En havfrue legger ut

Ingvild Lothe ligner en sval havfrue for øyeblikket strandet på Tøyen. Hun liker diktere som er fryktløse og «litt gale». Gjerne sinte og provoserende også. Slik beskriver hun også seg selv. 

Jeg møter Ingvild Lothe på Tøyen Torg, på en cafe hvor hun ofte sitter og skriver på sin første roman, som skal hete «Havfruehjerte». Vi sitter utendørs og prater i den aller, aller første vårsolen. Rett over plassen skimter vi biblioteket, nok et sted hvor lokalbefolkningen gjerne «henger». Det virker så passende, så naturlig. Hun er så til de grader en ung skandinavisk kvinne, født på Stord, med langt lyst hår, som elsker å svømme. Man kan jo ikke svømme på Tøyen Torg akkurat, men heldigvis finnes jo svømmehaller. Og biblioteker. 

– Hadde du hatt forfatterdrømmen siden du var liten – hvordan begynte det?

– Nei, jeg hadde ingen idé om det, men jeg skrev mye dagbøker. Så sendte jeg inn noen biter av en dagbok til forfatterstudiet i Bø samme dag som fristen gikk ut. Jeg tenkte ikke mer på det. Men så kom jeg inn! Det var gøy. Da fikk jeg selvtillit, skjønte at jeg faktisk kan bli forfatter. Så ga jeg ut den første boken min i 2016, da jeg var 26, opplyser hun.

Vi snakker om barndommen hennes. Hun leste «Sofies verden» av Jostein Gaarder. Hun leste Roald Dahl. På biblioteket på Stord, nærmere bestemt, for det var der hun befant seg når hun ikke svømte.

– På Stord var det sånn at det var to steder der alt skjedde: Biblioteket og svømmehallen. Jeg var ganske god i svømming. Men da jeg var 16-17 sluttet jeg, for det ble for mye trening. Da begynte jeg å drikke alkohol og kysse gutter. Og jeg skjønte at selv om jeg var god, ville jeg aldri bli helt best. Jeg var med i juniormesterskap, men det var alltid et par jenter som var bedre enn meg. De var tvillinger. Først kom tvillingene, og så kom jeg på tredjeplass, opplyser hun. 

– Har du samme konkurransementalitet når du skriver? 

– Jeg er aldri fornøyd. Men det er kanskje bra? Hvis man er veldig selvkritisk, blir det bedre. «Havfruehjerte» skulle egentlig ha kommet ut i oktober i fjor, men jeg går stadig igjennom manus. På setningsnivå, på komma-nivå. Den er egentlig ferdig, men i hodet mitt er jeg ikke klar.

– Så du konkurrerer mot deg selv?

– Nei, jeg er bare 28, og snart kommer min bok nummer to. Det er mange som ikke utgir sin første bok før de er 40! 

Havet og kjærligheten

Boken som kommer om noen måneder skal bli en kjærlighetsroman, opplyser forlaget, og Ingvild Lothe bekrefter. Hun legger til at den ikke var tenkt sånn. For den handler også om havet og om forurensning. Men da hun skrev, tok kjærlighet mer og mer plass – selv om havet ikke var forsvunnet på noen måte. Det har å gjøre med hva hun opplevde under skriveprosessen – en kjærlighetshistorie som tok slutt. Og en stor sorg over at den tok slutt.

Et av temaene i romanen er dessuten vold, påstår hun. -Jeg vil se hvor mye vold jeg tåler. 

Jeg sier at jeg synes det virker forbausende, for jeg opplever henne som lite voldelig. Hvis vi spoler tilbake til debuten, diktsamlingen «Hvorfor jeg er så trist når jeg er så søt», ser jeg mer fandenivoldsk humor og saftige beskrivelser av et ungt kvinnelig dikter-jegs forhold til verden, mor og kjærester. At jeg-stemmen er kvinnelig, fremgår av passasjer som denne:

«Jeg drømmer om skandinavisk avstand / og delikate problemer, / men vagina er et åpent sår. 

Det ligger et menneskefoster i toalettskålen. / Jeg må trekke ned flere ganger / før alt forsvinner i sluket.»

Eller av denne:

«Det finnes ingen reell forskjell / mellom vaginalt samleie og abort / Ha meg unnskyldt, / men uansett hvordan en ser på det / er det bare en eller annen idiot / som pirker deg i skjeden / med et ubehagelig redskap.» 

Jeg spør henne om hun vil lese noe fra debutboken, men det vil hun egentlig ikke. For hun «liker den ikke lenger» forklarer hun, fordi hun er «ikke der lenger. Selv om jeg står for den». 

