Kunstig intelligens og fysiske bibliotek

To av hovedfokusene på Virak-konferansen for universitets- og høgskolebibliotek 8.-9. juni, var så forskjellig som kunstig intelligens og fokus på det fysiske biblioteket. Men det er ikke gitt at det er noen motsetning. Kunstig intelligens er et nytt område som vil påvirke oss når det gjelder bibliotekoppgaver som katalogisering og klassifisering, tjenester som søk og gjenfinning. Satsingen på en ny generasjon digitale verktøy betyr at satsingen på fellesskap, interaksjon, sosiale arenaer i det fysiske rommet ikke blir mindre viktig.

Færre, men sterkere bibliotek

Virak-konferansen ble åpnet ved at bibliotekdirektør ved NTNU, Sigurd Eriksson ønsket velkommen. Det var NTNU som var vertskap for konferansen på oppdrag fra Universitets og høgskolerådets bibliotekutvalg. NTNU har for øyeblikket 16 bibliotek, fortalte Eriksson. «Vi vet ikke hvor mange det vil være neste gang det er Virak-konferanse i byen, men det blir helt sikkert færre. Vi må slå sammen for å få mer kraftfulle bibliotek», la han til. Det er interessant for meg som kommer fra OsloMet, der vi jobber med planer om å slå sammen de tre bibliotekene i Pilestredet til et nytt. Også ved Universitetet i Tromsø jobber de med liknende planer om å slå sammen tre bibliotek.

«En av de røde trådene i denne konferansen er utviklingen av det fysiske biblioteket», sa Eriksson. Pandemien har vist at biblioteket har en viktig funksjon som ikke dekkes av det digitale. Biblioteket som fysisk kunnskapssted og som sosial arena. Digital satsing er heller ikke i motsetning til det fysiske biblioteket, mener Eriksson. Blant annet vil vi utvikle det fysiske biblioteket ved hjelp av kunstig intelligens. NTNU har et prosjekt sammen med Trondheim folkebibliotek om å utvikle smartere bokhyller ved hjelp av AI (kunstig intelligens)

Oppslutningen om konferansen viste at folk hadde behov for å møtes fysisk igjen. Det var 230 påmeldte til den fysiske konferansen, 30 fulgte digitalt i tillegg til at det var åpen strømming av plenumstalerne.

AI-språk

Første plenumstaler var Anita Schjøll Brede, Brede ble presentert som «serie-gründer», hun er nå direktør for firmaet Iris.AI som jobber nettopp med kunstig intelligens. Hun brukte talen sin til å gå bak avisoppslagene som sier at om noen år har AI overtatt jobben din, at maskiner kan fungere som menneskehjerner etc. «Det er populariserte sannheter. Dessuten vet vi ikke ordentlig hvordan en menneskehjerne fungerer», sa hun.

Hennes fokus var på NLP-landskapet, Natural Language Processing. Altså hvordan maskiner kan læres til å prosessere og analysere store mengder tekst. For noen år siden var vi imponert over utviklingen på bildegjenkjenning, det er nå teknologi i hver mobiltelefon, sa hun. Nå jobber alle de store tech-gigantene med å lansere språkmodeller. De kan fungere i naturlig språk. Det er imidlertid mye mer komplisert å få dem til å funke når det gjelder vitenskapelig skrift. Ikke bare er det komplisert, det er også dyrt fordi det krever enormt med lagringsplass og datakapasitet. Hennes fokus var derfor ikke på å løse all verdens problemer, heller ikke å løse en enkelt kundes problem, men hvordan man kan få maskinene til å jobbe smartere. Vitenskapen er svært fagoppdelt med egne ord og uttrykk. Maskinene trenger enorme mengder tekst for å lære seg språket, ofte mer enn det som finnes innen enkelte disipliner.

Brede pekte på at det er mange problemer som må løses innen AI-teknologien: Vi kan lære maskiner å skrive sammendrag, men de sliter fortsatt med å bruke tall på en fornuftig måte. Vi sliter også med at maskinene kan hallusinere ved at de skriver meningsløs tekst. Men framtidas forskningsartikler kommer ikke til å se ut som dagens, mente Brede. De kan spesiallages til deg basert på sammendrag fra flere artikler, eller de kan basere seg på ny bearbeiding av sjølve forskningsdataene, ikke bare artikler.

