Følelsesspråk

Bøker om oss og de andre. Ragnfrid Trohaug anbefaler

Av Henning H Bergsvåg

Ragnfrid virker kjapp og lett, tripper med en mobiltelefon utenfor la Rustique-kafeen på Vektertorget. Har vært og spilt fotball i dag. Ragnfrid Trohaug har skrevet to bøker som folk liker. Forlaget kaller dem ungdomsbøker, men jeg er neimen ikke sikker. Jeg ville kalle dem bøker for alle. I dag får vi altså vite hva hun selv synes er spennende å lese. Hun skal anbefale 15 bøker. Hun er ferdig i telefonen og vi setter oss inn på kafeen. Kaffe hører med. Hun rekker meg en liste. Den ser umiddelbart spennende ut.
Dette var en interessant mikstur! ”Barfot”, ”Bondestudentar” og ”Lutefisk på prærien”. Roland Barthes, Baudrillard og Rosenløw-Eeg? Yndlingsbøker?
Jeg vil også snakke om bøker som ikke er alt for sære. Sånt som alle kan lese. Når man tenker på å lese en bok, tenker man på romaner. Det er så mye annet! Jeg kicker på bøker fra alle mulige sjangere. Jeg vil snakke om bøker som jeg syns folk burde vite om. Folk leser for lite essays, antologier. Folk flest vet ikke hvor spennende det faktisk er.
Jeg skimter noen temaer som går igjen i denne boklisten, outsidere, leting?
Ja, de fleste handler om folk i trengte posisjoner. Særlig unge mennesker. Som i ”Vrengt” av Harald Rosenløw-Eeg.
Hva er det for en bok?
En slags Science Fiction. Noen ungdommer lever i skjul i en disco-kule inne i et kjøpesenter. De lever som utstøtt i et framtidig ”feilfritt” samfunn. Underlige typer. En albino, en stum og så videre. En veldig flott bok. Både fordi den skildrer samhold blant outcasts på en vakker måte, og fordi den sier noe viktig om hvor vi er på vei. Kanskje hvor vi allerede er. En forvrengt utgave av vårt eget samfunn, blåst opp og overdrevet. Man kan kjøpe seg sæd, alt er handel. Brave new World for ungdom. Men den kan leses av alle! Det fins en vakker scene hvor ungdommene bestemmer seg for å snike seg ut om natten. De skal sette fri fiskene. De åpner makrell-i-tomat-bokser og heller innholdet ut i fontenen. Fremmedgjøringen er temmelig sterk.

Det fremmede
Og perspektivet er lagt utenfra og inn? Noe er fremmed?
Disse anbefalingene handler også om identitet i møtet med det fremmede. Som i ”Vide Sargasso” av Jean Rhys. Det andre perspektivet. Hvem er den andre? Hvem er de utstøtte? Det vendes på hodet i den boken. Alle er de tapere under postkolonialismen. Svart som hvit. Begge parter. De står uten identitet, de hvite uten hjemland. Som det står om en av personene: ”Hun spiste oksesuppe som en engelsk pike”. Hun er ikke en engelsk pike. De er i mellomrommet, kan ikke identifisere seg med noe. Boken skriver seg også inn i klassikeren ”Jane Eyre” av Charlotte Brontë. Bruker noen av personene.
Det er modig?
Ja, som forfatter må man gå noen runder med seg selv for å legge ut på noe sånt. Men det er praktfullt gjort. I ”Vide Sargasso” møter vi en den unge søkende piken som langsomt ødelegges og forbitres. Denne skikkelsen er altså den som skal bli ”The mad woman in the attic” i ”Jane Eyre” som hindrer hovedpersonenes lykke. I Charlotte Brontës klassiker beskrives hun som ”det svarte udyret” og så videre. Beskrivelsene er biske og grusomme, rasistiske! I ”Vide Sargasso” ser vi den unge håpefulle utgaven som med sin nye mann er på vei til dette fjerne ”England”. Så viser det seg at mannen hennes er bare ute etter pengene hennes og hun blir ”satt på loftet”. I Rhys´ bok blir hun et menneske med en stemme. Man får en forståelse og en sympati. Det er så vakkert at det er til å gråte av! Man ser henne som det offeret hun er. Det er en av bøkenes egenskaper. At de kan gi oss et syn på dette andre.
Boken gir også et interessant syn på de postkoloniale karibiske øyene?
Rhys er dristig som setter fram ”den hvite niggeren” som en enda større taper. Et interessant perspektiv. Det viser hvordan man før har framstilt den svarte som offer uten å gi den et ansikt. Et lite troverdig bilde. Jeg føler at denne boken gir et mer riktig bilde. Flere sjatteringer.
Det å lære å se den fremmede i seg selv, er en viktig oppdagelse. Å lære å se at de andre har like kompliserte følelser som deg selv. Kanskje dette er en spesielt viktig erkjennelse som ung? Du skriver jo deg inn og ut av ungdomsboksjangeren?
Ja, det får meg til å tenke på Marit Eikemos fine portrettbok: ”Her. No”. Der intervjuer hun ungdommer som føler seg i en skeiv posisjon. Uten fotfeste. Men når man leser alle intervjuene etter hverandre ser man at de har mye felles. Å være ungdom er i seg selv en utsatt posisjon. Det er en vakker bok fordi det fins ærlig respekt i møtene, virkelig kontakt. Vi møter alle mulige slags folk. Goth-ungdom og odelssønner fra bygden, en sjonglør. Mye spennende.
Går det an å overføre denne vinklingen til din egen skriving? En respekt for de du skriver om?
Ja, på to nivå. Respekt og troskap mot mine egne ideer. Respekt for den jeg skriver om og det den personen kan være. Sannhet er det viktigste for meg. En oppriktighet mot min egen intensjon. Som i ”Frå null til no”. Intensjonen her er å gi språk til en person som er presset. Et sted i en person der det ikke fins språk, ikke noe emosjonelt språk til å snakke fra. Den unge leseren kommer inn her. Leseren skal kunne gå inn her og oppdage dette språket.

