Suzanne oppdager Norge

Norge er åpenbart et land der man fremdeles kan finne den utdøende menneskerasen av originaler. Kanskje har en gren av Homo sapiens overvintret i dette verdens utkantområde. (…) Her i Norge kan man fremdeles se villmenn med langt rødblondt hår og fullskjegg. Akkurat som vikingene så ut i sagaene.

(fra Omelette Norvégienne av Suzanne Brøgger)

Danmarks sagnomuste diva har vært på Norgestur, og resultatet er en bok så fluffy og lett som en omelett, med litt skarp pepper for å heve smaken. Fasit til slutt er at jo, Norge er faktisk en kulturnasjon.

Jeg skal møte henne i hennes leilighet i et 1700-tallshus i Indre By i København. Den ligger i en liten vakker gate omkranset av Chrisitiansborg, som huser nasjonalforsamlingen, Glyptoteket og Nationalmuseet.

Det virker underlig passende, for Suzanne Brøgger anno 2018 er omtrent så langt unna den vilt overskridende erotiske primadonnaen vi husker fra 70- og 80-tallet som det er mulig å komme. Hun som alle kvinner i Danmark, Norge, og en masse andre land leste med glupsk iver. Hun som i 1973 debuterte med «Fri oss fra kjærligheten», der hun proklamerte ekteskapet og monogamiet dødt. Mens mange av leserne (og særlig leserinner) drømte om å bli like frigjorte, og helst også like vakre, som Suzanne. Hun har bodd stille og tilbaketrukket på landsbygda i flere tiår nå, og leiligheten i hovedstaden besøker hun bare en gang i blant.

Så hvem kommer jeg egentlig til å møte? Er hun en overveldende og kanskje skrekkinnslagende diva? Eller en rolig og innadvendt «tilbake-til-naturen”-type med åndelige interesser?

Et norsk paradoks

Det står Zeruneith på ringeklokken, for hun har tatt sin manns navn. Og Suzanne Brøggers leilighet viser seg å være svakt spartansk uten å være streng. Her er det enkelt, med hvite vegger og få, men velvalgte antikviteter. Hun har ingen myke sofaer og ingen synlig TV. Vi setter oss ved et rundt spisebord, på veggen bak meg henger en akt av Modigliani. Den avbildede kvinnen ser nesten ut som Suzanne selv, men med mørkt hår. Skjønt det er jo ikke mulig, for maleren døde jo i 1920.

Suzanne Brøgger er kledd helt i sort, sort skinnskjørt til knærne. Hun bærer ingen smykker. Håret har hun som hun alltid har hatt det, i myk midtskill, og i naturfarge. Naturansikt, kun den berømte øyensminken, ingen lebestift. Naturtenner. Men hun er fremdeles vakker i en alder av 73. Hun virker varm, beskjeden, høflig – en anelse reservert kanskje. Vi snakker om at hun ikke har vært i Norge på mange år, og synes det var på tide å gjenoppdage Danmarks nordlige nabo. Hva har skjedd med Norge, vil jeg vite.

– Hva har skjedd? Hun ler. – Norge er blitt mer norsk. Norge er jo et paradoks. Derfor kaller jeg også boken «Omelette Norvégienne». Kold is og gyllen marengs. Norge som seg selv nok og som fredsmegler.

– Eksotifiserer du ikke Norge litt også? Jeg tenker også på passuser som denne: «Fred er ikke bare Norges markedsførings-merkevare. Fred er en mental tilstand. Det skulle ikke forundre meg om fredsviljen og fredsinitiativene, det aktive fredsønsket, henger sammen med den måten nordmenn er forbundet med naturen på. Når man har den fristende stillheten og skjønnheten i det norske landskapet så nært, nesten som sitt eget indre, blir ethvert krigstiltak en latterlig, opprørende obskønitet…» I Norge ler vi litt av det oppblåste norske selvbildet som en human stormakt…

– Gjør dere det? Dette er noe jeg selv føler når jeg ser norsk natur. Jeg føler som Wittgenstein det stille alvor. Man blir stille og taus av den mektige og overveldende naturen.