Bibliotekets oppgave er å bygge AI-literacy, slik at folk både skjønner begrensningene og mulighetene i kunstig intelligens. Så må bibliotekene bygge verktøyene for å bruke AI mot forskningskilder, og ikke minst har bibliotekene en oppgave i å sørge for at det ikke blir Elsevier, Google eller Facebook som i framtida ikke bare eier forskningspublikasjonene, men sjølve forskningsresultatene og dataene.

Er det bare trivielle spørsmål i skranken?

På parallelsesjon om undervisning, presenterte Katarina Bystrøm og Idunn Bøyum resultatene av en undersøkelse av spørsmål i skranken i et universitetsbibliotek. Cirka halvparten av spørsmålene der er det ikke var behov for bibliotekkompetanse for å svare. 25% av spørsmålene handlet om å låne kontorutstyr som stiftemaskiner. 10% dreide seg om lokalene. 34% om samlingene, bare 4% var det vi vanligvis kaller referansespørsmål.  Hva kan dette skyldes? Er det et problem?

Bystrøm hadde tre mulige forklaringer:

• Mange har en ubekvem følelse knytta til bibliotek. De føler seg inkompetente, og tror at andre er mer kompetente. Bystrøms teori var at de da ville stille enkle spørsmål for å se hvordan kontakten med bibliotekaren utviklet seg. Når de får svar på de enkle spørsmålene, er de fornøyd, men de har ikke egentlig fått svar på det de virkelig ville spørre om, mens som de ikke turte. Kontakten med bibliotekaren var for kort til at bibliotekaren kunne – eller ville – avdekke de virkelige informasjonsbehovene.
• Mer vanlig med selvstendige infosøk utenfor biblioteket. Det er økt forventning om øyeblikkelige resultater, mange ønsker ikke bibliotekarer som filter mellom informasjonskilder og seg selv. Dette kan være positivt, men kan også bety at noen studenter vil jobbe videre med få og irrelevante kilder.
• Bibliotekarens fokus på metode i stedet for resultat. Når studentene spør om hjelp får de veiledning i hvordan de sjøl kan finne kunnskapskildene, men de får ikke hjelp i å finne den. De får rollen som en lærer, og bidrar da til å svekke sin egen profesjonelle rolle som er den som leverandør av solid kunnskap.

Bystrøms tese var at skrankespørsmål er viktig, og at vi må sørge for at studentene spør om hva de trenger hjelp til i skranken. De enkle skrankespørsmålene er en anledning for å komme i nærmere kontakt med brukerne, som bibliotekarene må bruke. Jeg tenker at profesjonalisering av førstelinjetjenesten som møter studentene, med personale som kjenner igjen studenten når hun kommer i biblioteket, og en balanse mellom å gi hjelp og å sette seg selv i stand til sjøl å finne informasjon, er viktige tiltak.

I den avsluttende panelsamtalen på konferansen, sa Sigurd Eriksson at besøket til biblioteket hadde blitt opprettholdt under pandemien, og tatt seg opp etterpå. Men henvendelsene til skrankene var redusert til det halve. Vi trenger å diskutere om dette er et problem eller en fordel. Det kan være elementer av begge deler.

Forskning eller undervisning

Parallelsesjonene under konferansen var delt i to hovedspor: Forskning og undervisning. Noen ganger kunne det være forvirrende, som når det handlet om undervisning for forskere. Det foregår mye organisatoriske endringer i norske UH-bibliotek, hvor noen oppretter egne avdelinger for undervisning. Etter min mening må både de som jobber mot forskere og de som jobber med bachelor-studenter drive undervisning,

Digitale læringsobjekter for biblioteksundervisning

En av workshopene jeg deltok på var om deling av digitale læringsobjekter. Der ble vi presentert for learninglib.org som er et prosjekt som blant annet omfatter Universitetet i Agder, Universitetet i Bergen og Det kongelige bibliotek i Danmark. Det er en samling av læringsobjekter laget av bibliotek. Dette hadde ikke jeg hørt om før. I Norge jobber vi med å implementere SIKTs DLR som er et arkiv for deling, men som trolig ikke overflødigjør at vi har et eget arkiv for læringsobjekter fra bibliotek – ikke for at vi skal begynne å bruke danske ressurser i vår bibliotekundervisning, men for å samarbeide og lære av hverandre om biblioteksdidaktikk og opplæring.

