Å bli forfatter

Å bli forfatter

Bok og Bibliotek møter Per Petterson på forlaget Oktober til en samtale om hans forfatterskap.

Vi starter samtalen om begynnelsen av forfatterskapet. Per Petterson (PP) forteller at han jobbet hos Tronsmo. Han ville gjerne skrive, og hadde fått publisert en novelle. «Alle» skjønte at han skrev, men ingen sa noe. Torleiv Grue i Oktober forlag visste det også, og ville at han skulle komme til Oktober med det han hadde. Problemet var at PP strevde med å skrive og fullføre det til noe som kunne publiseres. Han sier i essayet «Du veit åssen det er» (trykt i «Månen over porten» som er en samling tekster om Per Pettersons skriving og lesing) at «I seksten år hadde jeg prøvd å skrive noe ordentlig, uten å fullføre, og samtidig uten evnen til å la være» (s. 12).

Jeg trekker fram et sitat fra essayet «Du veit åssen det er» som sier noe om situasjonen.  Her kommer Torleiv Grue innom på Tronsmo, og sier noe som skremte PP.

– Nå er du midtveis i livet, nå er du nødt til å kline til. Ikke sant? Du veit åssen det er. … –  Jeg var fireogtredve år, og plutselig følte jeg meg gammal og utbrent. Jeg var midtveis i livet. Jeg kjente det sterkt. Til da hadde jeg ikke telt dagene på den måten, men nå lå det en ørken bak meg, og foran meg lå en like stor ørken. Med den forskjellen at den som var bak meg, antagelig var litt morsommere. Tross alt (s. 11).  

Essayet beskriver videre hvordan Torleiv Grue var en redaktør som jobbet tett med PP og til slutt ble det hans debut, med en novellesamling. 

Jeg kommenterer at livet hans er ikke over etter nye 33 år. Men han ble forfatter. 10 bøker og mange store priser er det blitt siden debuten i 1987. 

Hvordan ble forfatterlivet?

– Jeg debuterte i 1987.  Kona mi reiste bort med ungene ei uke, og jeg skrev en novelle nærmest i panikk. Jeg sendte den inn til en novellekonkurranse som «Adresseavisa» i Trondheim hadde. Den kom på andreplass. Så skrev jeg en til, og så rant de ut. Jeg sendte en til Jan Kjærstad i «Vinduet» som antok den, og en til til Saabye Christensen som antok den til «Signaler». Jeg klarte ikke å bedømme kvaliteten selv, men de sa det var bra. Så ble det bok, novellesamlingen «Aske i munnen, sand i skoa». Den fikk god mottakelse stort sett, bortsett fra Thomas Hylland Eriksen i «Morgenbladet» som sa at det var «Tynn suppe på drabantbyspiker». Jeg gikk i koma umiddelbart. Etter 14 dager i helvete, rant det inn med positive anmeldelser. Jeg fikk nesten debutantprisen var det noen som fortalte. 

Da var du forfatter?

– Nei, ikke med en bok på 110 sider. I 1989 kom «Ekkoland», den første romanen. Jeg hadde stor glede av å skrive den, om den samme gutten, Arvid Jansen, og om at det beste i livet er å være 11 år. Jeg skrev på en måte som jeg har gjort senere, om mye av de samme tingene. Jeg har ikke mer selvtillit i dag. Jeg blir nervøs når jeg ikke får det til. 

 

Skrivemåte

Hvordan skriver du?

– Jeg går på jobben hver dag, det er 50-60 meter til skrivestua fra huset. Jeg vil helst gå dit hver dag, også julaften. Jeg må dit. Så sitter jeg der, har disiplin. Jeg kan jo ikke noe annet. Det føles veldig forskjellig fra bok til bok. «Ut og stjæle hester» var den letteste boka å skrive. Jeg begynte bare oppe i et hjørne og skrev. «I Kjølvannet», som kom før den, var en ganske trist bok, om et ekstremt uforløst forhold mellom far og sønn, den var mørk, men litt slapstickmorsom. Jeg tenkte at i neste bok skulle far og sønn elske hverandre fra første til siste side, det skulle være sol og sommer. Men jeg måtte legge inn litt friksjon. Jeg la inn at fedrene ikke kunne se på hverandre. Hva kunne det være? Det måtte jo være krigen. Det var jo 1948. Da bare rant det inn.

