Siste Newth: Uro i rekkene!

Av Eirik Newth,
forfatter

De siste ukenes debatt om bransjeavtalen har ikke bare demonstrert for all verden at Bok og bibliotek har en vid leserkrets, den har også hatt en klar slagside. Innspillene har i hovedsak kommet fra bransjeansatte og formenn (med trykk på siste del av ordet) i forfatterforeningene. Forfattere og bibliotekarer glimrer med sitt fravær, til tross for at det er deres livsgrunnlag som diskuteres.

Den påfallende tausheten kan ha en rekke forklaringer, ingen av dem særlig oppmuntrende. Den mest nærliggende er at det hersker tilnærmet total enighet om at bransjekartellet er den beste måten å drive litteraturpolitikk på. Enstemmighet er alltid skremmende, ikke minst blant folk som presumptivt lever av og for det frie ord, og en rekke private støtteerklæringer har overbevist meg om at det heldigvis ikke er tilfelle.

En mer sannsynlig forklaring er at bokfolk – som folk flest – er rammet av en stadig omseggripende apati og kynisme: "la de styrende holde på med sitt, så kan jeg stelle med mitt". Norske forfattere har ingen problemer med snakketøyet. Denne høsten snakker de i vei om egne bøker, ironien på 90-tallet og Dagbladets lørdagsdilemma, mens diskusjonen om litteraturpolitikken overlates til makthaverne.

Kan hende har dette noe med debattformen å gjøre. At den ikke passer for alle, viste seg bl.a. ved at Sven Kærup Bjørneboe ikke ønsket å stille til opp i TV 2 grunnet ubehaget det bragte med seg. Jeg kan forstå ham. Bransjediskusjonen degenererte raskt (og akk så forutsigbart) til et munnhoggeri mellom forlagene, og forfatterforeningenes bidrag har vært å fremstille kritikk av bransjeavtalen som jevngodt med å hevde at Jorda er flat.

Dermed havner forfattere som kritiserer dagens system ikke bare i opposisjon til oppdragsgiverne, men også til egen fagforening. At forfatterforeninger kan gå langt i å be medlemmene om å holde munn har jeg selv erfart. Det kan forklares med et ønske om ro i rekkene i en tid da bransjeavtalen er utsatt. Men konsekvensen kan være at forfattere skremmes fra å delta, slik at det offentlige ordskiftet utarmes.

Tilbake til til bibliotekarene. Jeg har oppfordret til opprør blant bokkjøperne, og med det mener jeg også bransjens offentlige storkunder. Det er ikke mye biblioteker kan gjøre for å "stemme med lommeboka", men de kan bli mye flinkere til å formidle hva økningen i bokprisene betyr for dem. Her er nok et forslag: neste gang en forfatter besøker biblioteket og lovpriser boka, er det lov å spørre om ikke pris har med tilgjengelighet å gjøre, og hva forfatteren syns man skal gjøre med det. Mine kolleger trenger sårt til et spark i akterpartiet.

Les også Dag Larsens svar til Newth i ”Sømløs”