– Det er jeg som har lært det norske folk å lese dikt
– Hvor kommer du fra, sa du? Bok og Bibliotek? Bibliotek, ja. Vet du hva jeg fikk oppleve på Deichman i går? Diktsamlingene til Einar Skjæraasen står ikke fremme i hyllene lenger!
Jan Erik Vold har sett det som en del av sin livsoppgave å sørge for at dikterne ikke blir glemt. Og hvis diktbøker må hentes opp fra magasinet – ja, da er de på vei mot glemselen.
– De sier at bøker utgitt før 2006 ikke skal stå fremme i hyllene lenger. Jeg spurte om Hofmo også var ute, men de gjør unntak. Men dikteren Einar Skjæraasen er da en elsket mann og tilhører kanon, som det heter, sier Vold – han uttaler «kanon» ironisk med trykk på første stavelse. Han snakker ikke helt som når han leser dikt, men det er ekkoer av det – og stemmen har hans spesielle klang. Bok og Biblioteks lesere burde fått ham på bånd, men det kan vi dessverre ikke tilby.
– Jeg synes også det er gærn´t at bibliotekene skal bli show business-sentraler. En bok er en bok, og du behøver ikke lage sirkus av alt.
Det formørkede fedreland
76-åringen kommer rett fra svømming på Domus Athletica oppe ved Blindern. Riktignok ikke med blåtrikken, men med bil – man får vel ikke alt. Han har ikke bare skrevet om Briskebytrikken, men om offentlige bad også. I den nyeste diktsamlingen hans, Store hvite bok å se fra 2011, er han og klassekameraten Jan på Bislet Bad og svømmer. Jan står med armene i vinkel ved bassenget og hustrer før skal han hoppe nedi:
Vi var elleve
år. Visste ikke
hva «lykke»
var. Men det var det vi var
Vold har badebuksen og håndkle i en plastpose, viser frem innholdet. Badebuksen er blå, håndkleet ubestemmelig gråblått.
– Hvorfor er du så opptatt av å trekke andre, ofte avdøde, forfattere inn i lyset – som Kristofer Uppdal, Gunvor Hofmo, Ruth Maier, Henry Parland, Kate Næss, TVs Sverre Udnæs og mange flere?
– Det må gjøres. Hvis ingen andre gjør det, og jeg er i stand til å gjøre det, så gjør jeg det.
– Er det et dannelsesprosjekt?
– Jeg pleier å kalle det: folkeopplysning i det formørkede fedreland.
– Jeg har merket meg at du trekker både mannlige og kvinnelige poeter frem i lyset, både diktere som skrev arkaisk nynorsk – som Uppdal – og riksmål – som Orvil. Og det ser ikke ut til å spille noen rolle om det går på frie vers, eller bundne verseføtter…
– Er det bra, så er det bra. Jeg har aldri behøvd å slå et slag for Kjell Askildsen, det er det andre som gjør, det er ikke nødvendig å gå i bresjen for Dag Solstad heller. Men Sverre Udnes og Kate Næss var lite omtalt, og om Gunvor Hofmo var det blitt stille før jeg fikk adgang til de etterlatte papirene hennes og la fram Hofmos livshistorie i Mørkets sangerske. Du vet at hun bare ga ett intervju i hele sitt liv, den høsten hun debuterte? Det ligger en sterk visshet om sin egenart i at hun nektet å la seg intervjue i alle årene etterpå. Beundringsverdig er det at hun klarte å gjennomføre sitt liv og overvinne sitt mørke; det gjorde Olav H. Hauge også. Det gjør en glad som menneske. Det var Gidske Anderson som intervjuet henne – du vet hun som ble stemmen fra Paris i NRK. Jeg traff dessverre aldri Gidske Anderson, hun visste sikkert mye om sin jevnaldrende Gunvor Hofmo.
Norsk dovenskap
– Du skriver ikke bare om de som trenger drahjelp, men også om de uhyre etablerte. Men med en personlig tone. Hvor stor er Wergeland, hva har han betydd for deg?
Vold legger hånden på hjertet i en flytende, bølgende bevegelse. -En gang fikk jeg spørsmålet «Hvem ville du helst ha sittet fast i heisen med?». Jeg svarte: «Henrik Wergeland.» Jeg tror vi kunne ha blitt gode venner. Olaf Bull, der er jeg mer i tvil.
– I en av essaybøkene dine siterer du Wergeland, der han forteller om sin lille kanin:
Eenøret, trebenet, violblaa og fiin
hopped omkring mig en liden Kanin.
Min Barm var dens Hule – heihopsa! min Seng
var blomstrende Høi, og mit Gulv var en Eng!