– Hvorfor leser ikke flere mennesker poesi?

– De tror det er utilgjengelig og van­skelig, noe de ikke forstår, utenfor virkeligheten, kunstig og opphøyd kanskje. Jeg vet ikke. Jeg leser bare poesi selv.

Ærlig og sårbar

Romanen som er på trappene er på et vis poesi, den også, får jeg vite. Den er skrevet som passasjer som kan leses som frittstående dikt, men når den leses fortløpende danner den en fortelling. Ikke om havfruer, for det opptrer ingen kvinner med fiskehaler i romanen, men det er noen litt fantasy-aktige elementer. Som «et barn som dør med en gang det er født og kommer fra havet.»

– Hvilke poeter leser du helst?

– Mye skandinavisk samtidspoesi. Danske Olga Ravn er fantastisk. Jeg leser mye på dansk og svensk og engelsk. Wislawa Szymborska (1923-2012 (polsk nobelprisvinner, red. anm.) leste jeg på tysk, med ordbok. Første gang var jeg veldig ung, og forsto ikke, men siden gjorde jeg det. Hun er ikke vanskelig tilgjengelig. Av poeter og andre forfattere vil jeg gjerne legge til Ann Jäderlund, Vita Andersen, Anne Carson, Tove Ditlevsen, Mona Høvring, Göran Sonnevi, Sonja Åkesson og Tor Ulven.

Jeg skal oversette et utvalg dikt av Anne Sexton for forlaget mitt, Kolon. Sexton er like stor som Sylvia Plath, men mye mindre kjent. Hun var litt ødelagt, på grense til å være gal. Hun var mye innlagt, og skrev om det, skrev om kvinnelighet på en radikal måte, tok livet sitt.

– Som Plath. Er det et mønster her – er det en sammenheng mellom talent og diagnose, tror du?

– Hvis man er fryktløs, kan man bli gal av det. Jeg har også hatt mine smågale perioder, er bipolar. Men jeg vil ikke romantisere det.

– Men når man er som mest sårbar, er man kanskje ærligst?

– Kanskje er det sånn. Kanskje man har mindre sperrer, så litteraturen ikke blir så kjedelig. Jeg synes det er sykt mye kjedelig litteratur. Alle disse mennene som flytter hjem eller ut i en hytte i skogen og sitter og ser på naturen og ser på fuglene og reflekterer over livet, eller som synes det er så forferdelig vanskelig å bli far og skriver forferdelig lange bøker. Det er utrolig kjedelig. 

– Det siste eksemplet er åpenbart Knausgård. Jeg synes han er god…

– Og lang. Han kunne ha kortet det ned med noen hundre sider. Men årstidsbøkene hans liker jeg. Eks-konen hans, Linda Bostrøm Knausgård, skriver fantastiske bøker. Hun er jo litt gal.

Flørter

Er tittelen på diktboken din ment å være provoserende? «Hvorfor jeg er så trist når jeg er så søt» – det ligner jo litt på «du er så søt når du er sint» og lignende nedlatende utsagn om kvinner fra halvgamledager…

– Jeg ville at den skulle være provoserende, for det er et veldig teit utsagn! Jeg vil gjerne være en hån mot rosabloggerne. 

– Du er jo ganske søt. Har du fått modelltilbud eller mange slibrige bemerkninger eller skumle kommentarer på sosiale medier?

Ingvild Lothe ler hjertelig. –Nei, nei, ingen modelltilbud. Jeg er litt for tjukk. Jeg trodde jeg skulle få en storm på Facebook, men nei. Jeg får gode tilbakemeldinger på diktene mine på sosiale medier, ofte fra mannlig akademikere i femtiårene som liker det de leser. 

Men jeg har alltid vært glad i å pynte meg, liker klær og sminke. Synes det må være lov å ta på neglelakk og legge ansiktsmaske, legger hun til.

– Hva er feminisme for deg?

– Nå går jeg på forfatterskole i Gøteborg, Litterär Gestaltning, og der er det en ganske hard tone som jeg ikke alltid liker. Alt skal være så alvorlig og politisk. Det er ingen humor i Sverige. Eller i svensk feminisme. Jeg vil at kvinnelige egenskaper skal være like verdsatt som mannlige. Vi skal være likestilt, ikke like. Jeg liker å være kvinne. Elsker kvinnelig seksualitet, liker å flørte med menn. Det er jeg ganske god på, tror jeg. Jeg tror på frihet.

– Er frihet feminint?