– Mot slutten av boken sier du at Norge er det «heldigste stedet på jorden. Norge har alt. Hva mangler man? Kjærlighet? Beundring?» Så hva mangler vi, tror du?

– Jeg tenker det er et blikk utenifra, en speiling. Er det ikke alle primadonnaers drøm å bli sett og beundret? Og Norge er en primadonna. For det er det rikeste og lykkeligste og skjønneste land i verden, sier Brøgger.

Norge som primadonna

Men hun har jo hørt om den særnorske kombinasjonen av stormannsgalskap og lillebrorskompleks. I boken forteller hun at hun ble bedt om å skrive boken av forlegger Erling Kagge:

«Spørsmålet om jeg ville skrive en bok om Norge, minnet meg om den gamle historien fra verdenskongressen, der man ble enige om at hvert land skulle presentere et verk om elefanten. Englenderne skrev: Hunting elephants. Tyskerne: Der Elefant an sich. Einleitung, Band I-XII. Franskmennene: La vie amoureuse des elephants. Amerikanerne: How to make elephants bigger and better. Danskene: Elefant på hundrede måder. Mens det norske bidraget til elefantkonferansen het: Norge og nordmennene.»

– Jeg trodde alle dere norske hadde hørt denne vitsen, kommenterer hun. -Men da jeg fortalte den til nordmennene rundt på min reise langs norskekysten, oppdaget jeg at ingen kunne den. Så bestemte jeg meg for å ha den med i boken.

– På din tur langs norskekysten for å oppdage Norge snakket du jo med en del nordmenn, og det var ikke hvem som helst. Maleren Håkon Bleken, forfatterne Hanne Ørstavik, Vigdis Hjorth, Kaj Skagen, idéhistorikeren Trond Berg Eriksen, Morgenbladet-redaktør Lena Lindgren osv…

– Skal man erobre nytt land og vinne prinsessen som i eventyret om Askeladden, skal man ha hjelpere, og det skal være de beste, de med overnaturlige evner. Så jeg skaffet meg begavede inspiratorer. Utgangspunktet mitt var å finne ut om Norge var en kulturnasjon…

– …Eller en sportsnasjon, som vi sier i Norge. Eller en nyrik oljenasjon hvor nordmennenes ultimate mål er en Porsche i en godt oppvarmet garasje, som du beskriver det så malende?

– Og svaret er allikevel: Norge er en kulturnasjon. Det synes jeg også at jeg har vist med boken.

Suzanne liker altså Norge – tross alle eksesser etter oljerikdommen. Hun liker språket vårt også, finner det «smukt» og «friskt» med sine fortellende setninger som ender i oppadstigende tonefall som om de var spørsmål. «Minnepinne» er et sjarmerende ord, synes hun. På dansk heter det kun USB-stikk, som ingen skjønner hva betyr. Men ett norsk ord er hun ikke begeistret for: «nordmann».

– Hvor er nordkvinnene? Denne språklige anakronismen virker underlig på meg, sier hun.

Fastlåst i gamle myter

Det har trolig gått i glemmeboken hvor omstridt hun var på 70-tallet da hun var en av Skandinavis mest kjente offentlige skikkelser. Louise Zeuthen, som er litteraturviter og underviser på København universitet, forteller i sin sin Brøgger-biografi (”Krukke», 2014) om hvordan Suzanne Brøgger fra første stund bevisst iscenesatte seg selv. Dels gjorde hun det, mener Zeuthen, for å beskytte sin kjerne. Mens den offentlige Suzanne kunne la seg fotografere naken, fortelle om sine turer til bordeller over hele verden og samkvem med transvestitter, kunne den private Suzanne dyrke sin hage utenfor den gamle skolebygningen i Løve, en landsby i et landlig strøk ikke langt fra København, hvor hun faktisk har skrevet alle bøkene sine.

