Ikke en hyllemeter til fascistene!

Ikke en hyllemeter til fascistene!

(Leipzig 20. mars 2019) Onsdag kveld var det åpning av Leipzig Bokmesse med mange notabiliteter. Utenfor konsertsalen sto limousinene på rad og rekke. Innenfor snakket Leipzigs borgermester, kulturministeren i Sachsen og statsministeren. Alle lovpriser bibliotekene, lesingen og bokhandlerne som verktøy for demokrati og mot høyre-ekstremisme og populisme. Nervøsiteten råder foran lokalvalgene og EU-valget seinere i år.

Oppfordringen til solidaritet ble gjentatt av mange, men solidaritet er i min ordbok ikke egentlig et uttrykk som passer mellom dresskledde menn og festkledde kvinner på et slikt lukket arrangement. Her var det trampeklapp for EU. Utenfor sto demonstrantene og krevde mer: Ikke en hyllemeter til fascistene! 

Leipzig-3-1 Utenfor sto demonstrantene: Ikke en hyllemeter til fascistene!Bakgrunnen er at bokmessa i fjor åpnet for mange høyre-ekstreme forlag. Bokmessa bruker slagordet «Leipzig leser», demonstrantene deltok for aksjonen «Leipzig leser verdensåpent», som har mange arrangementer i løpet av de neste dagene. I en appell fra en talskvinne for forfatterforeningen i Sachsen viste hun til Rosa Luxemburgs berømte ord «Frihet er bare frihet for de annerledes tenkende». Aksjonen krever ikke forbud mot høyreekstreme forlag, men ønsker å bidra til en ideologisk vaksinering mot høyreekstremisme og fascisme.

«Meningsfrihet uten bøker er utenkelig, men hvem skal bestemme hvilke bøker vi skal finne i bokhandel og biblioteker? Statens oppgave er å garantere meningsfrihet, ikke å begrense den. Men vi må si fra når noen vil begrense meningsfriheten til lesbiske og homofile, til innvandrere, til kvinner,» sa Forfatterforeningens representant. Å demonstrere i forbindelse med Bokmessa har gode historiske tradisjoner. I DDR-tida kom det mange fra vest til bokmessa. I 1989 kom de første demonstrasjonene ved at folk sang protestsanger. Når sangerne ble arrestert kom publikum og sa: Arrester meg og, jeg hørte på. Det var begynnelsen på det som kalles «den fredelige revolusjonen» som seinere samme år førte til en million demonstranter på gatene i Leipzig og dermed murens fall.

Hvor endringsvillige er bibliotekarene?

«Bibliotek forandrer» er mottoet til årets tyske bibliotekkongress. Men hvor endringsvillige er bibliotekene? Dette var tema for en paneldebatt på kongressens tredje dag.

Fra flere debatter ser det ut til at de tyske bibliotekene går i samme retning som norske bibliotek har gått: Å være et møtested, et sted for samtale. Den nederlandske arkitekten Aat Vos som står bak bl.a. Biblo Tøyen og Stovner bibliotek, tegnet opp Maslovs behovspyramide. Nederst er fysiske behov – for mat. Deretter behovet for sikkerhet – f eks et sted å bo. Når det er tilfredsstilt kommer behovet for å være sosial, deretter individuelle behov og på topp behovet for selvrealisering. Bibliotekene har hatt som oppgave å tilfredsstille individuelle behov. Sosiale behov ble tilfredsstilt andre steder. Men dette endrer seg: Det er ikke mange steder folk kan være sosiale. Vos viste til at gjennomsnittlig besøkstid på et bibliotek tradisjonelt har vært 9 minutter. I de bibliotekene han har jobbet med, har oppholdstida blitt mangedoblet. Flere kommer, de snakker i større grad med hverandre, på tvers av sosiale skiller og alder. Det er også mer egenorganisering blant bibliotekbrukerne. Det er framtidas bibliotek, sa Vos som stadig brukte Deichman som eksempel. 

Dietrich Nelle ble i 2016 satt inn som midlertidig sjef for Sentralbiblioteket for Medisin. De hadde blitt utsatt for en evaluering som pekte på store mangler. Fire år etter evalueringen mente den eksterne evalueringskommisjonen at biblioteket ikke hadde endret seg nok. Dermed skulle bevilgningene opphøre. Det var store protester i bibliotekmiljøet. Nelle som sjøl var med i evalueringskommisjonen, fikk jobben med å rydde opp. I dag satser biblioteket 100% digitalt. Nelle viste til støtte i omgivelsene og i bibliotekmiljøet, stolthet hos medarbeiderne og ønsker om å gjøre en god jobb - og at den kritiske evalueringa ikke bare sa hva som var feil, men ga retning for å løse problemene. Når han ble spurt om det er nok endringsvilje hos bibliotekarene, pekte han på at endring må pågå kontinuerlig, ikke bare med jevne mellomrom. Vos pekte igjen på Tøyen: Er ikke bibliotekarene endringsvillige, så ansetter vi folk med andre utdanninger. – Nei, dette er ikke Norge, men Tyskland, her har vi lover, regler og tariffavtaler, så her blir vi aldri kvitt noen medarbeidere, sa Hella fra Hamburg. - Vi må gjøre det beste ut av de vi har, men det er slettes ikke verken dårlig eller umulig!

Nye katalogiseringsregler og Immanuel Kant

Onsdag morgen var jeg på en sesjon om IFLAs Library Refernce Model, som er en standard som ligger til grunn for de nye katalogiseringsreglene RDA som bl.a. Norge innfører fra i dag. Det var fullt hus med kø utenfor! Jeg følte meg bortsatt til fordums dagers kat og klass-undervisning på bibliotekhøgskolen. Jeg syntes det var interessant, men krevende. Her ble det krydret med filosofiske begreper som Das ding an sich fra Immanuel Kant.  Katalogisering blir en stadig mindre del av bibliotekaryrket, men er likevel sentralt for selvforståelsen av yrket. Sjøl har jeg tapt grepet på dette, men etterpå traff jeg en kollega fra OsloMet, som nettopp hadde valgt denne typen forelesninger som hun fulgte på konferansen. Det var nok av dem og.

Trenger vi bibliotekarutdanning? Trenger vi flere profesjoner i bibliotekene?

I Nederland har de nedlagt bibliotekarutdanninga, og mener at de som skal jobbe i bibliotek først og fremst trenger ulike utdanninger med bibliotekerfaring på topp. Her i Leipzig er det mange bibliotekarstudenter som ivrig diskuterer både dårlig lønn og ofte dårlig utdanning. I podiumsdebatten om bibliotekenes framtid i dag, sa Hella Schwener-Martienssen som er leder av bibliotekene i Hamburg, at etter at man innførte Bologna-reglene med bachelor-grad er bibliotekarene blitt så dårlige at de ikke kan ansette folk som ikke har lært faget gjennom lang praksis. Den nederlandske arkitekten Aat Vos viste til Biblo Tøyen, der de ikke hadde ansatt en eneste bibliotekar og der lederen, Reinhart Mithassel - som er en av de sterkeste fornyerne av norsk folkebibliotek, heller ikke er bibliotekar. I en annen sesjon om mangfold blant ansatte, var det sterk diskusjon om ansettelser av flyktninger med annen utdanning enn bibliotekar. Konklusjonen er at man ønsker et større mangfold av profesjoner i biblioteket.

Lars Egeland er direktør for Universitetsbiblioteket  OsloMet  - storbyuniversitetet, og skriver i Bok og Bibliotek på egne vegne.