Roboter gir rom for nye oppgaver innen digitalisering

Høyre vil at høgskoler og universitet skal fremme en kultur for deling av læringsressurser. Innen 2025 bør undervisning være digital og delt på nettet, vedtok Høyre på sitt landsmøte.

Hvordan de skal gjøre det, vet de foreløpig ikke, ifølge stortingsrepresentanten Peter Christian Frølich (bildet) som ledet arbeidet med Høyres digitaliseringsuttalelse. I følge Khrono er det heller ikke sikkert at Høyre er helt enig med Høyre. Men det er tydelig at det nå er et moment for å diskutere digitalisering og delingskultur. Da må bibliotekene kjenne sin besøkelsestid.

I de nærmeste årene kan vi registrere noen trender: Vi vil oppleve robotenes inntog på mange områder som til nå har vært utført av mennesker. Pedagogikken vil endre seg som følge av den teknologiske utviklinga med økt digitalisering. Vi får økt konvergens mellom ulike digitale plattformer og systemer, og flere oppgaver vil bli utført nasjonalt eller globalt framfor lokalt. La oss se nærmere på dette. 

Robotenes inntog 

Aftenposten melder at Utlendingsdirektoratets robot nå har innvilget den første oppholdstillatelsen i Norge. Lånekassa skal også innføre roboter. Det betyr at saksbehandlinga kan kuttes fra mange måneder til minutter. I prinsippet betyr det også at du kan levere søknad og få svar døgnet rundt. Roboten sover ikke. Det er ikke snakk om en fysisk robot som stabber omkring, men om et dataprogram som behandler store mengder data, sammenstiller data fra mange kilder og mer presist enn mennesker kan ta avgjørelser. Slike roboter er på full fart inn i administrasjonen også i UH-sektoren. Sykemeldinger kommer ikke på papir, det blir slutt på å fylle ut timeskjemaer på papir for studentassistenter som skal ha lønn. Særlig økonomi og personalseksjonene vil oppleve en stor grad av automatiserte prosesser og avgjørelser. 

Hva med bibliotekene? Ved Universitetsbiblioteket i Oslo har de et prosjekt for AI (Artificial Intelligence – kunstig intelligens) der de skal se på mulighetene i bibliotekene. På Bibsys-konferansen i Trondheim i mars i år ble noen av mulighetene presentert av UiO og Nasjonalbiblioteket. Kunstig intelligens er maskin-læring, dvs man lærer maskinen å trekke slutninger ut fra tidligere avgjørelser. Til forskjell fra mennesker kan maskinen behandle uante datamengder. NBs datamaskiner er allerede i dag i stand til å sette emneord med større presisjon enn bibliotekarer. Å analysere historiske tekster f eks for å kunne finne hvem som har skrevet dem, gjennom sammenligning med andre tekster, er en annen mulighet. Gjenkjenning av bilder og produksjon av metadata tilknyttet bilder, er en tredje. Å erstatte katalog-bibliotekarer gir innsparing, å gjenkjenne bilder er en ny tjeneste vi ikke klarer manuelt.

Digitalisering og ansvar for egen læring. Jeg var nylig på Læringsfestivalen som hvert år arrangeres av NTNU. Der samles noen hundre ansatte og studenter fra høgskoler og universitet. Det er hovedsakelig lærere, men også mange bibliotekansatte. Formålet med konferansen er å inspirere, motivere og vise gode, nye og spennende tilnærminger til undervisning og læring i universitets- og høyskolesektoren. I år var temaene bl.a. studentinvolvering, digitalisering, læringsareal. De tre tingene henger tett sammen. Mange av presentasjonene på konferansen handlet om digitale kurs (MOOC-er) og digitale verktøy for å aktivisere studentene. De digitale kursene har oftest liten effekt hvis læreren fortsetter å undervise som før. Det er når læreren endrer måten å jobbe på, at det gir seg utslag i blant annet bedre karakterer og mindre frafall. Det viste blant annet Kari Vikestad Gerhardsen fra OsloMet, som fortalte om virkningene av bruken av en digital kurspakke i anatomi for radiografstudenter. I stedet for at læreren bruker sin begrensede tid sammen med studentene til en enveis forelesning, brukes nå tida til gruppearbeid med lærerstøtte. Forelesningene har studentene sett på forhånd i det digitale kurset. Det er dette som heter flipped classroom. Evalueringene av undervisningen er at studentene er svært fornøyde. Gjennomsnittlig karakter har gått fra D til B. Anatomi var et fag der mange strøyk, men det er det nesten helt slutt på. Anatomi-kurset er også brukt som tilleggsressurs på andre fag på OsloMet der forbedringene ikke har vært så betydelige. Da er det fordi læreren fortsetter sin tradisjonelle undervisning. 