Eenøret, trebenet, violblaa og fiin
hopped omkring mig en liden Kanin.
Den peeb til min Harpe … heihop! naar den sprang,
en silkerød Sløife på Eenøret slang.
(…)
O af Taagen Kraftens Gud,
ved at tænde Solen, ud
vikled mig og min Kanin:
mig som Blomst, og den som Rod.
Og fra samme Sol vort Blod
runden er i os som Skin.
– Diktet løfter seg fra kjæledyr til universet i ett kaninhopp?
Vold gjør flere inderlige hjertebevegelser, myk i blikket.
– Wergeland skrev verdenslitteratur, men Norge har ikke investert i et oversetterprosjekt der man kunne fått 500 sider poesi oversatt lesbart til engelsk. Man påstår at han ikke lar seg oversette. Dovenskap. Shakespeare er oversatt til all verdens språk, han er minst like vrien som Wergeland.
Småpiker
Vi snakker Volds egne oversettelser – blant annet av Bob Dylan, som han har gjort svært fritt. Man kan nesten tro at Dylan bor på Briskeby i Oslo, hvor Vold selv pleide å bo. Fortjener Dylan Nobelprisen, slik enkelte har ment? Men Vold virker uinteressert i Nobelprisen. – Du vet hva Beckett kalte den? «That annual joke».
– Man skriver ikke bøker for å vinne priser, men for at de må skrives, sier Vold
Han virker mer interessert i å snakke med småpikene utenfor vinduet. De er kanskje åtte-ni år gamle og står i kø for å komme inn på skoleforestillingen på et barneteaterstykke på Det norske teatret. Og siden det er en Oslo-skole i 2015, kommer de i alle kulører og etnisiteter, noen med hijab. Vold vinker til dem. De kniser og dulter til hverandre og vinker tilbake. Han vinker begeistret med begge hendene.
– I min oppvekst var det tre fargede mennesker i Oslo. Jazztrommeslageren Pete Brown og Paula Brown, datteren til sangerinnen Anne Brown. Sangerinnen så jeg dessverre aldri. Det er jo festlig å se unger.
– Hva synes du om dikt- og litteraturformidlingen generelt i skolen?
– Det er lenge siden jeg har gått på skolen, så det vet jeg ikke noe særlig om.
– Hva synes du om dikt- og litteraturformidlingen i media, f.eks. i NRK?
– Det avhenger av hvem som slipper til. Så lenge Annelita Meinich har sine poesiprogram i radioen, er man takknemlig. For det lille man får.
– Hans Olav Brenner på TV?
Han bikker på hånden og svarer ikke.
I drømme og søvne
– Nå er du blitt rikspoet, men du begynte som rabulist – han sprø dikteren som messer jazz-poesi og skriver pussigheter som ikke er ordentlige dikt».
– Så korte dikt fikk man ikke lov til å skrive. Det jeg skrev kunne være morsomt, men da måtte det være overfladisk, mente man. Jeg sendte «kulturuke» og «Tale for loffen» til Dagbladet og fikk dem i retur. «Av kvalitetsgrunner,» sa de. Du vet hvor viktig Dagbladet var den gang? Det var utstillingsvinduet for lyrikere. Så det var bare å pøse på med nye dikt. Til de gav seg.
– Og så fikk du gjennomslag og suksess?
– Herregud, det er jeg som har lært det norske folk å lese! Jeg mener lyrikk, til de som er interessert.
– Kan alle mennesker lære å like lyrikk?
– Olav H. Hauge siterer en gammel kineser som skal ha sagt at alt du trenger i livet er et bibliotek og en hage. Så sier Hauge: «Jeg kjenner mange mennesker som aldri har åpnet en diktbok – de er lykkelig og glade for det.» Man skal ikke tvinge det ned i halsen på dem.
– De fleste har lagt merke til at du i hvert fall tilsynelatende tar utgangspunkt i små hverdagshendelser. Kan du skrive dikt om alt, om dette øyeblikket f. eks., eller at du svømte tidligere i dag?
– Det foregår ikke sånn. Utgangspunktet nå for tiden er en setning som kommer til meg – halvveis i søvne eller drømme. Jeg skriver ikke like ofte nå som da jeg var 25. Det er ikke så mange som har skrevet dikt uavbrutt i 50 år, vet du. Wergeland og Obstfelder døde før de ble 40. Diktet om kaninen sin skrev Wergeland da han var 21.
– Hvordan har diktene dine endret seg ettersom du er blitt eldre?
– De er annerledes, men det er ikke min sak å si hvordan. Når du er du 25, har du inngangsdøren like bak deg. Når du er 76, har du utgangsdøren like foran deg. Det vet alle. Jeg er ikke ansatt noe sted; det er ingen som ber meg om å skrive dikt.
