Vitenskapelig publisering: -Norge kan sette i gang en kjedereaksjon

-Norge er i en unik posisjon til å gå foran som et godt eksempel for andre nasjoner. Ved å bli det første landet som pålegger fri tilgang til all norsk vitenskapelig publisering, kan Norge bli brikken som setter i gang den etterlengtede open access kjedereaksjonen

Av Signy Irene Karlsen

Det er professor Stevan Harnad fra universitetet i Southampton som sier dette. Han er, på internasjonalt nivå, en sentral figur i kampen for fri tilgang. Nylig deltok han på Universitets-og Høgskolerådets seminar "Open Online Access to Research" på Universitetet i Oslo.

Bibliotekarer over hele verden er opptatt av å sikre mest mulig innhold for budsjettpengene. Alle deler de det samme problemet, stadig økende abonnementspriser på vitenskapelige tidsskrifter. Når løsningen så serveres på et sølvfat er det skuffende at institusjonens øvrige ansatte ikke umiddelbart ser lyset og kaster seg entusiastisk over den nye trenden. Dette har så langt vært tilfelle med forsøkene på å lansere alternative publiseringsformer. Open access tidsskrifter, der bruken er gratis for leseren, utgjør i dag bare rundt 2% av tidsskriftmassen, og institusjonelle arkiver som gir fri tilgang til publiserte fagartikler er så vidt i etableringsfasen enkelte steder. Stevan Harnad fokuserte derfor på markedsføring under seminaret, hvor han ikke nøyde seg med å holde det bestilte foredraget, men var konstant aktivt tilstedeværende, enten han hadde ordet eller ikke.

Markedsfør kjernebudskapet
– Først må vi vite hva vi snakker om, presiserer professoren. – Budsjettkrisen i bibliotekene gjorde at vi ble oppmerksomme på problemet, men er ikke problemet i seg selv. Den virkelige utfordringen er at vi har et system der de fleste av de potensielle brukerne av en fagartikkel ikke får tilgang til den. Dette er kjernebudskapet som må formidles til forskningsmiljøene!

Open access initativet baserer seg på at forskerne fortsatt kan publisere i akkurat de tidsskriftene de selv ønsker, men i tillegg skal de deponere arbeidene sine i et åpent tilgjengelig institusjonsarkiv som følger Open Archives Initative (OAI)-standarden. (Alternativt publisere i et open access tidsskrift). All verdens institusjonsarkiv er søkbare for OAI søkemaskiner, som på Google-aktig vis høster metadata om artiklene der de måtte finnes. Med denne type publisering maksimeres forskningsarbeidenes tilgjengelighet. Økt tilgjengelighet gir igjen økt gjennomslagskraft for den enkelte forsker.

Dette skal du ikke gjøre
Mange bibliotekarer fokuserer på muligheten for å få forskere til å publisere i open access tidsskrifter, eller institusjonelle arkiver som alternativer til dagens abonnementsbaserte utgivelser. Dette må man bare slå ut av hodet med en eneste gang. Open access tidsskrifter er vel og bra, men ikke noe å selge inn til forskningsmiljøene. Egen-arkivering av artikler i åpne institusjonsarkiv i tillegg til tradisjonell publisering, er nå i følge Harnad både teknisk og juridisk uproblematisk. Professoren gir følgende råd til bibliotekmiljøet:
-Ikke krangle med, ødelegg, lag bråk om eller bytt ut tidsskrifter i det hele tatt, men jobb parallelt med det eksisterende systemet, så ordner resten seg av seg selv. Ikke snakk om bibliotekets budsjettproblemer. Ikke si at det er for å øke tilgangen for forelesere, studenter eller det generelle publikum. Ikke si at det er fordi utviklingsland trenger tilgang, sier han.

Dette skal du gjøre
Mye prestisje er involvert i forskningsmiljøene når det gjelder hva som publiseres hvor. Et dyrt tidsskrift kan på grunn av dette ikke uten videre erstattes med et billig. Harnad understreker at man med institusjonelle arkiver tilbyr forskerne enda større nedslagskraft og tilgjengelighet for deres vitenskapelige artikler, i tillegg til fordelene tradisjonell publisering i de allerede innarbeidede prestisjetunge tidsskriftene gir.

