Bibliotekdød eller ny vekst?

Bibliotekdød eller ny vekst?
I november 2018 fikk Kulturministeren skriftlig spørsmål i Stortinget fra Marianne Haukland (H), som var bekymret for at antallet bibliotekfilialer kunne falle som resultat av kommunesammenslåinger. Hun er ikke alene om denne bekymringen.

I desember samme år behandlet Stortinget et representantforslag fra SV om et nasjonalt bibliotekløft, der Freddy André Øvstegård og de andre forslagstillerne skriver «Likevel har antall bibliotekenheter gått ned med 92 fra 2010, da det var 768 enheter, til 676 i 2016. Forslagsstillerne mener at utviklingen bør gå motsatt vei, og at både antall enheter og realutgifter per innbygger bør øke. Det bør derfor øremerkes midler over statsbudsjettet over en femårsperiode, slik at kommunene får mulighet til å sikre et godt bibliotektilbud til alle innbyggere». I løpet av de siste ti årene har antallet bibliotekavdelinger falt med 133 enheter fra 807 i 2007 til 674 i 2017. Trekker vi linjen 40 år tilbake er antallet bibliotek mer enn halvert fra 1372 i 1977. Det er denne utviklingen som i sin tid fikk tidsskriftet Prosa til å skrive om den norske bibliotekdøden «(…) medan kulturpolitiske utgreiingar og program vert skrivne, døyr norske folkebibliotek. Få protesterer. Kanskje er det fordi dei døyr så sakte at vi trur dei lever?» i sin serie om bibliotekpolitikk i 2009. 

Bibliotekene som forsvinner var også fotografen Jo Straubes utgangspunkt da han gav seg i kast med å fotografere Det norske biblioteket (presentert i Bok og Bibliotek nr 4-2018). På nettsiden sin forteller han om kameraten Tom som inspirerte ham til prosjektet: «Tom gjorde meg oppmerksom på at stadig flere mister det lokale biblioteket sitt. Siden Tom og jeg ble født tidlig på 80-tallet har halvparten av folkebibliotekene i Norge blitt nedlagt.»

Ifølge Prosa var det få som protesterte mot en sakte avvikling av folkebibliotekene. I det store og hele har de også rett i det. Riktignok har filialnedleggelser avstedkommet kraftige lokale protester på vegne av bydeler eller bygdesamfunn som mister bibliotekavdelingen sin. Filialnedgangen har med få unntak, blant annet de initiativene nevnt innledningsvis, likevel avstedkommet relativ liten politisk oppmerksomhet i nasjonal sammenheng. Det kan være mange grunner til at det er slik, noen grunner er ganske opplagte, andre må vi lete etter i bibliotekstatistikken. 

6-NesoddenBibliotek049- HØY BRUK. Faktisk har folkebibliotekene aldri vært mer i bruk enn de er nå.Den første opplagte grunnen til den manglende nasjonale oppmerksomheten, er at det med veldig få unntak ikke har blitt lagt ned noen folkebibliotek i Norge de siste førti årene. Det som er forsvunnet er ikke biblioteket, men bibliotekavdelinger. Skillet kan virke semantisk, men det har veldig stor betydning. Det er den enkelte kommune som har ansvar for driften av folkebibliotek. Lov om folkebibliotek slår nemlig fast at «Til formål nevnt i kapittel I skal alle kommuner ha et folkebibliotek. Folkebiblioteket kan drives av kommunen alene, eller i helt eller delvis driftsfellesskap med annen kommune, fylkeskommunen eller statlig institusjon.» 

I Lovsaken om endringer i folkebibliotekloven slo departementet fast at kommunene selv kunne velge hvordan de organiserte folkebibliotektjenesten, samtidig ble det vektlagt at Kommunen kan ikke organisere seg bort fra at det er et kommunalt ansvar å sørge for at kommunenes innbyggere får et godt bibliotektilbud, som oppfyller de grunnleggende krav som oppstilles i loven. Intensjonen i loven er altså klar. Ikke bare skal kommunene tilby bibliotek til innbyggerne – det skal også være et godt tilbud. 