Følelsesspråk
Identifikasjon?
Det er mer enn identifikasjon. Bøker kan være med på å gi folk et følelsesspråk. I den boken er det et idrett/akademiker-språk. Hvordan kan man bryte ut av noe hvis man ikke har et språk til å oppdage hvor man er? Antologien ”Barfot” er en annen fin bok! Den er også et sted for gjenkjennelse. Følelsen av å være alene. Men her er det unge homofile som forteller sin historie. Det fins noe inni der som er store leseopplevelser. Det er de unge selv som skriver. Blant annet en sterk historie om en jente i en pinsemenighet som oppdager at hun er lesbisk. Men med et språk som bare inneholder begrepene synd/tilgivelse/straff, hvordan skal hun kunne forstå sine egne følelser?
Hvem er Sigmund Løvåsen? Han har jeg ikke hørt om?
En debutant! Boken heter ”Nyryddinga”. Den er kjempebra! Jeg vet ikke om boken er kommet engang. Det er på overflaten en tradisjonell norsk gårdsroman med en 10-åring som forteller. Det er gårdstullingen som får stemme framfor bygderampen. Den snur på synet på begrepet kunnskap. 10-åringen har kunnskaper som aldri blir satt pris på. Rydde plass, såing, lamming. Ubrukelig kunnskap i møtet med resten av verden, som består av KIZZ og Commodore 64. Løvåsen gir ”den andre” en stemme. Odelsgutten. Jeg gremmes når jeg leser, tenker på hvor mye jeg selv har gjort narr av denne figuren. Men etter hvert som jeg leser forstår jeg at det han holder på med er viktig. Mine egne foreldre brøt selv ut av bondestanden. De dro til universitetet, som i Garborgs ”Bondestudentar”. ”Vi forsto ikke språket der”, husker jeg de sa. Kunnskapen deres ble med ett ubrukelig.
Du har også med Garborg på listen?
Ja, den er sterk. Forsøket på å bryte seg inn i førsteposisjonen. Ikke være sekundær. Daniel Braut strever med det. En sosial kameleon. Forsøker hardt. Prøver å vinne en omgangskrets, finere piker. Han skal opp og fram. Jeg liker sånne bøker. Om folk i skeive posisjoner. Selvforakt. Hvordan gå fra ”den andre” til ”den første” uten å spotte seg selv.
Krigen som fins i alle. Er det en konflikt du opplever selv? Du vokste opp i Bodø? Oppbrudd og nytt miljø?
Det var vel helst mine foreldre sin konflikt. De kom fra småbruk og fiskermiljø. Jeg husker mor alltid sa: ” Jeg er LEKTOR, ikke lærer”. Det sier mye om hvor hardt tilkjempet denne statusen var. Jeg vokste opp med betoningen av verdien av kunnskap. Det var veien opp, ut. Det er et mål for meg å nå lesere som nabokona og kunne berike henne intellektuelt. Det handler om en berikende våkenhet. Og det skapes flere møter med leseren. Møter er den største inspirasjonen.
Hvis du nå til slutt vil nevne en bok du virkelig unner andre å lese, hvilken nevner du da?
Jeg må nevne Julio Cortazar: ”Seremonier”. Jeg har lenge kost meg med latinamerikansk litteratur. Det var rart å lese Cortazar første gangen. Jeg fikk ham anbefalt når jeg reiste i Latin-amerika. Jeg begynte å betvile min egne karrige spanskkunnskaper. Men det var Cortazars språk. En god stramhet som jeg beundrer. En stor helt! Husker at jeg møtte en fyr i Spania som hadde møtt Cortazar personlig. Jeg ble helt skjelven. Magisk! Cortazar har en uforglemmelig novelle om et sjødyr, en axolotl, som befinner seg i et akvarium. Hver dag kommer en mann og betrakter vesenet. En intens identifikasjon. Sitter der fra morgen til kveld. Så dreies perspektivet langsomt og språklig over til dyret. Langsomt blir mannen til akvariedyret. Som betrakter mannen. Han blir ”den andre”.
Vi er fortsatt de samme. Vi sitter stadig på hver vår side av kafebordet. Samtalen er slutt. Det har vært spennende. Nå rives vi ut av samtalen. Nå skal vi bli oss selv igjen. Hun skal vandre over haugen til Møllenpris, jeg skal ned til biblioteket og finne fram Ragnfrids anbefalinger. Utenfor er himmelen helt hvit. Ikke regn, ikke sol. Høst alle steder.