– Det kan være det. Det går en liten fanden i meg i Sverige. Der blir jeg ansett for å være radikal fordi jeg skriver om kjærlighet og ikke har den samme politiske agendaen som de andre. Det synes de er radikalt. Jeg synes kjærlighet er vidunderlig. Denne radikale feminismen som skal være så fucking viktig, den gidder jeg ikke. 

Språket er vakkert. For meg er det viktig at språket skal være overraskende og rart. Det kan godt være helt «feil». Romanen min starter med en hvit hest som henger seg. Om det er et bilde på naturen og poesien? Kanskje. Jeg skriver ikke aviskronikker.

– Men du skriver på twitter?

– Jeg har lagt ut noen av diktene mine der og fått mange følgere!

Kan lyve

Fra debutboken hennes – som altså kom for drøye to år siden og ifølge forfatteren er et tilbakelagt stadium – har jeg sakset passasjer som:

«hjertets hardhet, hjertets kulde/ jeg gjør ting, jeg lever/det er ikke nok den klare og perverse hjernen/ forsøker å fortrenge en tanke/ som alltid vil være der hva føler jeg? Ingenting/ savner jeg noe? nei/ hva ønsker jeg meg? /valium. rødvin. tung søvn.» 

Og litt etterpå skriver hun: 

«Jeg ser døden i alle ting.» 

Jeg siterer for henne, og legger til:

– Men her sitter du? Er dette dikter-jeget deg selv?

– Ganske mye av det. Nitti prosent. Ja, jeg er en bitch! Hvis folk tror det og blir litt skremt, er det bare fint. Nei da, jeg er ganske hyggelig. Men da jeg skrev disse diktene var jeg sint. Jeg ville at det skulle være en litt aggressiv stemme. 

– Men alt du skriver i jeg-form behøver ikke være deg, man kan jo også «lyve» som forfatter?

– Ja, og jeg lyver en masse i den nye boken! Den har et større univers hvor jeg kan heve blikket og skrive alt jeg vil. Det føles frigjørende.

– Du er morsom; hvorfor er det noen som mener at kvinner ikke er det?

– Vet ikke. Det var en som sa til meg at «du er morsom som en mann». Han trodde visst at det var en kompliment. Da lo jeg godt. Det finnes mange kjedelige mennesker.

– Kjedelige mennesker og kjedelige forfattere…

– Du har rett. Jeg skal prøve å være mindre vanskelig og generaliserende. I Danmark fikk debutboken min svært gode anmeldelser. Kanskje fordi de er mer vant til en poesi som er tøff i tonen?

På heltid

Ingvild Lothe har ingen «Plan B», forteller hun. Hun har forsøkt seg på universitetet, på litteraturvitenskap blant annet, men droppet fort ut. Når hun merker at faget ikke gir henne det hun trenger, er hun raskt ute igjen, opplyser hun. Argumenter av typen «du kan jo ta noen fag slik at du kan bli lærer, da har du noe å falle tilbake på,» har hun ingen sans for. Lærer vil hun ikke bli, ikke sykepleier heller eller noe annet «fornuftig». Det er forfatter hun skal være, dermed basta – og det skal hun etter hvert klare å livnære seg av, har hun bestemt seg for.

Hittil har hun jobbet i tilfeldige jobber i servicenæringer og eldreomsorgen. For tiden jobber hun i en bar med det hyggelige navnet Liebling. Jeg forteller at jeg kjenner godt en bar med samme navn, men den ligger i Berlin, og Ingvild forteller at hun reiser så ofte hun kan. Hver gang hun har greid å tjene inn noen kroner – «for man kan leve forbausende billig» – så reiser hun ut. Til Berlin, til St. Petersburg eller Praha. 

– Det skal mye guts til for å greie å leve av forfatterskapet og ikke gå på kompromiss. Ikke alle jenter har så mye selvtillit. Har du?

– Jeg har mye selvtillit, men ikke alltid så stor selvfølelse. Jeg kan være usikker og redd og har vanskeligheter i nære relasjoner. Det jobber jeg med. Selvtillit har jeg fått fordi jeg har lykkes og fordi jeg har greid meg selv fra jeg gikk på videregående i Bergen og bodde på hybel. Så flyttet jeg til Oslo da jeg var nitten og greide meg fortsatt selv. Jeg har gitt ut, jeg har fått gode kritikker og er blitt solgt til utlandet. Men jeg er takknemlig for forleggeren min, Bjørn Aagenæs. Han følger opp så personlig. Hvis jeg skal ut og holde foredrag for eksempel, skriver han alltid en oppmuntrende melding til meg. Det er jeg takknemlig for.

– Hvilken begivenhet i livet ditt har gjort størst inntrykk?

– Oi. Det blir så mørkt hvis jeg skal gå inn på det, så det vil jeg ikke.