Nasjonallitteraturens vekst og fall

Publisert Sist oppdatert

Bokomslaget setter en liten støkk i leseren. Et vaiende norsk flagg er mildt sagt ikke vanlig å se på nye, norske, akademiske publikasjoner om litteratur.

Et litt grundigere blikk avslørte at flagget var både falmet og fillete, og med hull som ser ut til å være resultat av skudd med kraftig kaliber. Om et slikt flagg kan en tenke to tanker: Enten er dette et kassabelt stykke tøy som for lengst har utspilt sin funksjon, eller så er det et flagg merket av strid og konflikt, et stolt nasjonalsymbol som kan henges opp på museumsvegger til minne om krigshelters innsats. Forventningene til Haarbergs bok om litteraturen og nasjonen sto dermed i et spenn mellom disse motstridende tankene allerede før lesinga tok til; det falmede og utdaterte eller det stolte og minnerike.

Nasjonallitteraturens far på sotteseng

Gjennom ni kapitler øser Jon Haarberg generøst av sine kunnskaper om det litterære Norge. Han undersøker begrepet nasjonallitteratur, han gir oss innsyn i fedrelandskjærlige hyllingsdikt, han retter opp noen myter om hjemkjøpet av «de fire store» fra dansk Gyldendal, han setter fram kvalitetskriterier for nasjonalsanger og ikke minst: han legger fram for leseren Petter Dass’ diktning. Petter Dass er Haarbergs helt, og han innser at heltens tid, og altså nasjonallitteraturens tid, er i ferd med å renne ut. Fra Haarbergs tidligere forskning på Hr. Petters diktning, har han store kunnskaper som her presenteres over mange sider. Faktisk er lesningene av Dass så plasskrevende at de får et tyngdepunkt som verken tittel eller innledning helt harmonerer med. 
Petter Dass utnevnes til nasjonallitteraturens far, og denne far og farsarven etter ham er nær en stille død i glemsel. Det er selvsagt en sorg. Haarbergs bok kan slik leses som en elegi, en klagesang over nasjonallitteraturens endelikt. Men heldigvis er det ikke noen entydig klage over samtidas litterære tilstand, og bare noen få fortvilede påpekinger av oppløsningstendenser i skolens litteraturundervisning. Litteraturprofessor Haarbergs store og positive engasjement for litteraturen han skriver om uttrykker et tydelig ‘Ja, jeg elsker’, til nasjonallitteraturen.

Litteraturen i samfunnet og samfunnet i litteraturen

Det er ikke så ofte det utkommer litteratursosiologiske bøker av mer allmenn karakter på norsk, og det er i seg selv en god grunn til å holde den fram i et bibliotekfaglig tidsskrift. Haarbergs bok er litteratursosiologisk på begge mulige måter den kan være det; han skriver kunnskapsrikt om litteraturen i samfunnet og litteraturens (tidligere) bidrag til nasjonsbyggingen, samtidig som han undersøker hvordan eldre norske tekster, særlig Petter Dass’ diktning, avspeiler sin samtids syn på sosiale forhold, for eksempel når det gjelder kjønnsroller eller samfunnets stender. 
«Denne boken handler ikke først og fremst om litteratur», skriver Haarberg i innledningen, derimot handler den «om de forestillingene som styrer vår omgang med litteraturen» (s. 13). Her er det likevel rikelig med tekstutlegninger, særlig av salmer og andre tekster av Petter Dass, men også av andre norske forfattere. Om Haarberg skal ha sine innledningsord i behold, opererer han med et smalt litteraturbegrep. Og kan vi nå egentlig skille våre forestillinger om litteraturen fra litteraturen selv?
Haarberg legger vinn på å melde til leseren at det han skriver er mer allment enn bare for litteraturforskere. Han avviser at boka er for spesialister, tar avstand fra «esoteriske fagmiljøer» (s. 10) og bedyrer at alle kapitlene «tar sitt utgangspunkt i faktiske, historiske tildragelser, ikke i en fjern teoretisk overbygning» (s. 15). Men er nå teoretiske overbygninger nødvendigvis så fjerne? Haarberg har vel saktens selv også en teoretisk overbygning han bekjenner seg til, uten at den kommer så klart fram i denne boka.
Lykkes han så i å skrive ei bok for den allment interesserte leser? Kanskje ikke helt. Ikke fordi språket er for akademisk eller fordi spørsmålene han tar opp er for smale eller for vidløftige. Slett ikke. Men flere av kapitlene oppleves likevel å være mest orientert innover, mot litteraturundervisning på ulike nivå, og mindre orientert utover, mot andre potensielle lesere av den litteraturen han skriver om.

