Verdifulle bøker om norsk offentlighet – men hvor er bibliotekene?

I 2017 ble det utgitt to bøker om den norske offentligheten. Det er en begivenhet. For folkebibliotekfeltet som skal forme sin rolle for å leve opp til lovens utvidete formålsparagraf, er disse bøkene viktig grunnlagsmateriale for refleksjon og debatt.

Bøkene behandler samme tema – den norske offentlighetsmodellen. Men de er ulike på viktige områder.

Den ene – Allmenningen, som er redigert av medieprofessor Jostein Gripsrud fra universitetet i Bergen – tar sikte på å gi en omfattende historisk framstilling av den norske offentlighetens framvekst fra 1600-1700-tallet og fram til i dag. Den er skrevet på norsk, den er med sine nesten 650 sider omfangsrik og den er kostbart utstyrt med dyrt papir og mange illustrasjoner.

Den andre er redigert av Fredrik Engelstad, Håkon Larsen, Jon Rogstad og Kari Steen-Nilsen. De har valgt engelsk som språk. Og der Gripsrud og hans kolleger har valgt praktbokformatet, har Engelstad og hans medarbeidere valgt Open Access. Institutional Change – Views on the Nordic Model er fritt tilgjengelig på internettet.

Der bidragsyterne i Allmenningen først og fremst framstår som mediehistorikere, framstår forskerne bak Institutional Change først og fremst som mediesosiologer.

Ulikheten i tilnærming gjør at de to bøkene utfyller hverandre og de kan på hver sin måte gi innspill til en informert og opplyst samtale om offentlighetens utvikling.

Men én ting har de to bøkene til felles: De har begge klart det kunststykket det er å gi en bred og omfattende framstilling av norsk offentlighet, uten at bibliotekene omtales.

Ett av kapitlene i Allmenningen omhandler perioden 1890 – 1940. Det er ført i pennen av bokas redaktør, Jostein Gripsrud. Han gir en fyldig framstilling av denne perioden, som han beskriver som formative år for den norske offentligheten. Stemmeretten ble utvidet til å omfatte alle voksne. Arbeiderbevegelsen vokste fram som en kraft – først med det offentlighetsteoretikere kaller leiroffentlighet, mot slutten av perioden på vei mot en hegemonisk posisjon i den allmenne offentligheten. Partisystemet slik vi kjenner det, etablerte seg. Masseorganisasjoner som kunne formidle mellom periferiens ytterste nes og det sentrale nivået, vokste fram. Antallet aviser eksploderte. Vi fikk en kultur- og underholdningsindustri og vi fikk kringkasting. Alt dette er utmerket beskrevet.

Men dette var også perioden for folkebibliotekrevolusjonen. Det moderne folkebibliotekkonseptet, utviklet i USA i siste halvdel av det 19. hundreåret, ble implementert i Norge med Haakon Nyhuus som den sentrale strategen. Folkebibliotekene ble arenaer som var tilgjengelige for alle – kvinner så vel som menn, arbeidere så vel som borgerskap og middelklasse. Rett før Nyhuus overtok som sjef for Deichmanske bibliotek, lå årlig utlån ved dette biblioteket på 20-30 000 pr. år. I 1900, to år etter at Nyhuus overtok, hadde dette tallet eksplodert til 310 000 eller om lag 1,2 bind pr. innbygger årlig. I 1915 hadde det eksplodert enda en gang til 660 000 utlån pr. år i en by som da hadde drøyt 300 000 innbyggere – altså godt over 2 utlån pr. innbygger årlig. Det er åpenbart at dette var viktig, ja, avgjørende, for å trekke den alminnelige mann og kvinne inn i offentligheten og det var avgjørende for å skape et grunnlag for en litterær offentlighet.

Den amerikanske bibliotekhistorikeren Wayne Wiegand skriver godt om dette. Han tar utgangspunkt i at i bibliotekene kunne brukerne selv velge hva de ville lese, i motsetning til hva som var tilfellet i skolen eller når det gjaldt den lesningen religiøse autoriteter kontrollerte. Bibliotekarene prøvde fra begynnelsen av å styre lesningen mot den nyttige faglitteraturen. Det var det de mente ga bibliotekene legitimitet, der som i Norge. Men brukerne kunne velge fritt, og trass i alle tiltak folkebibliotekene satte inn for å påvirke dem, valgte de i overveldende grad skjønnlitteratur. Og det hadde konsekvenser for framveksten av en litterær offentlighet. «Because public libraries could not force «serious» reading on their patrons, for the most part they instead unknowingly helped build a social life of reading in which readers met in real and virtual places and absorbed common messages defining a past and present. By popularizing reading and enabling choice, public libraries also allowed patrons to determine the most popular books, an essential component in the mass market of print culture. And for patrons that reinforced a democratic ethos they identified with the use of their library.» 

