Det er nedgang!!

Det er nedgang!!

I Bok og Bibliotek 5/20 har avdelingsdirektør Svein Arne Tinnesand, Nasjonalbiblioteket, en artikkel med overskriften Nedgang eller oppgang? I mine øyne framstår det han skriver som en «rapp over fingrene» til de som forsøker å formidle et budskap om store økonomiske utfordringer for folkebibliotekene.

Han synes å mene at debatten i etterkant av Engerutvalgets kulturutredning brukte formuleringer som det ikke var dekning for, og skriver at «… uttrykket systematisk underfinansiert og nedprioritert om folkebibliotekene ble gjentatt gang på gang». I ingressen skriver Tinnesand derimot at «… den kulturelle grunnmuren har blitt nedprioritert» som beskrivelse av grunnen til hans kommentar og svar til Hannah Gitmark.

Dette siste stemmer mer med slik jeg oppfattet debatten: Det var fortellingen om den kulturelle grunnmuren, som var fortellingen som ble gjentatt – og biblioteket er en del av denne grunnmuren. I mine øyne omskriver Tinnesand noe for at dette skal passe inn i det bildet han vil formidle. Så svaret på spørsmålet fra Tinnesand er definitivt at det er nedgang! Og sett fra mitt ståsted er det behov for fortgang med å få fortalt dette ut til offentligheten generelt og politikere på alle nivåer spesielt.

 

Er utsikten fra Solli plass for begrenset? Jeg har ingen grunn til å stille spørsmål ved tallmaterialet som Tinnesand legger fram, men er litt mer usikker på utvalget han har gjort for å belyse spørsmålet omkring folkebibliotek og økonomi. Det finnes trolig andre oversikter som kan brukes i «ligningen» for å belyse dette. Avslutningsvis tar han et forbehold om lokale variasjoner, men konkluderer med at disse er så små at de ikke påvirker tallene nasjonalt, som er det han tar utgangspunkt i. Forbehold er alltid nyttig som grep, men jeg opplever dette mer som at Tinnesand forsterker et budskap om at tilstanden i bibliotekriket er god – en virkelighetsbeskrivelse jeg opplever som fjernt fra min hverdag og virkelighet!

Det er både leit og synd at Tinnesand (og NB) synes å mangle oversikt over den utfordrende virkeligheten mange norske folkebibliotek opplever i dag! Om utsikten ikke rekker lengre enn til Bjørvika, er det forståelig at man kan sitte med et inntrykk som det Tinnesand gir til kjenne. Men som en viktig mann med en viktig posisjon i en viktig institusjon, er det sørgelig å oppleve å bli forlatt på en slik måte i møte med kommunal virkelighet. For meg oppleves det som at de som har tilgang til det politiske nivået og er viktige aktører som kan belyse og påvirke situasjonen, også er de som er lengst unna hverdagen og virkeligheten for det enkelte bibliotek. Jeg opplever at NB de to siste årene ikke lenger har samme fokus på og kontakt med bibliotekhverdagen slik den ser ut i praksisfeltet. De gjør fortsatt en kjempejobb med «motorveier», men jeg opplever ikke lenger at de bruker ressurser veldig aktivt for å komme seg rundt og kjenne på pulsen i folkebibliotekene. Dette kan være deler av forklaringen på at øverste politiske ledelse enkelt avfeier alle forsøk på å beskrive alvoret i situasjon med at «dette er kommunens ansvar». Vel, det er jo teknisk sett helt riktig – det er kommunene som er gitt ansvar for drift av folkebibliotekene – og der avsluttes «debatten».

Det er ingen interesse for virkelighetsbeskrivelser om hvordan situasjonen faktisk er mange steder rundt om i landet, og nettopp der kunne og burde NB bidra med sin stemme. Så vil kanskje dette bli avvist med bakgrunn i at jeg ikke har forstått NB’s oppdrag (eller noe lignende), men det får stå til – jeg forsøker nå å formidle hva jeg som biblioteksjef har bruk for at NB bidrar til å sette fokus på. Og de kan om de vil! «Turneen» som nasjonalbibliotekaren hadde i de første årene i jobben, var svært verdifull for oss som var heldige å få oppleve dette – og politikere som fikk møte ham og budskapet hans, snakker faktisk om det enda! 

Jeg forstår at dette kan oppfattes som ensidig kritikk rettet mot Tinnesand og NB, men litt lenger ned vil jeg forsøke å balansere det noe.

 

Eksempelet Arendal – beretningen om en varslet krise. For å belyse hva jeg mener vil jeg beskrive et stykke virkelighet sett fra en biblioteksjefs hjørnekontor i småbyen Arendal. Etter finanskrisen i 2008 har det vært meget krevende økonomiske tider for kommunen, og dette virker naturlig nok også inn på biblioteket. Vi må selvsagt være med å ta ansvar som alle andre – og har gjort det! Siden 2009 har det skjedd mye med budsjettene – de går ikke nødvendigvis nedover i kroner og ører - for lønnsøkninger blir jo kompensert, men andelen som lønn utgjør av driftsbudsjettene har økt vesentlig! Samtidig har vi fått nye oppgaver med utvidelse av formålsparagrafen. Alle e-formater har blitt en del av brukertilbudet. Vi har kuttet to stillinger, vi har automatisert og omorganisert. I 2020 har vi færre kroner til innkjøp av medier enn i 1998!! I 1998 kjøpte vi inn over 19.000 eksemplarer, i 2020 er tallet under 5.000 nye eksemplarer. Det er dette som er den virkeligheten Tinnesand ikke finner i tallene han presenterer.

