Lesersørvis

Lesersørvis
– Lesersørvis handler om å matche bok med låner, sier Elise Kiær Salmi fra Telemark fylkesbibliotek.

Metodene i prosjektet lesersørvis skal styrke litteraturformidlingen overfor lånerne, en kjerneaktivitet som hadde manglet en tydelig strategi.

– Lesersørvis setter dette i system. I samtale med lånerne får man dem til å beskrive hva som appellerte med boka, slik at bibliotekaren kan finne ei liknende bok. Det betyr ikke at boka skal ha tilsvarende handling, men at den har de samme appellfaktorene, understreker Salmi.

 

Fra USA

Lesersorvis-Elise-foto-Dan-Riis NETTKURS. – Jeg jobber med å utvikle et nettkurs i lesersørvis, sier Elise Kiær Salmi fra Telemark fylkesbibliotek. Foto: Dan RiisHun har overtatt ansvaret for lesersørvis etter det avslutta prosjektet som opprinnelig ble startet opp hos Telemark fylkesbibliotek av Vanja Øyrås i 2014. Bibliotekarer fra hele landet er kurset i lesersørvis, enten i Skien eller lokalt.

Metoden som blant annet inkluderer appellfaktorer, hurtiglesing og bokbeskrivelser, har bakgrunn i det amerikanske Readers Advisory-miljøet der Joyce Saricks er en foregangsperson.

Det populære med metodene er at de ikke representerer noe helt nytt, men i stedet er en systematisering av litteraturformidlingen.

 

Nyttig

Lesesorvis-Nesbru-vgs-foto-Jan-Fredrik-Dahl VERKTØY. – Det som virkelig er nyttig er å få verktøy til å tenke på noe annet enn plot i formidlingen, sier Anette Prøis Fearnley, skolebibliotekar ved Nesbru vgs. Foto: Jan Fredrik DahlAv de tre metodene, er det appellfaktorer som er mest brukt ute i bibliotekene. Den metoden hjelper bibliotekaren i å flytte fokus fra seg selv og over på låneren.

–  Det er lett å gå i fella og formidle bøker man liker selv. Men vi skal være profesjonelle og distansere oss fra våre egne vurderinger, sier Salmi.

Anette Prøis Fearnley ved Nesbru videregående skole i Asker, har god nytte av appellfaktorene når hun prater med elevene.

– Når jeg foreslår bøker, prøver jeg å få tak i hva slags tempo og stemning de er ute etter i ei bok. Det er disse faktorene leserne er minst villige til å bytte ut, sier hun.

På Sølvberget i Stavanger, har appellfaktorene endret måten bibliotekarene vurderer bøker på internt i organisasjonen, blant annet når man presenterer bøker man nettopp har lest på de interne morgenmøtene «Bokprat» hver fredag.

Lesersorvis-Solvberget-foto-Kjetil-S-Gronnestad-3-of-3 GJENBRUK. – Informasjonen i brosjyrene gjenbrukes på andre plattformer, som for eksempel i nett­artikler, sier Gunhild Nordbø (t.v.) og Mette Langeland på Stavanger bibliotek. Foto: Kjetil S. Grønnestad– Nå er vi mer bevisste på å finne bokas appellfaktorer i stedet for å gjengi et handlingsreferat. Det er viktig å konsentrere seg om appellfaktorene fordi vi har kort tid med lånerne i en formidlingssituasjon, sier Gunhild Nordbø og Mette Langeland.

På Nesbru understreker Fearnley hvor viktig det er å finne ut hva leseren egentlig likte med boka, for å kunne finne ei tilsvarende som han eller hun kan like.

– Hvis det er Askeladden-fortellingen leseren liker i «Jeg er Zlatan», er det viktig å vite dette når vedkommende skal låne ei ny bok. Hvis ikke er det fort gjort å tro at leseren likte boka for fotballens skyld, sier hun.

Også i Kristiansand har kurset i lesersørvis vært nyttig.