Bedre karakterer med digitale kurs når læreren slutter å forelese. Anatomikurset er publisert på Bokskapet (https://bokskapet.hioa.no/) sammen med 22 andre digitale kurs. Det er Universitetsbiblioteket på OsloMet som er ansvarlig for Bokskapet. Sjølve kurset er laget i et samarbeid mellom faglig ansatte, som Kari Vikestad Gerhardsen og bibliotekets mediefolk, blant annet organisert i prosjektet Moocahuset. Dosent Helge Høivik som leder Moocahuset, har utviklet det han kaller PISA-modellen (presentasjon, interaksjon, samhandling, analyse). A-en sikrer at kurset hele tida oppdateres og holdes ved like med innspill fra lærere og studenter og automatiserte data. F eks forteller redaktør Gabi Hurlen, som er ansvarlig for dette læreverket, at statistikken for en av undervisningsfilmene viste at studentene falt fra etter et minutt. Dermed omarbeidet hun hele filmen til en animasjonsfilm som nå er et av de mest sette filminnslagene. Nå blir anatomi-kurset satt på pensumlister ved universitetene i Tromsø og Bergen.

Sjøl om det tok cirka et halvt årsverk å lage kurset, blir det lite i forhold til at man har spart innleie av eksterne foredragsholdere, og ikke minst ved de økonomiske konsekvensene av at færre stryker. Skal OsloMet nå Høyres mål om digitalisering av all undervisning innen 2025 må undervisning tilsvarende 10.000 studiepoeng digitaliseres. Det må lages opp mot 200 digitale læreverk i året. Det vil gå med minst 50 årsverk. Det høres enormt ut, men er forsvinnende lite med tanke på de ressursene som vi i dag bruker til forskning, utvikling, forberedelser av kurs og de ressursene som er bortkastet når studenter slutter uten å ha tatt eksamen. 

På samme måte som bibliotekene har tatt rollen som utgiver av forskningspublikasjoner i sine institusjonelle arkiver, er det naturlig at vi tar rollen som utgiver av læreverk og digitale læremidler. Vi kan kunnskapsorganisering og tilgjengeliggjøring. Vi kan metadata og lagring. 

Gratis pensumbøker i høyere utdanning?

De digitale læreverkene i Bokskapet er læreverk på samme måte som dagens pensumbøker gitt ut på akademiske forlag. Pensum-begrepet er under diskusjon. Læreboka er under press. Den rød-grønne regjeringen innførte gratis læreverk for den videregående skolen. Nå har leder av Norsk Studentunion Mats Beldo tatt til orde for gratis pensumbøker i høyere utdanning. Han har fått støtte bl.a. fra rektor Curt Rice ved OsloMet. 

En studieplass koster ca 300.000 kr i året. Hvis studenten stryker eller slutter, er pengene bortkasta. Pensumbøkene som studenten skal kjøpe sjøl, utgjør en marginal kostnad i forhold til prisen på en studieplass. Hvis gratis pensum gjør at færre studenter stryker, er det fornuftig bruk av penger. Dessuten er finansieringa av pensumbøkene i dag allerede en del av studiefinansieringa som de fleste politiske partier ønsker å styrke. Lån og stipend skal dekke kjøp av pensumbøker. Da kan vi vel bedre studiefinansieringa ved å gjøre pensumbøkene gratis? Et krav om gratis pensumbøker kan være et løft for digitaliseringa ved at det er enkelt å administrere utlån av gratis digitale pensumbøker. 

Sammenhengen mellom digitalisering, studentinvolvering og læringsareal. Læringsfestivalen i Trondheim handlet altså om digitalisering, studentinvolvering og læringsareal. Digitaliseringa kan øke studentenes involvering både gjennom de digitale verktøyene, men også ved å frigjøre læreren fra forelesning til interaksjon med studentene. Dette stiller nye krav til læringsarealene. Vi trenger færre store auditorier og flere store og fleksible arbeidsområder med flatt gulv. Det er viktig å ha ressurser tilgjengelig for studentene i disse arbeidsområdene. Det kan gjelde teknisk utstyr og infrastruktur, men også mennesker som kan veilede. Biblioteket er et slikt arbeidssted i den digitale tidsalderen. 

Hva har digitaliseringa med roboter å gjøre? Ikke mer enn at begge deler viser at gamle arbeidsmåter er i endring. En del arbeidsoppgaver vil forsvinne, men samtidig får vi nye. Det er ikke nytt med automatisering i bibliotek: automatiske utlånsprogrammer i stedet for papirkort, brukervennlige søkesystemer, automater for registrering av utlån. Alt dette har gjort at produktiviteten har økt, men det er ikke blitt behov for færre bibliotekarer. Framtidig automatisering vil gjøre en del manuelle operasjoner overflødige, samtidig som vi får utført tjenester som vi ikke tidligere kunne utføre. Arbeidstid fra manuelle operasjoner vil gjøre det mulig å utvikle nye tjenester. Bibliotekets fokus bør være på hvordan vi kan vri tjenestene fra manuelle operasjoner til å styre nye avanserte brukertjenester. 

Lars Egeland skriver i Bok og Bibliotek på egne vegne.