Bibliotek endrer samfunn

Bibliotek endrer samfunn
(Leipzig 18.3.2019) Biblioteket skal ikke være et elfenbenstårn for de få, men en dagligstue for de mange. Prinsesse Petra Laurentien fra Nederland tok i bruk Labour-leder Corbyns og SVs slagord: For de mange, ikke for de få – når hun åpnet den 7. tyske bibliotekskongressen i Leipzig mandag.

Det var tydelig at prinsesse Laurentien har gjort mer enn å ligge på en ert: Hun har et brennende engasjement i regi av egne stiftelser og Unesco mot analfabetisme, inkludert digital funksjonell analfabetisme. Det har brakt henne til kunnskap og engasjement for bibliotekene. Det er mange endringer i samfunnet når det gjelder økonomi og teknologi. Men menneskenes lidenskaper endrer seg ikke: Ønsket om å lære, lengselen etter tilhørighet, etter noen som ser deg som du er. Bibliotekene er dette enestående rommet – et 3. rom – ikke arbeid, ikke hjem. Biblioteket er et sted for barn, foreldrene deres, et sted der ingen spør om du er født i landet eller i utlandet. Det er et fremragende rom, men det betyr ikke at det er chic eller har den nyeste teknologien, men at det er et rom for mennesker. Digitaliseringa betyr ny relevans for bibliotekene fordi det her ikke bare er maskiner, men mennesker, interaksjon mellom mennesker, empati. Uten empati har vi ingen samfunn sa prinsessen som også benytta anledningen til å berømme tyske bibliotek for den enestående innsatsen de gjorde under den såkalte flyktningkrisen i 2015/16. – Bibliotekene ble et tilholdssted for mennesker på flukt og dere bidro til å gi folk menneskeverd, sa hun. 

Vi må lytte til brukerne. – Jeg er ikke flyktning, jeg vet ikke hvordan de har det, derfor må vi spørre dem selv. Alle løsninger må begynne med mennesker og deres behov. Vi trenger å bekjempe ulikhet, og bibliotekenestor oppgave her. Beslutningstakerne må endre holdning til bibliotekene, mente prinsesse Laurentien. Dermed pekte hun på slagordet for konferansen: Bibliotek endrer

Bibliotek endrer samfunn, bibliotekene er mødre for endring, sa IFLA-president Glora Perez-Salmeron. Også borgermester Burkhard Jung i Leipzig framhevet bibliotekets rolle for å forandre samfunn. Han fortalte om bydelen Grünau som domineres av gammel DDR-blokkbebyggelse. Halvparten av ungene vokser opp i familier som overlever på sosialstøtte, halvparten av ungdommene dropper ut av skolen. Derfor bygger vi nå et flott bibliotek og medborgerhus i denne bydelen, sa Jung som framhevet bibliotekets rolle som møtested i et demokratisk samfunn, særlig i et samfunn der engstelsen er stor som følge av sosial ulikhet, digitalisering og globalisering. 

Bokbyen Leipzig

Jung skrøt av bibliotekene i Leipzig. – Vi har Nasjonalbiblioteket, universitetsbiblioteket Albertina, Musikkbibliotek, Blindebibliotek for Tyskland – i tillegg til et godt utbygd folkebibliotekssystem over hele byen. Ideen med bibliotek ut til folket i Tyskland, ble utviklet her i Leipzig i årene etter første verdenskrig, sa han. Før annen verdenskrig var Leipzig et senter for forlag og trykkerier som sysselsatte 10% av befolkningen. Bare 20% av byen ble ødelagt av bombing under krigen, men store boksamlinger gikk opp i flammer. Leipzig gjenvant aldri sin posisjon som bokby, den tapte de til Frankfurt. Men det arrangeres likevel en årlig bokmesse her. Mens Frankfurt-messa i større grad henvender seg til bokbransjen, henvender Leipzig-messa seg til det lesende folket med flere tusen forfatterarrangementer og høytlesninger i løpet av tre dager. 

Det er sjuende gang at den tyske bibliotekforeningen arrangerer sin konferanse i Leipzig, første gang var for 26 år siden, altså kort etter «die Wende», som tyskerne kaller det. Nå arrangeres konferansen her hvert 3. år, og de andre årene veksler den mellom andre byer. Det er Europas største bibliotekkonferanse med over 4000 deltakere og hundrevis av foredrag. 

Foredragene er delt i fire hovedbolker: Å handle strategisk. Å være politisk. Å kuratere innhold. Å gjøre tilgang mulig. Det er parallelle sesjoner, så man må lære seg å velge. 

Brukermedvirkning i bibliotekene
Jeg tjuvstartet morgenen med en sesjon om brukermedvirkning. Brukermedvirkning har blitt et hett ord de siste årene, både i folkebibliotek og fagbibliotek der studentene ønsker mer medvirkning. Ved Universitetet i Gøttingen har de gjennomført et prosjekt å involvere studentene i utformingen av et digitalt læringsområde. Coworking er blitt et konsept som mange private prøver på, slik som på Sentralen i Oslo. Det er selvfølgelig også et begrep biblioteket bruker for hvordan  det kan tilrettelegges for hvordan studenter og andre har samjobbingsmuligheter i bibliotekene. 