Å være relevant i tider med disruption

Konferansens andre dag startet med plenumforedrag av Daniel Forsman som i dag er leder av folkebibliotekene i Stockholm, men som i mange år var leder av Chalmers høgskolas bibliotek. Han snakket om hvordan biblioteket kunne være relevant i tider hvor alt endrer seg. Han pekte på at Fortunes liste over de 500 største selskapene i verden hadde endra seg fra 1960-åra til i dag: 80% av selskapene er borte. Disrupsjon er at noen tar fra oss fordeler, de gjør ting bedre og billigere, de forstår brukerne bedre. Vi må også lære oss å forstå de nye økosystemene, mente Forsman: Forstå endringene, de nye forretningsmodellene, den nye teknologien-. Incumbents er markedslederne som ofte gjør samme feil: De vil ikke endre hvordan de er. De er opptatt av å fortsette å gjøre det vi alltid har gjort. De lar noen smale innflytelsesgrupper bestemme hvilke endringer de skal gjøre. De samarbeider ikke nok med andre. De kjemper imot ting vi ikke kan beseire. Vi må spørre: Hvem er vi? Hva gjør vi? Hvilken verdi gir det til verden?

En slik måte å tenke på har skapt noen nye tanker i bibliotekene i Stockholm:

• Open science. Fagbøker ble kjøpt inn på papir og blir gamle straks de er ute på hylla. Vitenskap er digital.
• Kan vi bli et AIRBNB for bøker som folk har hjemme? Da vil vi øke samlingen veldig mye, og skape nettverk – hvis vi kan låne ut bøker som står i hyllene hjemme hos folk.
• Stockholm-bibliotekene har 50.000 bøker i transport hver dag, men har ikke bygd et eget system for effektiv logistikk. Når de nå gjør det, vil de også inkludere og hente og levere bøker i alle barnehager i Stockholm – og dermed få 1500 flere filialer.
• Sirkulærøkonomi. Folk synes det er strevsomt å kvitte seg med bøker. Bibliotekene vil ikke motta private bokgaver. Men vi kan åpne opp for det, få noen viktigge bøker, og ellers tjene penger på at verdien av papiravfall er stor.

Forsman ville ikke gi oss løsninger, men stimulere til selv å finne løsninger i en disruptiv tid. Men han hadde mange gode ideer.

Jo mer som digitaliseres, jo viktigere blir sanselighet

Anne Sarto er en dansk arkitekt etablert i København. De siste årene har hun jobbet med campusutvikling på NTNU i regi av Statsbygg. Hun hadde et avsluttende plenumforedrag om campusutvikling. På campus så er det arenaer for formelt læringsmiljø – der den planlagte undervisningen foregår. Så har vi arenaene for det uformelle læringsmiljøet og for det sosiale studiemiljøet. Det kan være biblioteket – som Sarto kalte for en buljongterning i universitetet.

Strategisk campusutvikling er å planlegge for en ukjent framtid, sa Sarto. Det betyr ofte at folk sier at fleksibilitet er viktig. Men fleksibilitet er å overlate makta til andre. Da blir alt likegyldig, det mister sin sjel. Alt blir likt, uten karakter. Studiemiljø handler mye om sosialisering til å li student. Det handler om å gjøre noe sammen, om å skape fellesskap. Fleksibilitet kan handle om å tilrettelegge for individuelle aktiviteter eller i gruppe, i konsentrasjon eller mer sosialt. Men gjennom arkitektur skal biblioteket må gi folk en følelse, en atmosfære og en stemning – som krasjer med kravet om fleksibilitet, mente Sarto. Skal det være kjølig og effektivt, eller varmt og inviterende?