Alt ligger dermed til rette for fri tilgang, det det står på er forskningsmiljøenes vilje. Det hjelper lite å etablere OAI-arkiv ved institusjonen så lenge disse ikke fylles med innhold. Dette er man avhengig av forskningsmiljøene for å få til. Uten støtte herfra er initativene dømt til å mislykkes, derfor er det av avgjørende betydning at bibliotekarer har riktig fokus på sin markedsføringsinnsats. Det eksisterer imidlertid mye forvirring rundt begrepene, noe som også ble demonstrert under konferansen der Harnad satte flere av innlederne på plass. – Dere må fokusere på kjernebudskapet, og ikke vandre avgårde på uviktige sidespor, som open access-tidsskrifter, understreket han.

Konsekvensene
I en verden der fri tilgang er normen, vil bibliotekene være i stand til å si opp overprisede tidsskrifter og fremdeles ha tilgang til artiklene de inneholder. Tidsskriftutgivere må da redusere sine priser for å beholde kundemassen, eller legge om til å bli et open access tidsskrift med f.eks. forfatterbetaling som inntektsgrunnlag. På seminaret uttrykte blant andre professor Lars Walløe ved UiO på vegne av de vitenskapelig ansatte bekymring for at systemet med fagfellevurdering kunne bli skadelidende med en slik utvikling. – Dette skal ikke forskerne bekymre seg om, sier Harnad. Det viktige for dem er at de får arbeidene sine lest og sitert, såkalt "research impact". Dette skjer i mye større grad ved fri tilgang fordi det ikke er noen hindringer for at hvem som helst skal kunne få tak i forskningsarbeidene. Man må ikke se seg blind på dagens "impact factor", men fokusere på den reelle nedslagskraften og utbredelsen av den enkelte forskers arbeider. ISIs siteringsdatabaser dekker f.eks. bare 7000 tidsskrifter. Det finnes 24 000, hvorfor skal ikke alle siteringene kunne telles med? Open access gjør dette mulig, også for preprints (den opprinnelige versjonen av artikkelen før den sendes inn til et tidsskrift for fagfellevurdering). Fagfellevurderingen vil heller ikke bli skadelidende, det vil alltids stå et nytt (open access) tidsskrift klart til å ta over hvis ditt favorittidsskrift må legge ned fordi det har priset seg ut av markedet.

Veien videre
– Norge er i en unik posisjon til å gå foran som et godt eksempel for andre nasjoner, oppsummerer Harnad. Landet er lite, men representativt, med rundt 10 000 fagfellevurderte artikler. Ved å bli det første landet som implementerer Berlindeklarasjonen og pålegger fri tilgang til all norsk vitenskapelig publisering, kan Norge bli brikken som setter i gang den etterlengtede open access kjedereaksjonen.

Neste skritt er diskusjoner på nasjonalt nivå om en potensiell nasjonal implementasjon. Eksempelvis kan institusjonene pålegges å opprette OAI-arkiv, eller slike arkiv kan bli kjernen i de nasjonale forskningsdokumentasjonssystemene. Går dette bra kan Norge få en historisk rolle i open access sammenheng. Harnads budskap til forsamlingen var i alle fall krystallklart: – Det er bare deres egen dumhet som hindrer dere fra å gjøre dette i går!

Les også "Revolusjon i den vitenskapelige publiseringen, med bl.a. intervju med professor Stevan Harnad i Bok og Bibliotek nr. 1, 2003.

Lenker:
• Budapest Open Access Initiative: http://www.soros.org/openaccess
• DOAJ: http://www.doaj.org
• Open Archives Initiative: http://www.openarchives.org
• SPARC: http://www.arl.org/sparc
• SciX Project: http://www.scix.net
• Project Romeo: http://www.lboro.ac.uk/departments/ls/disresearch/romeo/