Du har ikke noen klar handling, hovedperson o.l. klart når du begynner?

– Aldri, egentlig. I «Jeg nekter» – der lignet hovedpersonen litt på Arvid Jansen til å begynne med, men det viste seg at det ikke var han. Det var litt deilig. Det er nok bøkene om Arvid Jansen som er vanskeligst å skrive for meg.

Du har skrevet mange bøker om Arvid Jansen – vi vet at det er biografiske trekk i bøkene. Kan vi kanskje si at du skriver ditt liv, med tanker, men ikke nødvendigvis med handling?

–  Vi kan godt si det. Jeg gir Arvid Jansen visse stolper, han kommer fra Veitvet, som meg, er født samme år som meg, skipsbrannen blir en slags klangbunn. Jeg er også skilt, men man blir jo skilt på forskjellige måter. Arvid har ikke samme antall døtre i bøkene. I «Jeg forbanner tidens elv, er det to døtre, i «Menn i min situasjon» er det tre. Det gjorde jeg fordi jeg måtte gi den eldste, Vigdis, to søstre slik at lillesøstera ikke skulle bli så alene. Vigdis spiller en stor rolle i den siste boka.

 

Tiden på fabrikk

Du sluttet på bibliotekskolen og begynte på fabrikk?

– Ja, jeg har jobbet på fabrikk. Jeg følte at jeg måtte, det var en del av det politiske prosjektet. Jeg sluttet på bibliotekskolen. Jeg marsjerte ut. Jeg jobbet skift på fabrikken i 5 år. Jeg fikk ikke jobbe med bøker, det var et savn. Jeg ble sint på meg selv, jeg hadde friheten, men brukte den ikke. Jeg hadde likevel mye glede av tiden på fabrikken. Jeg skriver om den tiden i «Jeg forbanner tidens elv». Jeg stilte f.eks. som kandidat til klubbstyret, jeg prøvde å leve opp til forventningene. Men jeg fikk i hvert fall nesten alle på maskinen til å begynne å lese.  Jeg lånte ut bøker til dem. Jeg leste veldig mye, jeg hadde nok en høyere himmel over lesingen enn mange av kameratene mine, jeg leste mye svensk litteratur, bl.a. Jan Myrdal, Sara Lidman og Enquist m fl.

 

Moren inspirerte til lesing

Moren din var en inspirasjonskilde til lesing. Du nevnte henne blant annet i takketalen ved mottakelsen av Nordisk råds litteraturpris. 

– Hun viste at det var mulig å være så engasjert i å lese.  Da jeg var liten så jeg at hun leste om kvelden i senga og fortsatt om morgenen, jeg trodde at hun leste hele natten. Hun leste på engelsk, tysk, svensk, dansk, norsk. Hun var en intellektuell av legning, men fikk ikke lov til å gå på skole av faren sin. Hun var så opptatt av lesing samtidig som hun hadde en slitsom jobb og fire barn. Hun var veldig viktig. Jeg var den eneste av barna som var en storleser. Det var bare muttern og jeg som leste mye. Naboene sa til meg «pass på at øya dine ikke detter ut». Det var kjærlig sagt og ment. 

 

Språket i bøkene

Du har fått mye berøm for språket ditt. Lesingen har vel gjort noe for språket? Du skriver et poetisk språk, et taktilt språk. Det er mange konkrete beskrivelser, av natur, av steder, du skriver fram bilder i teksten.

– Det er ikke naturen i seg sjøl som gjør det. Det er skrivingen som gjør det. Naturen står fram i skrivingen. Jeg portretterer ikke furua, den skrives fram, det kommer innenfra. Språket er alt. Formen er innholdets form, og omvendt. Det er vanskelig å forklare. Jeg var inspirert av Hemingway på det mest asketiske. Jeg lærte å skrive i presens av Cora Sandels «Alberte og Jakob». Det er faktisk ikke så lett. «I Sibir» veksler jeg mellom presens og preteritum, det var ingen som klagde på det. Jeg har frihet til å gjøre hva jeg vil. Jeg har blitt modigere etter hvert, bruker færre og færre punktum, jeg har kuttet ut spørsmålstegn. Spørsmålstegn er unødvendige og estetisk ser de stygge ut. 