Spør Siv
– Det slo meg da jeg leste om igjen en del av diktene dine at det er påfallende mye politikk i dem. Ikke bare lokalpatriotisme som den berømmelige trikken eller Bislett, men også ramsalt kritikk av regjeringen og byrådet i Oslo. Du nevner en god del kjente politikere ved navn …
– Jeg har hatt to perioder da jeg skrev politiske dikt: Da jeg begynte å skrive under Vietnam-tiden og på 1990-tallet etter at den «politiske perioden» hadde dempet seg litt, etter ml-erne – de som heiet på Mao og ville ha diktatur i Norge, 25 år etter slutten på 2. verdenskrig. Da begynte jeg med politiske dikt igjen, ikke minst på grunn av krigene på Balkan. Jeg skriver det jeg synes mangler. Hvis det kommer noe aktuelt som jeg vil skrive om, så tar jeg det opp, sier han og leser et dikt fra sin siste samling:
DE SA: BLI
norsk! Og jeg ble
norsk. Dropp islam! Og jeg ble
ateist. Gift deg
med en fra Grorud! Og
jeg glemte min slørbrud. Skaff
deg utdannelse! Og jeg
tok opp lån og ble
diplomarkitekt! Nå går jeg
som oppvasker
på syvende året. Hvorfor sa de aldri:
We don´t want you!
– Hva er tidens store uløste spørsmål, og snakker vi nok om dem?
– Nei, det må du spørre Siv Jensen om, utbryter dikteren. Med et glimt i øyet.
– Hva synes din journalistfar, Ragnar Vold, som var en klartseende journalist når det gjaldt nazi-utviklingen i Tyskland, om at du ble lyriker?
– Han syntes det var stas. Men han døde i 1967, og da hadde jeg bare gitt ut et par bøker. Jeg var stolt av min far da jeg gikk på gymnaset. Klasseforstanderen tok meg til side en gang og snakket om ham, innsatsen hans for å informere nordmenn ikke bare om hva som skjedde i Tyskland på 1930-tallet men også om den dagsaktuelle storpolitikken. Man kan få mye inn med farsmelken.
Volds mor har preget norsk poesi på en mer direkte måte, hun var selveste «Mor Godhjerta» i diktsamlingen med nesten samme navn, bare påført et lite «s versjon, ja», på ekte Vold-manér.
– Man finner ikke på et sånt navn hvis man har et trøblete forhold til moren sin. Hun var stolt av den boken. Hun gikk rundt og sa: Det er jeg som er Mor Godhjerta. Selv om det ikke er hele sannheten. «Mor Godhjerta» står for noe mer enn Sigrid Vold, sier Sigrids sønn.
Matriarkatet
– Du er kanskje ikke mest kjent for å skrive kjærlighetsdikt?
– Ikke det? Ja ja, mange tror jeg bare har skrevet fire dikt, sier Vold. Han sier ikke hvilke, men man kan gjette at «Loffen» og «kulturuke» er blant på dem. Men, det var på 60-tallet, som han påpeker.
Nå er han i slaget. Vold griper diktsamlingen som ligger på bordet og leser:
EKTESKAPETS
enorme
tømmer
stokk. Som skal sages
over
av to. Det gjelder å ta i
fra begge
kanter. Stundom
stanser det
opp, stundom rykker det
til. Sagflisen
drysser. Drysset. Drysser.
– Tenk om en prest hadde brukt det under vielsen? Kona og jeg har holdt sammen i 38 år, sier han og blar videre.
– Nå skal jeg lese et dikt for deg som jeg synes er festlig. Den nyeste diktboken min er delt i 12 deler, hver med et dikt på 12 linjer. Det blir 12 «meditasjoner», som jeg kaller dem.
FARGEN
grønn. Fargen fiolett. Huden
er en
plomme. Formen.
Kløften.
Steinen. Saften.
Mot
tungsinn
prøv
plommer. Mot plommer
prøv
tungsinn.
– Dikterens kommentar?
– Grønt, fiolett. Det kan være en plomme. Resten overlater diktet til leserens fantasi. Ledetråd: Tenk kropp.
– Jeg synes det virker som du er feminist – i omtalen din av kvinner generelt, og i hvordan du stadig hjelper frem kvinnelige diktere som Ellen Einan, f.eks. Er du det?
– Jeg har ikke noe imot matriarkatet. Se der, nå fikk du en original uttalelse for artikkelen din. Prøysen var også for matriarkatet, hele hans univers er et matriarkat, med Matja Madonna som den store guddommen. Hos meg er det Mor Godhjerta.
