– Det er noe veldig fattig over å bare høre sitt eget hjerte slå

– Det er noe veldig fattig over å bare høre sitt eget hjerte slå
Frode Grytten skriver om Odda. Om menn som ingen trenger. Om norske hus og norske utkant-biblioteker. Om nye og gamle nordmenn som lever på livets skyggeside. Og indirekte om politikk. Hvis han skriver om Frode, holder han det for seg selv.

Alle som har lest et ord av Frode Grytten vet at han vokste opp i Odda. Leserne lærer nærmest geografien på det lille industristedet i detalj – hvor du kjører for å komme til Domus, for eksempel. Eller hvor du finner den nedslitte arbeiderboligen, «Murboligen», hvor hovedpersonene bodde i gjennombruddsboken fra 1999, Bikubesong.

Odda er i en evig nedbrytnings- eller overgangstilstand, slik Grytten beskriver det. Skyggen etter det tidligere smelteverket er allestedsnærværende. Der bor det arbeidsledige og folk som går på trygd. I novellene møter vi en morsbundet mann som aldri har hatt sex med en kvinne, en ung polakk som er profesjonell svindler og som nesten kjører seg ihjel, for ikke å forglemme en gammel vietnameser uten stedsans som frykter at han kan ende som en komisk klisjé hvis han blir utstilt på Dagsrevyen. Tragiske skjebner – og tragikomiske skjebner.

Men om Odda er hans litterære univers, som Los Angeles var for Raymond Chandler og Yoknapatawpha County for William Faulkner, er det i Bergen han bor og skriver. Grytten har bodd i Bergen siden 1979, da han begynte å studere statsvitenskap, forteller han. Og det er i Bergen han har kone og fire barn.

Huset han bor i får jeg ikke se, for Grytten er ikke interessert i å si noe sitt privatliv. Så vi møtes på det noe pregløse kontoret hans, rett ved Fløybanen. Han jobber i et kontorfellesskap sammen med en arkitekt og en fotograf. Gryttens skrivebord er det midterste. Underlig nok – for han er blyg har han fortalt tidligere – sitter han på en måte på utstilling, for vinduene går fra gulv til tak. Trolig har lokalet vært en butikk en gang i tiden.

 

Biblioteket

Grytten plasserer beina på skrivebordet og lar blikket gli ut av vinduet. Hva han ser på, vet jeg ikke, fra min synsvinkel ser det ut som en murvegg.

Vi snakker om biblioteker. I boken «Det norske biblioteket», hvor Grytten har skrevet teksten til Jo Straumes fotografier, forteller forfatteren om sitt nære forhold til biblioteket i Odda da han var barn. Han roser den modige og tøffe bibliotekaren Dordei Nesheim Raaen som kjempet for å få kvalitetslitteratur i hyllene. 

Unge Frode fant seg et hjørne i biblioteket hvor han kunne lese uforstyrret. Biblioteket i Odda var utstyrt med brun linoleum og mørke hyller i – tror han – teak. Og midt på gulvet sto den trillende hyllen, den med de nye bøkene. Det var den mest spennende. Her fant han hele verden – stor, vill, grov, fargerik, spennende – og noen ganger farlig.

– Biblioteket var aldri noe fremmed. Det var ikke noe som ble påført oss utenifra, men en naturlig del av skolen. Det var egalitært og gratis. Jeg begynte å låne på voksenbiblioteket da jeg var 12-13. Særlig krim – Patricia Highsmith, Chandler, Dashiell Hammet.

– Noen vil si at dette biblioteket neppe kommer til å bety så mye for barn og ungdom i fremtiden som det har gjort hittil, nå som vi har alle de nye mediene?

– Jeg synes at det er nå som all informasjon er tilgjengelig, at vi trenger noen – bibliotekarene – som vet hvor det viktigste finnes.

– Er du redd for at bibliotekene skal dø ut? 

– Nei. Men alle fellesskapsløsninger er satt under press. Individet blir satt over fellesskapet, særlig hvis det fellesskapet tilbyr er gratis. 

Grytten skynder seg å legge til at han ikke skal si for mye om hvordan oddingene skal ordne seg i Odda, nå som han bor i Bergen. For dette er sensitivt, får jeg forståelsen av. Ingen utflytter bør ha altfor bastante meninger hverken om biblioteket eller om hva tomten til det nedlagte smelteverket skal brukes til, eller andre politisk betente saker i lokalmiljøet. 