Du skriver om en del ord som er flaue å bruke i essayet «Stil og språk i klassereisenes tid» (Månen over porten). Er det fortsatt ord som er flaet å bruke? Språket i bøkene dine framstår som veldig naturlig.

– Jeg har blitt modigere, jeg kan leke med ordstillingen, jeg kan bruke dansk eller engelsk ordstilling hvis jeg føler at jeg må, men språket er norsk, det er kun hunkjønnsord i bestemt form som har a-endinger og noen verb som har det, alt er innenfor grammatikalsk. Jeg vil ha flyt og jeg vil ha rytme, jeg sitter og vipper takten med foten. Hvis en setning ender med et ord på tre stavelser og den bør ha to, da kan det hende handlingen blir bitte litt annerledes når jeg skifter ut ordet.. Det kan gjøre at boka blir litt annerledes. Men det er jo ingen som har lest den andre boka. Jeg har f.eks. ikke fått klage på at det er 50 års hull i handlingen i «Ut og stjæle hester.» Jeg stoler på leserne, de gjør jobben.  

 

Temaer i forfatterskapet

Kan vi snakke litt om temaer i forfatterskapet? Her er det mange familierelasjoner, det er vennskap, kjærlighet, menn og følelser, ensomhet, kommunikasjon preger mye, å kunne og ikke kunne kommunisere. Du skriver mye om forholdet til foreldrene til personene i bøkene, om at det er vanskelig å kommunisere med faren, hvor tett forholdet er til moren. 

– Man kan godt snakke om det på den måten, som om det er tematisk, men jeg ville ikke gjort det selv. Arvid Jansen er livsverket, sier noen. Det kan godt hende. Faren min var annerledes enn mora mi, han snakket ikke mye. Jeg kan ikke huske noe han sa som jeg følte var viktig for meg, og jeg har dårlig samvittighet for det. Faren min var veldig fysisk, han kommuniserte fysisk, han var i veldig god form. Han lignet litt på faren til Arvid Jansen.

Har faren din inspirert deg på det området? 

– Det er jeg sikker på. Han sa at kroppen skal være et tempel, ikke en kalket grav. Det var mer ordløst. Folk uttrykker mye med kroppen sin. Kroppen er følelsenes slagmark, da må man som forfatter kunne se det, kunne beskrive det, vise det fram.  Det vi tenker er alltid dypere enn det vi sier. Vi er smartere i tankene enn i replikkene, det er bare det at det syns ikke. Her ligger forfatterens jobb.

Apropos det, i «Ut og stjæle hester», møtes Trond, hovedpersonen, og Lars etter 50 år. De kjenner hverandre igjen, men her snakkes det ikke mye.

– Det illustreres fint i filmen. Jeg måtte sjekke om det virkelig er så få replikker i boka mi. Filmen har med mange detaljer fra boka. Jeg trodde ikke jeg ville like filmen. Men jeg ble lettet, jeg så den i Berlin i en kjempesal under filmfestivalen, og da tenkte jeg, oj, det var litt av en film. Jeg hadde egentlig ikke tenkt så mye på hvordan filmen skulle være. Den ga meg bilder som jeg ikke hadde fra boka. For meg er boka skrift. 

Det er mye ensomhet i bøkene. Trond i «Ut og stjæle hester» er ensom, de to tidligere vennene, Tommy og Jim i «Jeg nekter» er ensomme. Tommy har gjort karriere, men livet og karrieren er tom. 

– Tomheten er der fordi Jim, kameraten hans, ikke lenger er der i livet hans, han skjønner det da han sitter der i scenen på kafeteriaen. Scenen på sykehuset der de bryter med hverandre, er omvendt av hva som skjedde i livet mitt med en veldig god kamerat. Mye av det som skjer i bøkene, har ikke skjedd, men kunne ha skjedd. Jeg skriver fram noe som ikke finnes og som ikke har skjedd. Jeg eksperimenterer mye med det.

«Jeg nekter» er ganske mørk. Slutten henger litt, vi vet ikke helt hvordan det går. 