Men strategien mislyktes delvis, ifølge Zeuthen. Suzanne skapte en så levende myte om sitt unge jeg at myten delvis har skygget for forfatterskapet hennes. Polemikken mot henne var særlig stygg da hun skrev om hvordan hun ble gjengvoldtatt i Uzbekistan, forteller biografien. Suzanne hadde dratt dit som journalist på oppdrag fra en avis og hadde frivillig sex med en kjæreste i en offentlig park. Så dukket en noen politimenn opp og forlangte å få sin del av «moroa». Brøgger skrev om voldtekten i et magasin, historien ble plukket opp og dels forvrengt av en tabloid, og derfra rullet snøballen. Var det ikke i grunnen hennes skyld, spurte en del dansker. Var hun ikke egentlig et ludder?

Det var ogå noe med forholdet mellom liv og lære som skurret litt, mente andre. Denne krigen mot tosomheten, for eksempel, som Brøgger førte offentlig mens hun selv først ønsket å gifte seg – og helst stå hvit brud – med én mann, og flere år etterpå giftet seg med en annen. Litteraturviteren Marina Allemano sporer imidlertid en tydelig ambivalens i Brøggers frigjøringprosjekt helt fra første stund. Kanskje selv i debutboken, og i hvertfall i de følgende delvis selvbiografiske bøkene, blant dem «Kjærlighetens veier og villveier» (1975), «Creme Fraiche» (1978), «Ja» (1984), «Den peprede susen» (1986) og «Transparence» (1993). Brøgger drev en litterær utforsking av frigjøringens grenser med seg selv som forsøksobjekt, mener Allemano. Jeg lurer på om Brøgger er enig i analysen.

– Marina Allemano skriver at du kan bli misoppfattet fordi du blir lest som om du satte din eksperimenterende persona opp som et ideal, mens det du egentlig gjorde var å utforske deg som et prosjekt under stadig utvikling. De gamle mytene om deg fra mange år tilbake påvirker allikevel hvordan du blir lest, også de seneste bøkene dine. Har hun forstått det riktig?

– Hun har rett i at mytene risikerer å ta over, og at det var en kamp for å beholde meg selv. Derfor reiste jeg ut i «ørkenen», altså utkants-Dannmark, og forble der i mange år. Der hvor ingen kunne tro at noen kunne bo – i hvert fall ikke en som meg. Omverdenen rubriserte meg som en slags sexprektikant, men det var jeg ikke. I én forstand er jeg blitt indoktrinert med et frigjøringsprosjekt fra en mann, og så ble det min oppgave å fortolke det i mitt bilde og se om jeg kunne gjøre det til mitt eget. Det tror jeg at jeg har kunnet. Og det har jeg brukt mitt liv på, sier Brøgger.

Mannen hun sikter til er den franske diplomaten Philippe Baude, som hun traff i Bangkok da hun var 16 og Baude en gift 31-åring. (Brøgger vokste delvis opp i Bankok, der stefaren jobbet for WHO). De hadde et forhold som varte i 24 år – delvis via brev, for hun ble sendt til pensjonsatskole i København. Suzannes mor, som var depressiv og flere ganger forsøkte å ta livet av seg, oppmuntret forholdet. Brevvekslingen mellom Brøgger og Baude er gjengitt i en biografi om Brøgger av Louise Zeuthen, og er fascinerende og foruroligende lesning. Hun kaller ham sin «herre», og undertegner seg som «slave» eller «Lille mø». Etter oppmuntring fra Baude tar hun seg også en elskerinne blant klassekammeratene, og begge pikene rapporter utførlig tilbake til «herren».

Feminist annen hver dag

– ”Kjønn er det som interesserer meg minst. Når jeg skriver, er jeg verken kvinne eller mann, hund eller katt», skriver du i Omelette Norvégienne. Du liker ikke å bli satt i bås, heller ikke en feminisme-bås?

– Jeg vi si at jeg er feminist hver annen dag. Det må man være, slik verden er innrettet. De andre dagene? Menn og kvinner er begge nødt til å være mennesker. Jeg synes det er reduktivt å lese et forfatterskap ideologisk. Da har man bestemt seg på forhånd. Litteraturens rolle er å åpne for det man ikke visste på forhånd, sier Brøgger.

