Skal være åpent for ulike samfunnssyn

Vi sensurerer ikke ytringer før de fremsettes i Norge, vi påtaler eller straffer dem eventuelt i ettertid, dersom de er ulovlige. Det er også viktig å huske på at det at noen føler seg krenket og støtt av ytringer de opplever som fæle og hensynsløse, ikke er det samme som at de er «hatefulle» i straffelovens forstand, sier Anine Kierulf til Bok og Bibliotek.

I bibliotekets samfunnsoppdrag ligger det at det skal være en demokratisk institusjon som er åpen for alle. Dette er grunnen til at biblioteksjefen i Oslo, Knut Skansen, i vinter ga grønt lys for at SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) skulle få låne lokaler i biblioteket til et lukket møte. Professor Joron Pihl gikk hardt ut mot dette med et innlegg hvor hun mener at grupperinger som SIAN bør nektes tilgang til biblioteket, med begrunnelse at biblioteket ikke skal være en «møteplass for hatefulle ytringer». Hun etterlyser en prinsipiell debatt om dette temaet. Debatten har rullet og gått i vår med en rekke innlegg. Vi har her stilt noen spørsmål til Anine Kierulf, førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo og spesialrådgiver for Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM.

Bok og Bibliotek (BoB): Er du tilhenger av straffelovens §185, rasismeparagrafen?
Anine Kierulf: Den er en type forbud det kan føres gode, prinsipielle argumenter både for og mot. Vi har hatt denne bestemmelsen i Norge i 50 år. De sentrale motargumentene har i liten grad vært aktualisert av den måten bestemmelsen har virket på, og håndheves, her.

BoB: Bør biblioteket gi adgang til organisasjoner av typen SIAN?
Kierulf: Hva bibliotekene bør og ikke bør, er opp til bibliotekene selv. Men de forvalter en offentlig debattarena, og kan ikke diskriminere budskap og grupperinger de er uenige med, så fremt de som fremsetter slike budskap opptrer lovlig og innretter seg etter de vilkår som generelt gjelder for utlån av bibliotekene.

BoB: Kan en biblioteksjef vise til straffelovens §185 (rasismeparagrafen) og nekte slike organisasjoner tilgang?
Kierulf: Man kan ikke nekte noen tilgang med generelle henvisninger til lovbestemmelser. Det er også slik at selv om man tidligere skulle være straffedømt for å ha brutt denne eller andre bestemmelser, så er ikke det noe tilstrekkelig grunnlag for å nekte dem å uttale seg på nytt i nye settinger. Vi sensurerer ikke ytringer før de fremsettes i Norge, vi påtaler eller straffer dem eventuelt i ettertid, dersom de er ulovlige. Det er også viktig å huske på at det at noen føler seg krenket og støtt av ytringer de opplever som fæle og hensynsløse, ikke er det samme som at de er «hatefulle» i straffelovens forstand.

BoB: Carl Müller Frøland, blant annet kjent for å være motstander av §185, mener at Joron Pihls posisjon vil føre til en uakseptabel politisering av biblioteket, da det ikke enger vil være åpent for alle. Mener du at en eventuell politisering av biblioteket vil være feil i forhold til samfunnsoppdraget?
Kierulf: Uten å gå inn i den debatten: Bibliotekene forvalter et opplysnings- og informasjonsansvar på vegne av oss alle – også de deler av befolkningen som står for syn mange ikke deler eller liker. Hvis denne forvaltnings- eller redaktørrollen forvaltes på en måte som stenger enkelte syn ute, vil det lett komme i konflikt med prinsippet bak tilretteleggingsplikten for en åpen og opplyst offentlig samtale i Grunnloven § 100, 6. ledd. Det vil også kunne stride mot målsettingen i folkebibliotekloven, der det fremgår at bibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt.

BoB: Kan hensynet til brukernes og de ansattes veie så mye at man bør stenge for eksempel en gruppe nynazister ute?
Kierulf: Ikke bare fordi de er nynazister, hvis de ellers holder seg innenfor norsk lov både oppførsels- og ytringsmessig. Man kan stille vilkår for gjennomføring av møter, og avgrense dem i tid og på måter som også ivaretar motstridende hensyn til andre brukere og ansatte. Men måten dette gjøres på, må vurderes konkret opp mot begrunnelsene bak ytrings- og informasjonsfriheten i det enkelte tilfelle.

BoB: En biblioteksjef kan påvirke innholdet i et bibliotek gjennom hva slags bøker og medier som kjøpes inn og hva slags arrangementer biblioteket vil tilby. Oppfatter du denne redaktørrollen som like fri og autonom som for eksempel redaktørrollen i et frittstående medium?
Kierulf: Det kommer an på hva slags etiske plakater de mediene du sammenligner med er forpliktet på. Biblioteksjefsrollen er en posisjon som gir betydelig handlingsrom, men gitt den offentlige forvaltningsrollen biblioteksjefer har, må de ivareta krav til saklighet og noenlunde balanse, slik at enkelte samfunnssyn ikke helt stenges ute.

BoB: Tenker du at man i biblioteksektoren bør gjøre et endelig vedtak om hvilke organisasjoner som eventuelt ikke skal få tilgang til bibliotekets lokaler, eller er det mer naturlig å gjøre løpende vurderinger fra sak til sak?
Kierulf: Det er sikkert fint å diskutere seg frem til en del vurderingsmomenter og måter praktisk å løse de utfordringene enkelte organisasjoners møter avstedkommer, men dette må vurderes fra sak til sak. Rettslig sett er det avgjørende at vurderinger av hvordan ytringsfriheten skal balanseres mot andre hensyn, foretas konkret: Det er bare dersom inngrep i ytrings- og informasjonsfriheten har lovhjemmel, er nødvendig og forholdsmessig i det konkrete tilfellet, at det vil være lovlig å gripe inn.