– Kapitteltittelen «Siste natta», indikerer noe, er det siste natta i boka, er det siste natta i livet til Jim, eller når Tommy fram i tide? Alle skjønner jo at Jim vurderer å ta livet sitt, han legger opp til at det skal skje, men jeg vet ikke om det skjer. 

Det skjer noe i Tommys liv, han møter en dame, tar han da et skritt ut av ensomheten?

– Jeg er opptatt av at du må ta valg, det er veldig tøft hvis det er viktig. Det er en risk, det kan gå feil. Tommy tør det, og han får svar. Han kommer ut av ensomheten ved å våge å ta et valg. Da jeg gikk på gymnaset, tenkte jeg mye på det, jeg leste mye Sartre. Jeg skjønte at man må velge. Jeg var veldig opptatt av Abrahams angst – der han må velge om han skal ofre sønnen sin eller ei. Da stod det mye på spill og det gjorde veldig inntrykk på meg. 

For «Menn i min situasjon», den siste boka di, har du også fått god mottakelse. Den er nylig kommet på dansk og har fått mange gode anmeldelser. Den handler om Arvid Jansen.

– Det er en vilje til å ta imot bøkene mine i Danmark. Det gikk heldigvis bra med denne også. 

Hva er det med menn i Arvid Jansens situasjon? 

– Tittelen kommer fra scenen hvor han ligger i bilen om natta, det er menn i min situasjon! Han kan ikke legge seg sammen med kona i soverommet. Nå er det jo ikke sånn at alle menn ligger i bilene sine fordi de ikke klarer å snakke med kona si, men forknyttheten som mange menn har, den skaper en ensomhet. Faren til Arvid er også slik, og Arvid. Jeg var på Litteraturhuset i Trondheim, da var det en dame som spurte «Hva skal vi gjøre med disse mennene våre da, hva skal vi gjøre da»? Hun var så oppgitt. Boka kan dessverre ikke svare på det.

I «Menn i min situasjon» kommer det inn noe nytt på slutten, med eldste datter, Vigdis. 

Jeg ville ha det med på slutten, at det er fire år etter hovedhandlingen. Arvid Jansen klarer å satse på noe, «you made an effort, pappa», er det Vigdis egentlig sier. Da står han til eksamen, synes han. Han får en ny selvsikkerhet i det. Han kan si at han gjør så godt han kan for dattera si, selv om det er tøft for han. Det er en ny rolle, en ny synsvinkel for Arvid Jansen.  

Peker dette framover?

– Jeg må skrive om noe annet. Jeg kan ikke skrive en ny bok til sett fra Arvid Jansens synsvinkel. Jeg må skrive noe nytt, men kanskje innenfor samme univers. Vigdis er jo interessant.

 

Litterære priser

Det er blitt ti bøker. Bøkene dine er oversatt til over 50 språk og har fått mange priser. Du er blant de forfattere som har fått flest priser.

– Ja, det er jo fantastisk. Det har blitt flest priser til «Ut og stjæle hester», også noen franske priser. Bøkene mine får god kritikk i Frankrike. Bøkene selger også godt i Tyskland.  «Ut og stjæle hester» solgte 40 000 i Tyskland før jul det året, det samme i USA, den fikk en anmeldelse på førstesida i New York Times Book Review, og den fikk Impac-prisen i Irland, alt skjedde i løpet av 14 dager. 

Hva betyr prisene for deg?

– Jeg kan se på dem en gang iblant. De er en bekreftelse på at jeg har fått til noe, og at det har gått såpass bra! Men prisene er ikke til noen hjelp for å skrive nye bøker, til å skrive nye setninger. Ambisjonen til å begynne med var å gi ut én bok og holde den i hånden! Det var så stort å få utgitt noe. 

 

Bibliotekutdanningen

Bibliotekar ble du aldri? Du har Ikke jobbet som bibliotekar. Men vi kan jo si at du er blitt bibliotekarenes forfatter.

– Ja, gjerne det. Jeg sluttet på fabrikken. Jeg ringte til Ben Rugaas som da var rektor, og fikk lov til å begynne på siste året etter fem års pause. Jeg hadde veldig utbytte av timene til Jofrid Karner Smidt om norsk litteratur.  Jeg kom gjennom de andre fagene. Jeg fikk ikke vitnemål fordi jeg ble syk og ikke klarte å skrive ferdig hovedoppgaven, jeg leverte heller ikke siden. Jeg begynte på Tronsmo. 