– Jeg motsetter meg hvilken som helst ideologisk identitet. Det gjorde jeg også da jeg ble kjent med rødstrømpene på 70-tallet og oppdaget at jeg hadde frigjort meg fra min familie bare for å komme inn under en ny for for undertrykkelse.

– Men er du blitt anti-feminist med tiden? Jeg tenker spesielt på noe du sier i boken: «Avmaskuliniseringen av samfunnet genererer det sinnet som på den tiden ble kanalisert inn i nazismen eller kom til uttrykk hos Strindberg. Det er den samme panikken vi opplever nå igjen i høyrepopulismen.»

– Dette er et eksempel på en polarisering som jeg synes er farlig. Her er jeg på linje med Åsne Seierstad, som kjemper for det hun kaller gråsonen. Hun har undersøkt både høyre- og venstreekstremismen og muslimsk fundamentalisme. Vi har nesten mistet sonen i mellom, og det er den vi må kjempe for, mener hun.

– Samtidig er du jo klar på at en del migranter bringer med seg en utvikling som de færreste ønsker? Du skriver om kvinner som må «lide under forfølgelse og intimidering og tvinges til å rette seg etter og bøye seg for fundamentalistiske krav. Det er en tragisk utvikling for muslimene i Vesten».

– Det du leste opp der, handler om noe den norske ambassadøren sa om wahabismen, som er én av flere fortolkninger av islam, og som er destruktiv. Den har også infiltrert muslimske miljøer i Europa og må bekjempes. Det skal forøvrig finnes forskning som viser at migranter alltid forsøker å tilpasse seg normene i det landet de kommer til. Så man må spørre seg at hvis de ikke gjør det, hvorfor skjer det ikke? En grunn kan være være at vi i Norden ikke er særlig tydelige på våre normer. Vi tror at vi ikke har noen særlige normer, at her kan man gjøre som man vil. Men det er ikke sant. Vi har bunkevis av skjulte normer, som vi ikke er bevisst og ikke artikulerer tydelig. Jeg har selv forsøkt å gjøre det, blant annet da jeg kom inn i en badstu i nærheten av der jeg bor og møtte kvinner innhyllet i lange sorte kjoler.

– Det er vel allikevel ikke uproblematisk å importere mange unge menn med et ikke-nordisk kvinnesyn – du har jo selv blitt voldtatt?

– Jeg mener jo at me too-kampanjen viser at det er agressive menn i alle grupper. Under sivilisasjonens overflate finnes det en aggresjon mot kvinner, en oppfatning om at vi kan utnyttes. I den globaliserte verden er normene og reglene mer utydelige, så der er det mer frykt, og kvinner tør ikke lenger gå alene hjem i mørket.

– Hva synes du om det da, du som selv har reist hele verden rundt uten å være særlig redd?

– Jeg synes at hver generasjon på sin måte må artikulere sine gode og dårlige erfaringer. Men som jeg sa i Litteraturhuset i Oslo for noen uker siden, synes jeg også at det hadde vært godt om unge kvinner aktiviserer sitt eget begjær og tenker på seg selv som subjekter og ikke er så konsentrert om hva andre kan gjøre med dem.

– En del kvinner i din generasjon har artiklulert mot-tanker mot me-too, fordi de frykter at vanlig flørt blir kriminalisert, eller fordi de synes det er ille at menn som mistenkes for noe krenkende, kan miste jobbene sine kun på grunn av av løse påstander. Catherine Deneuve har stilt seg i spissen for en motkampanje i Frankrike…

– Og Margaret Atwood i Canada, ja. De gamle, vi på min alder, frykter en ny puritanisme med folkedomstoler, hvor støtende bilder blir fjernet fra museene, hvor filmene til Roman Polanski ikke kan vises mer (fordi han skal ha hatt sex med en mindreårig, red. anm.). Det er eksesser i guiljotinens ånd. Men slik er det i revolusjonens dager. Når en revolusjon bryter ut, kan man ikke si at den ikke burde være der. For den er der jo. Den er et svar på noen dypere årsaker.