– Jeg har blitt tryggere i å finne bøker til lånerne blant bøker jeg ikke leser selv. Intervjuteknikken i lesersørvissamtalen er bra for meg, fordi vi ikke hadde undervisning i det på studiet på Blindern, sier litteraturformidler Camilla Gulbrandsen.

Lesesorvis-Kristiansand-foto-Alf-Bergin RELEVANT. – Sjefene våre mente lesersørvis var viktig og relevant. Vi var seks som dro på kurs, sier Camilla Gulbrandsen fra Kristiansand hovedbibliotek. Foto: Alf Bergin

 

Gir oversikt

Hurtiglesing skal gi bibliotekarene bedre oversikt over litteratur de ikke leser av personlig lyst. Denne metoden brukes blant annet av innkjøpere og av de som skal presentere bøker for skolelever og barnehager. Flere har nok benyttet metoden før, uten at den hadde et navn.

– Nå har vi lært at dette ikke er venstrehåndsarbeid, men noe man kan bruke systematisk. Det er ikke flaut at man ikke rekker å lese alt. Det er bare sånn det er, sier Fearnley.

Å skrive gode bokomtaler, uten å bruke mye plass på handlingsreferat, er også en godt brukt metode. Ikke minst legger bibliotekarene i Stavanger ned mye arbeid i brosjyrer som også sendes ut til kollegene i fylket via Rogaland fylkesbibliotek.

–  Brosjyrene er nyttige for de som ikke vil eller våger å prate med en bibliotekar, poengterer Mette Langeland.

På Nesbru planlegges det å lage foldere med bokbeskrivelser til høsten.

 

Utvikles videre

Vanja Øyrås som startet prosjektet, jobber i dag på Akershus fylkesbibliotek, som er et av flere fylkesbibliotek som kurser i lesersørvis i dag. Hun er fremdeles engasjert i metodikken, og har flere ganger vært i Danmark for å snakke om lesersørvis. Hun har blant annet hatt workshop på Lyngby bibliotek. Våre danske naboer har også satt i gang et prosjekt de kaller «Læsekompasset».

– Læsekompasset og lesersørvis har mye til felles. Læsekompasset er et digitalt verktøy for leseveiledning på nett som bruker appellfaktorer som metadata. Appellfaktorene gjør at de ser hva en leser har likt i ei bok, og derfor trolig vil like ei anna, sier hun.

Danskenes mål er å innføre lesersørvis i forlengelse av arbeidet med Læsekompasset.

Hjemme i Norge har Telemark fylkesbibliotek fått støtte fra Nasjonal-biblioteket til å utvikle et nettkurs i lesersørvis slik at enda flere kan dra nytte av metodikken. Elise Kiær Salmi har ansvaret for nettkurset. 

 

Informasjon om Læsekompasset:
https://centralbibliotek.dk/laesekompasset

 

 

Lesersørvis’ viktigste metoder:

 

Appellfaktorer

  • Tempo. Sier noe om fremdriften i boka, om den har god driv, er intens, en pageturner.
  • Karakter. Boka drives av karakterene, ikke handlingen. For eksempel om karakteren er troverdig, spesiell, og boka har stort persongalleri.
  • Tone. Forteller hvordan boka føles å lese, om man blir glad, redd, urolig.
  • Hendelsesforløp. Hvordan historien fortelles. Om historien hopper i tid og sted, om den er kompleks og med mange nivå (altså ikke hva historien handler om)
  • Språk-/skrivestil. Om språket er poetisk, ungdomsspråk, rytmisk, billedlig.
  • Bakgrunnsramme. Rammen for historien/hvor vi er. Et lokalt sted, historisk eller science-fiction.

 

Hurtiglesing

  • Ved å bruke 10 minutter på å lese ei bok, første kapittel/midten/siste kapittel finner man bokas appellfaktorer, språk og driv. 

 

Bokbeskrivelser

  • En oppskrift for å skrive bokbeskrivelser på under 100 ord. De inneholder:
  • Narrativ hook – for å dra inn leseren
  • Bittelitt om plott (det er her man skal kutte ned)
  • Kontekst – her puttes appellfaktorene inn

 

For en leser er appellfaktorene viktigere enn et langt handlingsreferat.