Nå skal det kuttes igjen, og denne gang ordentlig hardt! Så årene framover blir altså enda tøffere, det blir enda mindre penger til innkjøp og arrangementer. Det blir mindre til tilnærmet alt av aktiviteter – besøk og utlån vil gå ned (og vil fortsette og gå ned), og da vil det ikke være overraskende om politikerne bruker disse tallene som utgangspunkt for å mene at det må kunne kuttes enda mer. Dette er kort og godt beretningen om en varslet krise! Og det kan være beretningen om begynnelsen på slutten for folkebiblioteket som betjent tilbud til alle kommunens innbyggere.

Det har lite for seg å forsøke å fordele skyld eller ansvar for at situasjonen har blitt slik, for kommunal fattigdom er mer og en større sak enn folkebiblioteket. Selvsagt har heller ikke Tinnesand eller NB ansvar for at situasjonen har blitt slik jeg beskriver her. Men det oppleves et snev provoserende når Tinnesands beskrivelse har så klare mangler i forhold til virkeligheten slik den oppleves her jeg er – og jeg vet at det er flere, det er mange flere, som er i samme situasjon.

Kort oppsummert: Vi trenger Tinnesand og NB til mer enn bibliotekutvikling, vi har behov for at dere tar grep for å samle mer informasjon om den faktiske situasjonen – for den er mer alvorlig og annerledes enn Tinnesand gir inntrykk av i sitt innlegg. Om NB skal bidra til utvikling av noe annet enn storbybibliotek i årene framover, er tiden kommet til å gjøre en ordentlig jobb med å finne ut av hvordan situasjonen faktisk er rundt omkring i landet!

 

Kulturlivet - en kraft som binder samfunnet sammen? Jeg vil be om unnskyldning for at dette kan oppleves som at jeg mener at Tinnesand og/eller NB ikke gjør jobben sin, for det er faktisk ikke min mening! Mye av «skylden» for stoda slik den er i dag, må vi – alle deler av kulturlivet og dette inkluderer absolutt også bibliotekene – sjøl ta ansvar for. Vi har en stor jobb å gjøre!!

Koronapandemien har vist oss hvilken kraft en krise kan treffe oss med, og hvor sårbare vi på mange måter er. Når det gjelder den kulturelle grunnmuren – og bibliotek – må vi slå fast at Koronakrisen ikke representerer noen stor del av forklaringen for situasjonen vi opplever, som jeg har forsøkt å beskrive ovenfor. Dette er resultat av noe som har bygget seg opp over lang tid – om vi våger å lete, finner vi nok at deler av grunnen og forklaringen til situasjonen er vår egen skyld. Vi har ikke evnet å formidle kulturens kraft utover de opplagte og vedtatte målbare tall i statistikken, vi har godtatt at dette er premissen som legges til grunn når samfunnsverdien av våre tjenester og tilbud skal måles. Så når bibliotekene i praksis måler bare besøk og utlån, så gir ikke dette politikere (lokalt eller nasjonalt) eller samfunnet ellers en god nok forklaring på hvorfor det skal brukes «nok» penger på kultur – og på bibliotek. Jeg mener vi er «skyldig» i å ta kulturens og bibliotekets verdi for gitt, og opptrer arrogant når vi er hoderystende til at politikere og alle andre rundt oss ikke ser eller forstår kulturens og bibliotekets verdi på samme som oss. Fakta er at vi ikke har klart å dokumentere at kunst og kultur – inkludert bibliotek – betyr mye mer enn det antall besøk forteller. At kultur – og bibliotek – representerer noen fundamentale verdier for vårt samfunn, noe som favner om og gir innhold til store deler av våre liv. At kultur – og bibliotek – er viktig for livsinnhold! 

Men vi har ikke funnet verktøyene til å måle dette utover det vi er pålagt – altså blir det bare besøk og utlån. Dette er ikke tilstrekkelig for å vise fram de virkelige verdiene. En slik statistikk viser ikke hvilken rolle biblioteket har i samfunnet, hvilken rolle bibliotekene spiller i utdanningssystem eller for integrering. Eller de verdiene vi kan representere for en enkelt låner og hens livssituasjon.

Så når kulturen – og bibliotekene – ikke høres i politikernes debatter om prioriteringer, hva skal vi da gjøre? Kanskje trenger vi en «ny fortelling» og nye målemetoder? En fortelling og metoder som måler kulturens – og bibliotekenes – verdi på en annen måte. Metoder som klarer å fange opp at når en bibliotekar bidrar til å skape leselyst, så måles det på andre måter enn å telle hvor mange bøker som ble lånt ut rett etter bokpraten eller klassebesøket. 

Jeg tror det var dette Tord Høivik forsøkte å få fagfeltet til å forstå når han i mange år snakket om statistikk, og om hvordan vi burde måle mer og annerledes enn bare besøk og utlån. Om vi skal kunne håpe på en endring, som oppleves som å skape bevegelse i riktig retning, er vi avhengig av at «vesenet» tar debatten om de utfordringene jeg har forsøkt å belyse sett fra mitt ståsted. Og, som en viktig premissleverandør for dette «vesenet», mener jeg det er viktig at NB bidrar til å få dette på dagsordenen. Se til Danmark, der jobbes det aktivt med dette «as we speak»!

- Av biblioteksjef Ola Eiksund, Arendal bibliotek

Les Svein Arne Tinnesands innlegg i Bok og Bibliotek her.