En slags mystiker

«De dypere årsaker» er noe Brøgger helst tematiserer fragmentarisk, i små glimt i bøkene sine – hvor hun essayistisk springer fra det ene temaet til det andre. I en tidligere bok, «Jeg har sett den gamle verden forsvinde – hvor er mine øreringe» med undertittelen «Breve til Prindsen av Mogadonien» (2010, under psuedonymet «Fru Z”), beklager hun blant annet vår tids kunnskapsløshet, det grelle medieamfunnet, den generelle mangelen på dannelse og den amerikanske kulturdominansen. Prinsen i tittelen er åpenbart prins Henrik, og Mogadonien er Danmark, så man kan se på denne boken som en parallell til boken om Norge.

Vi har et rem av huden av denne blåøyde materialismen her oppe i nord, mener hun i hvert fall i den aktuelle boken. Men vi har også noe helt annet. Opp mot det nyrike Norge setter hun f. eks. opp nordnorske fiskere, Arnulf Øverland, kampen mot nazismen – og Notto Reidar Thelle, professor emeritius ved Det teologiske fakultet på Universitet i Oslo. Han er «en teologisk eksistens av de sjeldne, som forener øst og vest, Buddha og Kristus», synes Brøgger.

Når Brøgger skriver om sex i boken om Norge lyder det for eksempel slik: «De fleste spirituelle sekter dreier seg om å temme driftene. Men det er også en tradisjon som handler om det motsatte, om å slippe alt løs, gi det bort. Det er kenosis, «uttømmelsens praksis». Som gjestebudets Babette, som gir hele sitt liv og sin formue til en enkelt middag.»

Erotikk og spiritualitet går sammen i en tråd gjennom hele forfatterskapet, ikke som motsetninger, men som hverandres forutsetninger, understreker hun, og skriver: «Vi har falt ut av den eros jeg etterlyste helt fra starten i Kjærlighetens veier og avveier, der jeg argumenterte for en eros som ikke bare handlet om sex, men om forvandlingen av sex og kjærlighet til vekstlag for utvikling og til gledelige forbindelser mellom mennesker. Men det var kun interesse for seksualiteten, isolert sett, og ingen kunne forstå hvorfor jeg også skrev om de bengalske sangerne eller om evolusjonsbiologi. Men min drivkraft har alltid vært å skrive ut fra helheten og å lage forbindelser. Det er en erotisk drivkraft, lysten til å lære, å erkjenne, å knytte sammen og å forstå».

– Marina Allemano mener at du er en mystiker, og jeg kan også lett lese dette i flere av bøkene dine. Vil du beskrive deg selv som religiøs?

– Jeg synes ikke det er sånt man kan si om seg selv, og jeg liker ikke slike etiketter, men det finnes en annen måte å tenke på enn den som er vanlig i Skandinavia. Jeg synes Thelles sammenstilling av Kristus og Buddha er interessant. Han er oppvokst i Kina, jeg er også selv oppvokst i Østen, sier hun bare.

Virkelighetslitteratur

Brøgger kan i ettertid trygt regnes som en av formødrene til den nye bølgen av «virkelighetslitteratur» – og benekter det heller ikke. Men hun mener denne skrivemåten først har fått intellektuell tyngde nå, fordi en del sentrale utøvere – som Knausgård og Espedal (og hun liker begge) – er menn.

Interessant nok opplever hun ikke virkelighetslitteraturen som ego-fiksert. «Men hva om Min kamp ikke handler om Knausgård selv? Hvis man tar myten hans bokstavelig, den overindividuelle fortellingen, så gråter ikke Karl Ove på egne vegne. Han gråter over menneskene,» skriver hun i «Omelette Norvégienne».

– Jeg tror egoet er nødvendig, men det er ikke noen vei til dypere innsikt i det menneskelige. Den innsikten finner man i det relasjonelle, utdyper hun overfor meg.

– Men apropos det relasjonelle, forholdet til de andre i ens liv: «Som forfatter må man skrive alt – også selv om man risikerer å såre noen. Man risikerer å miste familie og venner. Som forfatter må man skrive alt – og ta konsekvensene. Ellers er man ikke en ordentlig forfatter. (…) Jeg har aldri angret. Det ville være som å angre på at jeg lever og ikke har begått selvmord», skriver du. Skal man virkelig skrive abolutt alt?

