Minner etter Kafka

Franz Kafka er fortsatt ikke glemt. Nær Karlsbroen over elven Vltava, i den smale brosteinsbelagte gaten Cihelná, ligger Kafkamuseet.

En dame feier over steinhellene med en piassavakost. Det er Praha sent i oktober. Fortsatt er vinden mild, og bringer med seg en duft av småkaker fra den lille kafeen. Etter hvert kommer turister med kameraene sine, og flokker seg om den tsjekkiske kunstneren David Černý sin skulptur av to menn som pisser på et kart av Tsjekkia. Solen kommer så vidt frem mellom den overskyede himmelen, for så å forsvinne. I dette museet hylles minnet etter Kafka, som fortsatt er en av Europas mest betydningsfulle forfattere.

Utstillingen kom til Praha i 2005, etter først å ha vært i Barcelona og New York. I det halvmørke utstillingslokalet finnes originale håndskrevne brev som kommer fra Berlin, det jødiske samfunn i Praha, samt også privatpersoner. Førsteutgavene til bøkene hans ligger side om side i en monter. Et stort menneskeliknende insekt i en seng avtegner seg på en illustrasjon til boken «Forvandlingen», som var en av de få bøker som ble utgitt mens Kafka fortsatt levde. Tegningen er ubehagelig å se på og jeg undres over hva Kafka egentlig ville med tekstene sine, som så mange fortsatt verdsetter og finner nye sider ved.

Konflikt med autoriteter

Bedřich Smetanas musikkverk «Vltava» fyller rommet, og blikket mitt følger denne elven, som jeg kan se gjennom et lite vindu. Markéta Darániová, som er norskspråklig guide for museet, stanser rutinert foran et sort-hvitt fotografi av Kafka som liten gutt. Han ble født i denne byen i 1883.

– Kanskje var han ganske sensitiv. Barnet var så stresset av foreldrene og situasjonen her, sier hun og forteller videre at Kafka bodde nær skolen, og en hushjelp fulgte ham dit da han var liten.

– Kafka gjorde ting som kanskje ikke var så intelligent, og damen sa: «Jeg skal si alt til læreren din», eller: «Jeg skal si det til pappaen din». Han var veldig stresset, for han var redd for at hun skulle gjøre det. Han var alltid stresset, sier Darániová. Til slutt ble Kafka jurist og jobbet i forsikringsselskap. 

– Det var hans pappas drøm, han selv ville det ikke, sier hun. Men Kafka tok i samsvar med egne interesser litteraturkurs, selv om hans far ikke var så begeistret for det. Kafka tenkte seg at han bestod av litteratur, og aldri kunne være eller bli noe annet.

– En del av livet tenkte han å gjøre noe som tegner, fortsetter hun og peker på en sort-hvitt animasjon vist på veggen, basert på skisser tegnet av Kafka. Ifølge bildeteksten er den en «hyllest til denne forfatterens overvinnelse av den blanke sidens avgrunn».

– Men han fikk en dårlig lærer, og sluttet snart, sier hun. 

– Hva ville han tegne?

– Det var illustrasjoner til bøkene sine, sier hun, og forteller så at Kafka likte å skrive i brevs form, og skrev et langt brev til sin far. Det ble på hundre sider. Men han våget aldri å gi det til sin far, men heller til sin mor, som aldri formidlet det videre. 

– Pappaen hans fikk aldri vite hva sønnen hans tenkte om ham. Brevet ligger her, sier hun og vender seg mot en monter med håndskrevne ark. 
 

Sosialt liv

Kafka leste, og verdsatte Kierkegaard, Strindberg og Goethe. Det var også lettere for ham å skrive, enn å snakke. Men han hadde kontakt med andre forfattere i Praha. Han oppsøkte byens møteplasser for intellektuelle, og var jevnlig på Café Arco og Café Louvre. Et rundt glassbord med bruntonede fotografier viser venner han møtte der. En viktig person var forfatteren Max Brod. Kafka fikk påvist tuberkulose i 1917, men det gikk lenge bra. Han ba imidlertid Brod om å ødelegge sine upubliserte verk etter sin død. Brod gjorde aldri det. 

Guiden viser et annet bilde, i en annen monter. Det er av en kvinne med et alvorlig ansikt, men som smiler svakt, akkurat som på Leonardo da Vincis maleri «Mona Lisa». Det er Milena Jesenská, som var skribent, og skrev i aviser. Kafka hadde et vanskelig forhold til kvinner, men hun var den viktigste av dem, og var den første som oversatte hans tekster. 