Er nasjonallitteraturen (og nasjonalismen) ute?
Haarberg presenterer innledningsvis en interessant analyse av begrepet nasjonallitteratur. Men når nasjonallitteratur, ikke som begrep, men som norskprodusert bokserie, ikke lenger er salgbar på 2000-tallet, betyr ikke det nødvendigvis at nasjonallitteraturen som fenomen er et tilbakelagt stadium. Alle disse bøkene fra serien Norges nasjonallitteratur er for det første tilgjengelig digitalt, og det er et godt nok alternativ for en del lesere. Haarberg viser til Cecilie Napers undersøkelse (fra 2009) av hvordan bestselgere, særlig krim, har fortrengt norske og internasjonale klassikere på salgs- og utlånstoppen. Men fremdeles er adskillige nye, norske romaner og biografier blant storselgerne, og det er disse bøkene og forfatterne som får det aller meste av medieoppmerksomheten, selv om klassikerne i dag er mindre i sirkulasjon. Tar vi et blikk inn i Kikkhullet, som viser de mest utlånte bøkene siste halvår ved drøyt halvparten av norske folkebibliotek, finner vi to norske, prisnominerte og -belønte bøker på topp ti-lista, som ellers er dominert av skandinavisk krim og oversatte, sosiale melodrama-romaner. Først laaangt nede på lista over de 1000 mest utlånte titlene finner vi Hamsuns Victoria. Haarberg har rett i at nasjonallitteraturen nok ikke leses bredt utenfor pensumlistenes nedslagsfelt. 
I et Europa som i år har nådd et høydepunkt i nasjonalistiske massebevegelser på denne sida av 2000-tallet, spiller nasjonal egenart og nasjonal nostalgi en betydningsfull rolle og det som bestemmes som nasjonal kultur brukes til politisk legitimering i propaganda det ikke lukter godt av. Også norsk litteratur er blitt tatt i bruk i nasjonalistisk partipropaganda som mange av oss vil holde seg for nesen av. For noen valg siden gikk et av de små partiene på ytterste høgre fløy til valg på blant annet en sterk reduksjon av statlig økonomisk bistand til utviklingsland. Og hvem andre brukte de som fanebærer enn Bjørnstjerne Bjørnson, som nådde den tvilsomme heder å bli sitert i partiprogrammet med ei linje fra sin Fædrelandssang: «Hvad du ævner, kast av, i det nærmeste krav». Slik ble den gamle Venstre-agitator tatt til inntekt for et samfunnssyn som jeg er sikker på sto ham fjernt. Det er en fare for at nasjonalismen i betydningen etnisk renhet og ideer om overlegenhet får spise seg inn på, og misfarge alt som kalles nasjonalt. 
Haarberg peker på toppidretten som arvtager av nasjonalstoltheten. De er jo bokstavelig talt flaggbærere, som får massiv oppmerksomhet, langt mer enn hva som blir forfattere og andre kunstnere til del. Utøvernes innsats framkaller store følelser, også følelsen av å være norsk. Det siste verken forventer eller forlanger vi av litteraturen i dag.

Monarken og kulturpolitikken

Boka tilbyr en litt annerledes vandring i og omkring norsk litteraturhistorie, fra grunnlovsåret og framover. Blant bokas morsomste kapitler er undersøkelsen av kongens nyttårstaler. Haarberg finner nemlig at sitater fra norske, kanoniserte diktere som både Haakon VII og Olav V gjorde flittig bruk av, ikke dukker opp i Harald V’s lune nyttårstaler. Det blir rett og slett påvist et brudd med tradisjonen ved starten av 1990-tallet, fordi nåværende monark siterer forfattere og tenkere fra mange land, og han inkluderer så vel Ole Brum og fredsprisvinnere som barn han har møtt eller fått brev fra. Dette bruddet er interessant også i et kulturpolitisk perspektiv. Kong Haralds taler kan faktisk sies å ligge et tiår foran kulturpolitikken, i alle fall hvis vi ser på den mest markante endringen i norsk kulturpolitikk som kom fram i den forrige Kulturmeldinga (St.Meld. 48, 2002-2003). Her avvikles nemlig nasjonsbygginga som kulturpolitisk prosjekt: 

«Fram til i dag har kulturpolitikken i Noreg vore nært knytt til nasjonsbygging og ein likskapsorientert velferdspolitikk. Ei grunnleggjande legitimering av kulturpolitikken har vore å dyrka fram ein særeigen nasjonal identitet forankra i ein einskapleg felles nasjonalkultur. I den samanhengen kan kultur oppfattast som eit avgrensa univers av verdiar, normer, kunnskapar, symbol og ytringsformer som står i motsetnad til andre like avgrensa univers. Ut frå ei slik forståing vert kultur lett oppfatta som eit tilnærma sjølvtilstrekkeleg og lukka system med unike eigenskapar. (…)

Den framtidige kulturpolitikken må venda perspektivet bort frå konstruksjonar av ein einskapleg felleskultur og leggja til rette for ei utvikling av kulturen med utgangspunkt i det mangfaldet og den kompleksiteten som pregar dagens kultursituasjon.» (Kap. 2.4.1 Kultur)

Med en slik vending i kulturpolitikken, er Haarbergs konstatering av nasjonallitteraturens reduserte betydning å regne for en kulturpolitisk konsekvens. Politikken har rett og slett vært vellykket. En annen lesning av stortingsmeldingas formuleringer er at en fra statlig hold har tatt konsekvensen av globaliseringa og formet politikken etter samfunnsendringene. Haarbergs analyse viser at selveste monarken, statens øverste samlende figur, ligger et drøyt hestehode foran politikerne. Etter debattene om «norske verdier» de siste årene, er det usikkert om denne politikken videreføres i den kommende kulturmeldinga.

Forfatteren skriver kunnskapsrikt om mange av de litterære og sosiale forutsetningene for norsk litteraturhistorie og noe mindre kunnskapsrikt om nasjonen av lesere og i hvilken grad lesevanene bidro i å befeste en nasjonallitterær kanon. På dette siste punktet har vi ennå ikke god nok kunnskap, selv om bokhistorikere og spredte leserundersøkelser av eldre dato har gitt noen holdepunkter om hva som ble lest av hvem. 

Haarbergs bok er et fint, nytt tilskudd til litteratursosiologien og til en bredere forståelse av norsk litteraturhistorie. Den bør finnes på mange bibliotek, både i folkebibliotek og i utdanningsbibliotek

Boka gir stoff til norsk- og litteraturlæreres inspirasjon, den er oversiktlig inndelt og utstyrt med stikkordsregister. 

Powered by Labrador CMS