– Ja, sier hun ganske enkelt.

Hun ikke har skrevet så mye om sin ektemann, Keld Zeruneith, som er lyriker og litteraturprofessor, og sin datter Luzia, påpeker jeg. Det meste av det selvutleverende dreier seg om tiden før hun ble omtrent førti og monogam hustru og mor i idyllisk gammelt hus på landet. Hennes biograf Louise Zeuthen fikk rikelig tilgang på brev og dagbøker, men ikke de fra de siste ca. 35 årene.

– Er du blitt mer bluferdig med årene, eller har du spurt Keld og Luzia om du får lov til å skrive om dem og fått nei?

– Jeg har ikke spurt dem, men jeg kan ikke skrive om noe som er en del av min hverdag, min mann og mitt barn. Min mann og jeg har også en særlig relasjon fordi vi begge er skrivende. Vi snakker mye om litteratur, og han er den jeg kjenner som vet mest om litteratur. Det er ingen jeg har lært så mye av som ham.

– Du skriver jo at du er «innrettet med en grunnleggende finesse som medfører at jeg dessverre ikke kan tåle den gifte stand, og særlig ikke hvis man forventer at den gifte innretter sin husstand som naboens, og i det hele tatt lever et så lytefritt liv at det er høyt hevet over folkets critique». Men du er jo lykkelig gift, selv om du hevder at du fremdeles ikke tror på tosomheten?

– Det dreier seg ikke om en eller annen mann, men om hvilken mann. Jeg liker ikke å generalisere…

– Du gjør det allikevel?

– Jo, jeg hører at det høres mer voldsomt ut når jeg skriver enn når jeg snakker. I passasjen som du leste, referer jeg til Holberg og forsøker å skrive litt som ham.

Et mirakel

– Er du overrasket over at du endte som godt gift i mer enn 30 år, eller hadde du på en måte skjønt at det nok ville skje en gang?

– Jeg ble overrasket! Jeg synes det er et mirakel. Dypest sett er jeg eneboer, så det er mot min natur, men fordi det er ham og meg, akkurat den kombinasjonen, så går det godt.

– Hva gjør dere sammen da, når dere sitter på det stille og harmoniske kjøkkenet i den gamle skolebygningen hvor dere bor i Løve? Dere har jo begge fått Holbergmedaljen…

– Om vi sitter på kjøkkenet og pusser hver vår medalje? Ha ha ha! Vi snakker mye om bøker. Keld har nettopp gitt ut en bok om angelsaksisk poesi, og jeg har oversatt noen av diktene, så vi snakker mye om overgangen fra hedensk tid til kristendommen. Det synes jeg er veldig interessant. Ellers så snakker vi om slike ting som «er det deg eller meg som har laget den bulken i bilen?»

– «Dødsmasken måtte være denne stivningen av ansiktet som forekommer når man blir en offentlig person,» skriver du, og forteller videre at Karen Blixen i sin alderdom valgte seg masken som koblerske. Hvilken maske velger du?

Hun tenker seg om lenge.

–Er det ikke også riktig at Karen Blixen valgte Pierrot-figuren? Jeg lot meg en gang fotografere som Chaplins landstryker. Da kan jeg velge meg en vagabondhatt. Jeg har nå reist rundt i Norge som vagabond, og i min ungdom reiste jeg rundt og undersøkte livet i forskjellige land. Jeg håper jeg har en form for selvironi. Folk må gjerne le av meg.

– Er vi nordmenn med vår nærhet til naturen på en måte mysikere vi også, slike som ser det egentlige – (når vi ikke blir forblindet av oljerikdom)?

– Jeg gjenkjente meg i hvert fall selv igjen i Norges paradokser. Både som en eventyrlysten fantast og en solid bondekone på landet som koker syltetøy og steller urtehagen. Også jeg må helst ha en åpen himmel for mitt indre blikk og har hele mitt liv blitt beskyldt for å være barnslig, naiv. Som nordmennene.