Sentral og delstatsbiblioteket i Berlin (ZLB) presenterte hvordan de har prøvd å engasjere borgere i sine prosjekter. De satte opp en tabell om hvordan man kan involvere folk. Ofte begynner det med bare å informere. Neste skritt er medvirkning, at man konsulterer folk. Deretter kan man gå over til kooperasjon – samarbeide. Deres mål var ko-produksjon, at  man trakk innbyggerne inn i bibliotekets jobbing f eks med utstillinger. Det hadde de gjort i forbindelse med en utstilling om kjærlighet, og om byutvikling der de utfordret folk til å beskrive framtidas bibliotek. De spurte: Hva slags bibliotek trenger dere for å forandre verden?  Jeg noterte meg at dette var et arbeid som var lagt til Avdelingen for publikumstjenester. 

I Würzburg hadde bybiblioteket samarbeidet med universitetsbiblioteket for å trekke brukerne med. Deres utgangspunkt var at dårlige bibliotek bygger samlinger. Gode bibliotek bygger tjenester. De beste bibliotekene bygger samfunn. Sesjonen ble avsluttet med Karsten Schuldt fra Sveits, men med utdanning og doktorgrad fra Humboldt-universitetet i Berlin. Han helte kaldt vann i blodet på forsamlingen og snakket om hvorfor deltakelsesprosjektene ikke virker.  Hva er deltakelse, spurte han retorisk: Det er lange diskusjoner med politikere eller forskere. Men folk skjønner at sjøl om de blir spurt, så er det eliten som bestemmer. Det er veldig sjeldent at det virkelig er innbyggerkontroll. Schuldt viste til etnografisk forskning der folk ble brukt som informanter. Skal du få gode resultater, må du snakke med de det gjelder. Men, det er fire problemer: 

  • Makta består. Forskerne definerer problemstillingene, ikke informantene.
  • Informantene vet hva forskerne vil ha og gir dem det.
  • Forskere og informanter har ikke felles interesser.
  • Det er behov for tillit. Å bygge tillit tar tid.

Derfor mente Schuldt at om deltakelsesprosjekter skal lykkes, må de gå i lang tid. Vi må også være villige til å avgi reell makt. Oftest er deltakelse ingen løsning for å bedre tjenestene, kun for å si at forbedringsforslagene er forankret med støtte hos brukerne. 

Så lenge stolen er varm, er den opptatt

Jeg var også innom en sesjon om biblioteklokaler. Fra Luzern i Sveits ble det presentert et prosjekt der en liten sender i hver stol mottok signaler basert på varme og bevegelse og sendte beskjed til et kart og en app om hvilke lesesalsplasser som var ledige. 45 % av brukerne syntes det var en god ide. 30% syntes det var helt unødvendig og at biblioteket heller burde bruke pengene på å kjøpe flere bord og stoler. 10% var misfornøyde fordi systemet ikke virket godt nok, for når de kom på plassen lå det bøker der, men systemet trodde plassen var ledig fordi brukeren var på do. Biblioteket var nøye på å fortelle at systemet ikke kunne brukes til individuell overvåking. Nå var biblioteket på jakt etter en sponsor som ville betale for kjøp av 800 nye sensorer. 

Nye roller for nye tider

Om ettermiddagen besøkte jeg en sesjon der forlag møtte bibliotek. Hva slags roller skal forlag og bibliotek ha i en tid med open access? Bevegelsen mot open access tas for gitt her. Jørg Pieper med bakgrunn fra forlag, men nå som uavhengig konsulent mente at det ikke finnes noen annen industri der kundene er så prisbevisste som akademiske bibliotek. Han spådde en tid med lite innovasjon, men mye disrupsjon. Markedet for forlagene blir mindre. Det vil bli betydelige endringer i tilbyderstrukturen der mange selskap vil forsvinne, sa han. Karin Werner fra forlaget Transcript mente at vi sammen må bevege oss mot allmenningene – the commons. Hun pekte på at det nå forventes non-profitt eller lav-profitt-selskaper, og at forlagene må tilpasse seg dette. Alle paneldeltakerne omfavnet mangfold og var bekymret for monopolisering i bransjen. Frauke Ralf som jobbet for en agent pekte på at det ser ut til å være høyere kvalitet på utgivelser fra ikke-kommersielle utgivere slik som bibliotek og vitensselskaper. Men, på pekte hun, kvalitet er ingen tilfeldighet – gratisøkonomien vil ha konsekvenser.

Hva skjer med biblioteksamlingene med open access?

Dr Henriette Røsch fra Universitetsbiblioteket i Leipzig pekte på at bibliotekene har bygd samlinger enten gjennom kjøp av fysiske bøker eller kjøp av digitalt innhold. Med open access er bibliotekenes oppgave enten å finansiere eller selv å produsere. Når kunnskapen blir åpent tilgjengelig, må den likevel inn i bibliotekets kataloger, sa hun.  Rainer Plappert fra Universitetsbiblioteket Erlangen-Nürnberg fortalte om hvordan kjøp av digital tilgang hadde endret strukturen på hans bibliotek som besto av en rekke enkeltbibliotek med delvis sentral finansiering, delvis fra universitetssykehuset og delvis fra fakultetene. Nå hadde de laget en sentral enhet som var ansvarlig for all lisensiering. Hva slags konsekvenser vil det ha for de enkelte seksjonsbibliotekene? Dette er en situasjon jeg kjenner igjen fra OsloMet og som mange andre bibliotek også kan fortelle om.

Lars Egeland er direktør for Universitetsbiblioteket  OsloMet  - storbyuniversitetet, og skriver i Bok og Bibliotek på egne vegne.