus.  Direktøren og styrelederne i de regionale helseforetakene gjør det ikke. Konsekvensene av beslutninger i en fusjonert kultur og idrettsetat manifesterer seg for brukerne av svømmehallen, elevene på kulturskolen, brukerne av biblioteket. Det ser bademesteren, kulturskolelederen og biblioteksjefen, men ikke etatslederen. Hun eller han opererer i det isolerte ledelsesuniverset. Det har vært vanlig å sette opp en motsetning mellom Akademia på den ene siden og det praktiske liv på den andre. På universitetene holder lærere og forskere på med sitt, som ikke har noen betydning for det praktiske liv. Det er ikke lenger noen relevant motsetning. Nå går motsetningen mellom på den ene siden lederuniverset der det intellektuelle forfallet regjerer og der virksomhetens resultat stort sett representerer hindringer for alle former for praksis, og på den andre siden praktiske profesjonsutøvere og utøvende forskere og lærere som forvalter kunnskap og profesjonelt og samfunnsmessig ansvar.  Ledelsens tragedie kan vi bare unngå ved å overføre beslutnings- og ledelsesansvaret fra de isolerte lederuniversene til de nivåene der kunnskapen befinner seg – til de utøvende nivåene innenfor profesjonell praksis, undervisning og forskning.