Bibliotekstatistikken viser at kommunens ressursbruk i form av årsverk har vært stabil de siste ti årene. I 2007 brukte kommunene 1796 årsverk i folkebibliotekene, i 2017 var tallet 1810. Lønn utgjør den langt største utgiftsposten i drift av folkebibliotekene, og tallene tyder på at kommunene ikke har skåret ned på den generelle ressursbruken, selv om avdelinger er blitt nedlagt. 

Den viktigste indikatoren på om kommunene gir et dårligere eller bedre tilbud, vil likevel være å se på bruken av folkebibliotekene. Faller bruken av bibliotek når avdelinger legges ned, eller stiger det? I Bok og Bibliotek 4-2018 skrev jeg en artikkel om besøkstallene i statistikken. Vi har talt antall besøkende i folkebibliotekene siden 1988. Besøk vil langt på vei være det mest relevante tallet for befolkningens bruk av bibliotekene. Som vist i artikkelen i Bok og Bibliotek, varierer bibliotekbruken fra lån av bøker, bruk av nett, bruk som møtested eller deltakelse på arrangementer. Det eneste som er felles for alle bibliotekbrukerne er at de oppsøker biblioteket. I 2017 hadde folkebibliotekene flere besøkende enn noen gang tidligere. Antallet besøk har gått fra 22 millioner i 2007, mens det i 2017 var over 24 millioner. 

Det økende besøkstallet gjenspeiler først og fremst økningen i folketallet i samme periode, hver innbygger besøkte i snitt biblioteket 4,7 ganger både i 2007 og 2017. Storbyundersøkelsen tyder likevel på at hvert bibliotekbesøk varer lengre tid nå enn for ti år siden. 

Tallene fra bibliotekstatistikken viser altså at nedgangen i bibliotekavdelinger ikke først og fremst er et nedskjæringstiltak, men en omorganisering av ressursene kommunen bruker på bibliotek. Befolkningens bruk av folkebibliotekene faller ikke ifølge bibliotekstatistikken fordi bibliotekavdelinger forsvinner. Det vil likevel være grunn til anta at det vil være lokale utslag, på et sted som mister bibliotekavdelingen sin vil bruken av biblioteket kunne falle. 

Brukerundersøkelser og andre typer kartlegginger kan muligens vise oss om bibliotekene brukes annerledes enn tidligere. Fotografen Jo Straube er inne på dette, på sin reise rundt i Norge oppdaget at han at bibliotekene ikke var i ferd med å dø ut, men at de var i ferd med å endre seg. På nettsiden til Det norske biblioteket skriver han.

Biblioteket er ikke bare et sted å låne bøker. Det er et rom for dem som vil fylle det: for ungdomsklubber, språkkafeer for innvandrere, for slektsgranskere, litterære nachspiel, lesesirkler, eldreuniversitet, og fortellerstund for de minste. Det er et rom for dem som er mer alene enn de vil og for dem som har vært på flukt og behøver et sted å gå til – og internett. 

Folkebibliotekene er færre enn før, men også mye mer. Faktisk har folkebibliotekene aldri vært mer i bruk enn de er nå.

Svein Arne Tinnesand er avdelingsdirektør i Nasjonalbiblioteket.

 

Kilder:

Skriftlig spørsmål fra Marianne Haukland (H) til kulturministeren https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=74011

Representantforslag fra stortingsrepresentantene Freddy André Øvstegård, Mona Fagerås og Karin Andersen om et femårig nasjonalt biblioteksløft
https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Representantforslag/2017-2018/dok8-201718-219s/

Prosa 1-09 Aktiv dødshjelp. Om biblioteknedleggjaren og hennar medsamansvorne 
http://2001-10.prosa.no/artikkel.asp?ID=433

Jo Straube info om boka «Det norske biblioteket» (nettsted) http://www.jostraube.no/detnorskebiblioteket-info

Prop. 135 L (2012–2013) Endringer i lov om folkebibliotek
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop-135-l-20122013/id724286/sec1 

Hvem er de og hva gjør de? (Storbyundersøkelsen)
https://issuu.com/bergenbibliotek/docs/brukeradferd_rapport_book_web