 

Jag etter vind

– I bøkene dine er det ikke så mange unge bokormer, desto flere gutter som har fedre i fengsel eller selv driver kriminalitet og ikke har noe feste i tilværelsen? 

– Jo, men en av novellene mine, «Song», handler også om en bokelsker som har en far som ikke vil at sønnen skal bli boklig og reise fra samfunnet han ble født inn i. En typisk generasjonskonflikt, sier Grytten. 

– Og en klassekonflikt?

– Ja. Ofte skjedde dette skiftet først i min generasjon. Vi var ofte de første som fikk høyere utdannelse. I min familie var det faren min, og ikke jeg, som fikk et annet liv enn sin far igjen. Faren min overtok ikke slektsgården på småstedet Stavang i Sunnfjord, men begynte å jobbe på kontor. Jeg er dårlig til å analysere mine egne tekster, men har merket at dette med de ulike generasjonene er et gjennomgående tema, sier han.

Grytten er ikke alltid på utbryternes side i slike konflikter – i hvert fall ikke hvis representanten for den unge generasjonen tror for godt om seg selv. I bøkene sine kan han være ganske ironisk mot de svært sosialt mobile og ambisiøse. 

– Det er jo noe latterlig ved det, dette jaget etter vind. Tragisk og. 

– Du skriver med stor sympati om de som ikke er samfunnets vinnere…

– Jeg tenker at det er viktigst å ta vare på de man skriver om slik at de får komme til syne med sin egen stemme, og ikke blir redusert til caser eller statistikker eller stemmekveg eller konsumenter.

 

Vold

– Du har sagt til Dagbladet at «Når du vokser opp på et slikt sted, er ikke forfatteryrket det første du tenker på. Da får du høre det: «Du, din homo.»» Men nå er du og Odda vel forlikt?

– Forlikt har vi alltid vært. Jeg har ikke følt meg annerledes eller spesiell. Jeg ble ikke ertet, for jeg var god til å spille fotball og til å forsvare meg verbalt. Det var en urolig tid i Odda, preget av turbulens, familier gikk i oppløsning og mange unger fikk problemer. Både fysisk og psykisk var det et mye mer voldelig miljø enn Odda er nå. Jeg tror ungdom i dag hadde fått sjokk hvis de hadde blitt plassert i det miljøet. Men selv om det var ganske lovløst, var det også solidaritet og samhold og glede og galskap.

– Du er blyg, har du sagt tidligere, men du er også en historieforteller. Når er du blyg?

– Blyg er noe man er. Det er nesten blitt noe folk skryter av i intervjuer, at de er så sjenert og introvert, men det er helt reelt for de som faktisk er rammet. Det er en type mistilpasning til verden.

– Det jeg lurte på var om skrivingen på en måte er en vei ut. Å skrive kan jo være jo grenseoverskridende?

– Jeg tenkte aldri sånn da jeg begynte å skrive. Jeg hadde bare lyst, som en fortsettelse av lesingen, sier Grytten. Journalistikken var heller ikke noe han brukte kalkulert, fortsetter han. Grytten skrev feature-reportasjer for Bergens Tidende i flere år. Etterhvert fikk han en svært selvstendig stilling og reiste og skrev artikler om det som interesserte ham. Hovedfaget i statsvitenskap fremstiller han også som relativt tilfeldig. Han var interessert i samfunnet, så politikkstudier virket som et godt valg. 

 

En avsporing

Med så ulike hovedpersoner som Grytten har i sin litterære produksjon, er det tydelig at de ikke alle er fordekte portretter av forfatteren selv. Personene befinner seg ofte (men langt fra alltid) i Odda, men Gryttens Odda er et svært variert og innholdsrikt mikrokosmos. De oppdiktede personene er sjelden eller aldri Grytten-kloninger. Jeg spør Grytten hva han synes om virkelighetslitteratur – som han selv åpenbart ikke skriver, men som så mange andre gjør i dag:

– Don’t get me started! Den såkalte virkelighetslitteraturen har gitt oss mange svært gode bøker, men som sjanger er den utmattende, avsporende og kjedelig. Det er bare å beklage, jeg orker ikke mer, begynner han.

