Kjære redaktør del 13

– Hvordan smakte kjeksen? Det var under sultkatastrofen i Eritrea på begynnelsen av 80-tallet. Norge hadde sendt nedover et fly fullt av kjeks. En skokk av mørke unger med innsunkne øyne og store mager hadde vandret gjennom golde ørkenlandskap i dagesvis. Uten mat og drikke. Og der var Odd Karsten Tveit på plass med mikrofonen. På jakt etter nye norgesvenner. Han fikk mye refs for det spørsmålet i etterkant. Jeg syns det var helt betimelig. Man skal ikke være redd for å vise takknemlighet. Og respekt. Jeg tenkte på de mørkhudete barna. Kjeks er en ting, hva de skulle med tovede nisser i artige farger, var en annen. Hjemmehjelpen hadde nemlig satt seg fore å arrangere afrikansk kulturverksted på biblioteket til innekt for Redd barna. Hadde hyrt inn en neger fra Oslo. Han kom ut til hovedbiblioteket en lørdag i desember. Magda, kan du hjelpe ham å bære inn, sa hjemmehjelpen. Han het Django og var svart som natten. Hadde parkert en sliten Ford Transit midt foran inngangen. Store bakdører sto åpne. Det luktet rart og fremmed. Inne i varebilens mørke avlukke åpenbarte det seg en oase av krimskrams. Trommer i alle størrelser. Rytmeinstrumenter i alle fasonger. Jeg tenkte med gru på hvordan han hadde det hjemme. Så mye å holde støvfritt. Og stakkars naboer, det luktet sikkert sterkt i oppgangen. Django var nok ikke typen som laget seibiff, bondeomelett eller andre tradisjonsrike middagsretter. Da jeg hilste på ham, sto han inne i mørket. Jeg så kun det hvite i øynene på ham. Tenkte på negerbollene vi spiste da vi var små. Brun sjokolade utenpå, hvite som nysnø inni. Fantes de fortsatt? Han strakte ut en stor neve og var fast og stø i grepet. Jeg bar inn tingene han pekte på. Etterpå rigget han seg til på scenen. De fargerike gavantene hans flagret, han lignet en slørhalefisk på vei gjennom dypet i høyt tempo. Jeg snek meg mellom bokhyllene. Det begynte å bli trangt om plassen nå. Tove-damen fra Foss husmorlag sto med hendene fulle i bøtter av vann og ull. Honninglyskroken sydet av voks og røde sløyebånd. I lesekroken hadde Rådmannens kone begynt å stable bøker rundt stolen sin, hun hadde nok pugget afrikanske fabler lenge nå. Det var bare noen minutter til kulturverkstedet skulle åpne. Parkeringsplassen var i ferd med å fylles opp. Køen begynte å bli lang utenfor. Slik trafikk skulle det vært hver dag på biblioteket, hoiet og lo hjemmehjelpen. Jeg kjente hvor intenst jeg hatet henne.