Per sier at livet hans har mye med bøkene å gjøre, det gir en ramme. Han har aldri noe plott klart, vet knapt nok hva det er, han begynner i et hjørne, har ikke noen notater.

Har du begynt i et nytt hjørne nå? 

– Så vidt, men nå er det så mye annet, oversettelser som skal kvalitetssikres og deltakelse på festivaler. Jeg ser fram til å sitte å jobbe når det roer seg litt.

 

Bøker som inspirerer

I «Månen over porten» skriver du om hva som tidligere har inspirert deg av lesing. Hva leser du nå som du blir inspirert av?

Per trekker fram Jean Rhys «Wide Sargasso Sea» og de andre bøkene hennes, det er fire romaner som han leste i 1980-årene og har lest igjen nå.

– Jayne Anne Philips «Maskindrømmer» er en viktig inspirasjon. Likeså Cora Sandels «Alberte og Jakob.»

– Lydia Tsjukovskajas dagbok fra tiden med Anna Akhmatovas og samtalene deres da de måtte evakueres fra Leningrad under krigen. De hadde nesten ikke mat, men det de snakker om er poesi, litteratur. (Lydia Chukovskaja, L. 1994).

– D.H. Lawrence «Regnbuen» fikk betydning for «Jeg nekter». Det er en flott scene der de to unge går over et jorde med kornband om natta, bøndene er ikke ferdig ennå, og så begynner de to plutselig å jobbe intenst og lager nye kornband. Scenen i «Jeg nekter» der Tommy og Jim går fra en fest om natta og begynner grave videre i ei grøft arbeiderne ikke er ferdige med ennå, er inspirert av kornbandhendelsen i «Regnbuen». 

Du har skrevet forordet til Vivian Gornicks «Heftige bånd». 

– Jeg har lest alt av henne, bl.a. «The Odd woman and the City; a memoir» (2015), om vandreren i New York, alle essayene hennes, hun skriver så bra.

Bøker omtalt i artikkelen i tillegg til Per Pettersons bøker

Chukovskaja, L. (1994).  Akhmatova journals. Harper Collins.

Gornick, V. (2019). Heftige bånd. Oktober.

Gornick, V. (2015) The Odd Woman and the City. Farrar, Straus and Giroux.

Lawrence, D.H. (2009). Regnbuen. SolumBokvennen.

Philips, J.A. (1985). Maskindrømmer. Aschehoug.

Rhys, Jean. (1966). Wide Sargasso Sea. (Andre norske utgivelse med tittelen Vide Sargasso, Pax 1999).

Sandel, C. (1926).  Alberte og Jakob. Gyldendal.

 

Bøker av Per Petterson:

Aske i munnen, sand i skoa (Noveller, Oktober, 1987)

Ekkoland (Roman, Oktober, 1989)

Det er greit for meg (Roman, 
Oktober, 1992)

Til Sibir (Roman, Oktober, 1996)

I kjølvannet (Roman, Oktober, 2000)

Ut og stjæle hester (Roman, Oktober, 2003)

Månen over porten (Essays, Oktober, 2004)

Jeg forbanner tidens elv (Roman, Oktober, 2008)

Jeg nekter (Roman, Oktober, 2012)

Menn i min situasjon (Roman, Oktober, 2018)

 

Et utvalg litterære priser:

Bokhandlerprisen 2003 for Ut og stjæle hester

Kritikerprisen 2003 for Ut og stjæle hester

Independent Foreign Fiction Prize 2006 for Ut og stjæle hester (Out Stealing Horses)

International IMPAC Dublin Literary Award 2007 for Ut og stjæle hester (Out Stealing Horses)

Brageprisen 2008 for Jeg forbanner tidens elv

Kritikerprisen 2008 for Jeg forbanner tidens elv

Nordisk Råds litteraturpris 2009 for Jeg forbanner tidens elv

Bokhandlerprisen 2012, for Jeg nekter

Gyldendals litteraturpris 2013. Prisen går til særlig betydelige skjønnlitterære forfatterskap.

For en fullstendig liste over de litterære prisene se Oktober forlag.

 

Av Grete Bergh, daglig leder og konsulent i Grete Bergh As