Som tallene over fra Deichmanske bibliotek viser, er Wiegands konklusjon like gyldig hos oss.

Når bibliotekene i den grad er fraværende i framstillingen av den norske offentlighetens utvikling skyldes det ikke mangel på kilder. Det skulle være nok å vise til Nils Johan Ringdals bok By, bok og borger som ble gitt ut i forbindelse med Deichmanske biblioteks 200-årsjubileum i 1985, Geir Vestheims brede framstilling av norsk folkebibliotekpolitikk i avhandlingen Fornuft, kultur og velferd fra 1997 og Erling Annaniassens og Geir Vestheims Bok over land, som ble gitt ut i forbindelse med Statens bibliotektilsyns 50-årsjubileum i 1999.

Nå er det ikke riktig å si at bibliotekene er helt fraværende i Allmenningen. I bokas aller siste kapittel, som har digitaliseringen og dens konsekvenser som hovedtema, behandler et avsnitt litteraturhusenes framvekst fra 2007. Der er det noen merknader i forbifarten om bibliotek. Men at en institusjonstype som i 120 år har vist sin relevans som offentlighetsinstitusjon, bare nevnes som et appendiks til en arena med noen få år på baken som en del av det vi kan kalle skravleklassens leiroffentlighet, er mildt sagt en pussig prioritering.

Både Allmenningen og Institutional Change tar utgangspunkt i sentrale offentlighetsteoretikere som John Dewey, Jürgen Habermas og Hannah Arendt. Allmenningens forfattere bygger på en realistisk og modifisert versjon av Habermas’ deliberasjonsmodell uten at, som de sier, man gir opp grunnleggende idealer. Craig Calhoun, som har skrevet det mest utfyllende teoribidraget i Institutional Change, konkluderer med at Habermas, Arendt og Dewey belyser ulike dimensjoner ved offentligheten og kan integreres i en teori som er mer slagkraftig enn hva hvert enkelt teoretisk bidrag er alene. Institutional Change legger i tillegg institusjonell teori til grunn. Offentligheten er knyttet til et sett med institusjonaliserte normer som både gir stabilitet, men som samtidig påvirkes og forandres av endringer i omgivelsene, for eksempel teknologi. Det framstår som et fruktbart grep.

Allmenningen er som sagt kronologisk ordnet. Hver av de ti kapitlene er viet en periode. I tillegg er stoffet organisert med utgangspunkt i ti gjennomgående, tematiske tråder, for eksempel forholdet offentlig-privat, relasjonen kulturell og politisk offentlighet og det særegne ved den norske offentligheten. Hvert av kapitlene gir en bred gjennomgang av den aktuelle periodens historie og diskuterer offentlighetens utvikling i perioden i en slik historisk kontekst. Men paradoksalt nok – den tiende tråden, det typiske ved den norske offentligheten, som jo må være bokas hovedtråd – drukner litt i den brede og detaljerte gjennomgangen av norsk historie.

Institutional Change har valgt en annen strukturering av stoffet. De tar utgangspunkt i fem institusjonelle felt: mediefeltet, kunst- og kulturorganisasjoner, religiøse organisasjoner, frivillige organisasjoner og institusjoner innen forskning og høyere utdanning. Ytrings- og informasjonsfriheten ses som det normative rammeverket som integrerer offentligheten.

Dersom en leser som har vært igjennom begge disse bøkene, blir spurt om hva som kjennetegner den norske offentlighetsmodellen, gir nok det analytiske grepet i Institutional Change et bedre utgangspunkt for å gi et svar enn den brede historiske gjennomgangen i Allmenningen. Men bøkene supplerer hverandre. Det er som Calhoun konkluderer når det gjelder Habermas, Arendt og Dewey: De to bøkenes ulike innfallsvinkler gir til sammen en bedre forståelse av den norske offentligheten enn det hver av dem gjør alene.

Men hvor ble det av bibliotekene?