Suzanne Brøgger går i bokhyllen:

– Les Sigrid Undset

– For tiden leser jeg Sigrid Undsets «Olav Audunssøn i Hestviken», for jeg skal delta på litterturfesivalen på Lillehammer i mai. Hun har forstått mye om det erotiske og det sanselige i forholdet mellom kjønnene og i forholdet til naturen, sier Suzanne Brøgger.

– Du nevner både Ibsen og Hamsun i din bok om Norge og nordmennene. Leser du ofte de to? Hvilken av dem er viktigst for deg?

– Ibsen. Karen Blixen har lært mye av Ibsens teknikk hvor de forskjellige personene speiler seg i hverandre, og hvor fortiden avdekkes. Det er evig aktuelt. Jeg leser Henrik Ibsen som han ønsket det – i sammenheng – så man kan følge hans personlige utvikling.

Sånn har jeg også selv – uten sammenligning – prøvd å skrive og ønsker at bli lest. Faktisk har jeg ikke lest så mye av Hamsun, på grunn av hans politiske syn.

– Noen mener at du nærmest er den nye Karen Blixen, kanskje fordi dere begge er blitt mytiske litterære skikkelser, og kanskje fordi dere ofte er blitt avbildet elegant og dramatisk med hatt eller turban…

– Jeg har aldri skrevet skjønnlitteratur som minner om Blixens, selv om jeg leser henne og setter pris på henne. Hun betyr mye for meg som forfatter. Vet du at hun i sin ungdom skrev et essay om ekteskap og andre betraktninger? Hennes syn på ekteskapets lukkethet inspirerte meg da jeg debuterte. Jeg er også slått av hennes måte å omforme sine egne tap til historier. Som lange brev. Kanskje er jeg selv også brevforfatter, kanskje skriver jeg brevromaner?

– Hvilke andre klassiske danske forfattere vil du oppfordre oss nordmenn og nordkvinner til å lese?

– Herman Bang. Av nutidens: Jeg holder på med en bok av Naja Marie Aidt, som Trude Marstein har oversatt til norsk, om tapet av hennes sønn, og den kan jeg gjerne anbefale. Jeg kan også nevnte Agnes Henningsens erindringer: «Dødsfjende hjertenskær», som er full av norske kunstnere og kjærlighet.

– Du kjente jo personlig Henry Miller godt, og du traff Isaac Bashevis Singer, Jorge Luis Borges og J.M.G. Le Clézio; sistnevnte har du beskrevet som «gudesmuk». Hvem gjorde sterkest inntrykk?

– Henry Miller, for vi skrev til hverandre i flere år. Hans del av korresponansen er utgitt som bok, i en liten amerikansk utgave.

– I en tidligere bok (”Mogadonien”) skriver du ironisk at for noen år siden var det kontroversielt om bibiliotekene skaffet seg LP-plater og filmer, mens nå er det visst kontroversielt hvis de kjøper bøker… Du skriver også mye om dannelse og tapet av dannelse i vår tid. Det er kanskje en sammenheng?

– Ja! At vi bevarer bibliotekene betyr alt for dannelsen. Barn kan vokse opp under forferdelige forhold, og senere i livet briljere på forskjellige områder. Så forteller de siden at de overlevde fordi de hadde gjemt seg i en liten krok av biblioteket. Et bibliotek er en skattekiste som er spredt utover hele landet. Når ikke filialene rundt om i landet blir nedlagt, som de ofte er blitt i Danmark. Men kanskje ikke i Norge?

– Noen, muligens færrre enn i Danmark. Du lånte Martin Andersen Nexø og Tove Ditlefsen på biblioteket da du var barn, og i Bankok gikk du sammen med moren din på Nelson Hays Library og lånte Kierkegaard på engelsk. Hvor gammel var du da?

– Omtrent fjorten og lidende av pubertetsensomhet.

– Du var kanskje et barn som hadde behov for biblioteket du også, selv om du vokste opp under materielt svært gode forhold?

– Et ensomt barn på biblioteket. Ja, nettopp, presist.