Kan ildspåsettelse vernes av ytringsfriheten?
– Jeg er dypt uenig med det du mener, men jeg vil til min død kjempe for din rett til å gi uttrykk for din mening gjennom ildspåsettelse.
Er det måten vi nå forstår Voltaires klassiske utsagn om ytringsfrihet på? Debatten om å retten til å lage bokbål av religiøse skrifter som en ytringsfrihetsverdi kan tyde på det. Det er selsomt å se justisministre, filosofer og menneskerettighetseksperter stå opp som ildspåsetternes hvite riddere med ytringsfriheten og «våre grunnleggende verdier» som pompøs begrunnelse.
I Norge har vi ytringsfrihet. Men når vi diskuterer rammer og grenser for ytringsfriheten, må vi ha et begrep om hva som er en ytring og hva som ikke kan passere som ytringer. For en hvilken som helst måte å demonstrere en oppfatning på, er ikke nødvendigvis en ytring med krav på vern. Shabana Rehmans berømte mullaløft i 2004 var for eksempel ikke en ytring – det var en krenking av en annen persons fysiske integritet og det kan ikke være beskyttet av ytringsfriheten uansett hva vi måtte mene om det denne personen ellers står for. Ildspåsettelse, enten det nå er bøker, flagg, kors eller biler man setter fyr på, kan heller ikke passere som ytringer som skal vernes av ytringsfriheten, uansett hvor sterkt ildspåsetteren argumenterer for at bøkenes ideinnhold, den aktuelle religionen, det aktuelle landet eller bilismen representerer onder som må bekjempes. Ytringsfriheten er en av sivilisasjonens kronjuveler. Den er knyttet til sivilisert kommunikasjon og samtale som er selve forutsetningen for demokrati. Åpner vi opp for at integritetskrenkelser eller virkemidler som normalt defineres som hærverk skal gjelde som ytringer som må være tillatte, er vi inne på særdeles farlige veier. Hvor skal vi da sette grensen? Da setter vi rett og slett sivilisasjonen på spill.
Ytringsfriheten i Norge er forankret i grunnlovens paragraf 100. Der er ikke ytringsfriheten først og fremst begrunnet i våre individuelle behov for til enhver tid å demonstrere det vi mener og føler på akkurat den måten vi vil. Grunnloven begrunner ytringsfriheten i verdiene sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Vi har alle rett til frimodige ytringer om statsstyret og «enhver annen gjenstand» – og her, om noen skulle ha misforstått, betyr ikke «gjenstand» brennbar materie som det kan settes fyr på. Denne ytringsfriheten kan ifølge grunnloven bare innskrenkes dersom «tungtveiende grunner gjør det nødvendig holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelser» – altså hensynet til sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse.
Det er én ting vi vet om bokbål: De kolliderer fundamentalt med alle ytringsfrihetens tre begrunnelser og bidrar til å rive ned alle forutsetninger for «en åpen og opplyst offentlig samtale» – et annet sentralt punkt i Grunnlovens ytringsfrihetsparagraf. Slik var det i 1933 og slik er det i 2019.
– Av professor Ragnar Audunson, OsloMet, avd ABI. (Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 30.11.2019 i en noe forkortet versjon.)