– – – –
Navn: Jan Erik Vold
Født: 1939
Bosted: Dels Stockholm, dels
Majorstua i Oslo
Sivilstand: Kone og tre barn.
Har utgitt: 21 diktsamlinger, 15 bind essays og sakprosa, 17 jazz- og poesiplater med Jan Garbarek, Egil Kapstad, Chet Baker m.fl., 12 bøker med gjendiktninger – William Carlos Williams, Robert Creeley, Bob Dylan, Frank O’Hara, Samuel Beckett m.fl., 29 redigeringer av andres forfatterskap.
Provoserende. Modernismen i norsk lyrikk startet med Sigbjørn Obstfelder (1866-1900) og ble fornyet av Jan Erik Vold på 1960-tallet, hvor dette bildet er tatt.
Jan Erik Vold går i bokhyllen:
– Kan ikke klare meg uten Wergeland, Obstfelder og Gunnar Ekelöf
-Wergeland og Obstfelder, svarer Jan Erik Vold på spørsmålet hvilke diktere som er viktigst for ham. Han legger til: – Jeg kan heller ikke greie meg uten Gunnar Ekelöf. Han er det ikke alle nordmenn som kjenner.
– Hvorfor disse tre?
– Det er tilfeldig hvilke kammerater du får her i livet. Dette er tre som jeg har støtt på, som hver for seg er uerstattelige. Det betyr ikke at alle andre behøver å mene det samme som meg. Jeg tror at hvis man begynner å skrive, eller hva man gjør, går man etter noen man liker og forsøker å gjøre noe i samme gate. Garbarek begynte å spille saksofon etter at han hadde hørt Coltrane i radioen.
– Har noen fortalt deg at de har begynt å skrive dikt på grunn av deg?
– Jo, det er noen som har sagt at mine dikt har betydd noe for dem. Sverre Knudsen i De Aller Værste. Frode Grytten. Saabye Christensen også. Siden du spør.
– Hvilke er de beste av de yngre norske poetene i dag?
– Jeg sitter ikke i noen jury. Torgeir Schjerven er bra, men han er ikke så ung lenger. En Bok og Bibliotek kunne trekke fram, er Annabelle Despard i Kristiansand. Hun begynte ikke å gi ut dikt før hun var over femti, med utgangsdøren i sikte – for å si det slik. Det motsatte av hva de fleste poeter gjør, som begynner å skrive i ungdommens ulykkelige periode. Hun startet ved inngangen til alderdommens lykkelige periode. Sånn sett fremstår hun som en speilvendt Cecilie Løveid. De to utfyller hverandre, sier Vold.
– Blant de norske i annen halvdel av det 20. århundret er det to store for meg: Vesaas og Prøysen. De er på samme nivå, og de hadde stor respekt for hverandre. Prøysen er en av dem det norske folk ikke kan klare seg uten. «Æille har et syskenbån på Gjøvik» og «Du ska få en dag i mårå» og «Graset er grønt for æille» har gått inn i språket. Alf Prøysen fikk ingen hjelp av akademikerne. Han hadde Askeladdens evne til å finne seg egne «hjelpere»: Nils Johan Rud i Magasinet For Alle og onkel Lauritz i Barnetimen, Otto Nielsen i Søndagsposten og Ulf Peder Olrog i Sverige.
– Du som er så glad i byen Oslo – hva synes du om Ibsen-sitatene som er nedfelt i fortauet fra Arbins gate der han bodde og ned til Nationaltheatret?
– Forferdelig! Og uleselig! Sitatfusk fra ende til annen, fordi man ikke har tatt hensyn til Ibsens linjedeling og ofte har vridd retningen av teksten. Kunnskapsløst. Respektløst. Det ser ut som noen reklamebrokker. Folk bryr seg heller ikke om det. Man går og tråkker på Ibsens ord. Da er det noe annet med Strindberg-sitatene i Stockholm.. Teksten er lagt ut i en sammenhengende, flere hundre meterlang stripe i midtfeltet av Drottninggaten, fra dikterens siste bopel, som er blitt gågate, slik at du kan gå og ta til deg dikterens ord i fred og ro, sentens for sentens, over en strekning på 500 meter. I Oslo fins det bare en løsning: Riv opp hele Ibsen-konglomeratet og legg ut teksten på ny, leselig og ikke til å trampe på.
– Hva vil du lese for meg til slutt?
– Vel, her er mye å velge blant, sier Vold og leser på slump:
DITT ØYE AV BLÅTT. DITT
øye
av brunt. Ditt øye
blunder. Ditt øye våker. Verden
i en
dråpe. Tåren
lager ringer
i et stille tjern. Sorgen
vaker. Gleden tier. Gud
trekker
forhenget
for.