– Hun skrev hva hun tenkte, ikke hva man vil lese, sier Darániová og forteller at familien tok henne til sanatorium en periode for å hindre at hun spredte meningene sine. Etterhvert ble hun gift med forfatteren Ernst Pollak, men hadde samtidig et forhold med Kafka.

– Og enda bedre, Pollak gikk på den salongen hvor Kafka også snakket om intellektuelle ting. Så de kjente hverandre, sier Darániová, mens jeg betrakter et postkort med bilde fra Gmünd i Østerrike, hvor Kafka og Jesenská møttes i august 1920. I monteren ligger også et brev, fra april 1920, der han skriver om hennes oversettelse, for hun oversatte hans verk fra tysk til tsjekkisk.

– Han sa at hun var den eneste som forstod ham, sier Darániová, mens jeg leser på en av tekstene i monteren som sier at Kafka senere avbrøt dette forholdet, noe som kom som et stort sjokk for Jesenská. Brevene fra denne korrespondansen er bevart og utgitt som bok.

– Hvis du ikke har lest noe av Kafka, så er det best å begynne med å lese hans brev. Da forstår du hvem Kafka var. En gang er ikke nok, de må leses flere ganger, understreker hun.

Vi rusler nedover en trapp badet 
i rødt lys, som demonstrerer en tunell fra novellen «Hiet». Lydene blir disharmoniske og støyende, og skaper assosiasjoner til byen, firmaet og fabrikker.

– Han likte ikke jobben sin, for han tenkte det var en slags maskineri, og at han alltid måtte gjøre hva de andre ville, sier hun.

Kafkask uhygge

I et hjørne står en statue på et fundament av sement, som er en rekonstruksjon av torturmaskinen i novellen «I straffekolonien». Statuen er laget av David Černý. Vi befinner oss på en tropisk øy. En mann ligger på en benk i en maskin i et kjølig glassbur, mens en harv risser et budskap inn i ryggen. Vi ser taust på statuen, og jeg tenker på det som stod i en bok i Bokhylla.no. Den regel en har forbrutt seg mot, skjæres inn. Den dømte kjenner ikke dommen, og hva han er dømt for, eller at han er dømt. Hun peker på en innretning i maskinen som tilfører vann.

– Du skriver noe i ryggen, så det blir blod. Vannet vasker det vekk slik at en kan lese det maskinen skriver, sier hun, og forteller at Kafka selv smilte da han leste fra denne korte novellen høyt for et publikum.

– Det var flere damer som fikk vondt i magen, og en mann forlot området, sier hun og vender seg bort fra maskinen, og går bort til noen smale vinduer i veggen på andre siden av rommet. Vi kikker inn gjennom vinduene, hvor levende bilder viser hvordan et budskap etses inn i en rygg, mens blodet renner. «Du skal respektere din sjef», skriver den. Jeg tenker at denne setningen kommer fra novellen, hvor en arbeider sovnet under en vakt, og da han ble tatt for det, truet han med å ete sin overordnede. Dermed havnet han i maskinen. Fabrikklydene fra maskinen med de skjærende lydene er påtrengende ubehagelige, jeg vender meg bort fra bildene, og hun smiler.

– Det er litt sånn…Dette er kanskje ikke for alle, sier hun og slår hendene lett mot hverandre.
 

Ønske om mer menneskelighet

Guiden stanser ved resepsjonen. Lavmælte besøkende kommer og går. En fransk kvinne snakker med resepsjonisten. Darániová finner frem et kart og peker på et område.

– Omkring her er et insekt fra «Forvandlingen», sier hun og viser deretter hvor kafeene, synagoger og kunstverk som har med Kafka å gjøre er.

– Noen spørsmål?, spør hun.

– Hva forsøkte Kafka å si?
Hun nøler litt, og forteller så at Kafka ikke var fornøyd med hvordan verden var. Det var for mye byråkrati og vi burde bli mer menneske og ikke bare maskiner som jobber og jobber.

– Det var folk som gjorde hva en forventet. Han gikk på skole slik det ble forventet av ham, ikke slik han ville. Alltid er det forventninger en må innfri, selv om en ikke liker det. Kanskje det, avslutter Darániová.