– Som forfatter må en stole på forestillingsevnen, det finnes en suveren kontrakt mellom den som forteller og den som blir fortalt for. Å hevde at det som fortelles er sant og virkelig, er et triks blant mange, et litt billig triks som ikke imponerer meg. Et kvalitetskriterium for skjønnlitteratur var for eksempel i sin tid å gjøre også bipersonene interessante og komplekse. Les hvordan bipersonene er i virkelighetslitteraturen, de fleste er flate og uinteressante, små kuler som sirkler rundt den digre planeten JEG. Bare forfatteren selv får lov til å være sensitiv og interessant med følsomt kunstnersinn og tunge dager. Når forfatteren blåser opp seg selv, presses leserne ut av det felles rommet. Den type forfatter vil ikke jeg være. 

– Så du tror ikke virkelighetssjangeren er kommet for å bli?

– Fortellingen om meg selv, den sanne historien om meg, er vår tids dominerende fortelling, så den vil overskygge de andre sjangerne en god stund til. Men det er en form som gjør det behagelig enkelt både for forfatter og leser, selv om forfatterne hevder at de tar stor risiko og at de er vakre lam i en ulvetid. Jeg er skikkelig happy hver gang jeg oppdager at det som beskrives ikke har noe med forfatterens liv å gjøre. Ja, for en lettelse! Jeg har stor tro på fiksjonen, og en dag slår fiksjonen hardt tilbake.

 

Ønsker politikken tilbake

Etter denne kraftsalven tenker jeg at det kan være på tide å snakke om politikk, for der tror jeg tampen brenner. Det er noe i positiv forstand 70-talls over Grytten og hans skildring av det fordums industristedet. Klassedimensjonen er for eksempel tydelig i novellen hvor direktøren (med det passende navnet Dorenfeldt) blir kidnappet og bundet så han skal oppleve litt ydmykelse. Selv det estetiske uttrykket til de fotografene han samarbeider med i diverse fotografibøker er nøkternt, kantete, brunt og grått, uten pynt, selvsagt blottet for alt som kan smake av sentimentalitet. Litt 70-talls det også, synes jeg. Hele Grytten-universet er uansett langt unna den idyllen som finnes rett utenfor kameralinsens rekkevidde. For selv om Odda sentrum ikke er noen skjønnhet, er jo Hardanger smellvakker.

– Hvordan vil du karakterisere norsk politikk i dag?

– Politikerne har overlatt politikken til økonomene og media. De har redusert seg selv, og det er trist. Klassisk politikk erstattet av dag-til-dag-konkurranse om oppmerksomhet. Politikere som ville arbeide for et bedre samfunn er erstattet av politikere som høyrøstet streber etter makt. Hva de vil bruke makten til, er uklart. Men det har med hele individualiseringen å gjøre, samfunnet som beveger seg bort fra det kollektive.

– Venstresiden har sviktet mest?

– Høyrepartiene har alltid vært på de sterkes side. De har konsekvent sviktet flertallet, mens drivkraften for sosialdemokratiet var å temme og menneskeliggjøre kapitalen. Det lykkes de med også, men kanskje de tenker at oppdraget er fullført? Målet med politikk synes i dag å være en individuell karriere, der politikerne selv mener at de er talerør for strømninger blant folk flest, at det er de som gjennom intuisjon og teft fanger opp folkets vilje. Men politikerne må drive politikk gjennom å formulere visjoner og mål for samfunnet, ikke være populistiske snåsamenn i dress og drakt.

– Og du er politisk også som forfatter?

– Neppe. Så lenge du ikke forandrer verden, funker det ikke som politisk litteratur. Men jeg håper at jeg skriver om folk med et annet og noe rausere blikk, at jeg kan få i alle fall noen lesere til å se dem som ellers ikke er synlige, de som finnes i midten, sier Grytten og lyder som et ekko av tittelen på sin siste novellesamling, «Menn som ingen treng».

Sylvi Listhaug har dominert overskriftene dagen før vår samtale. Ikke overraskende er Grytten ingen fan.

– En statsråd kan ikke fiske rundt i en brun dam av konspirasjonsteorier og så framføre et stusselig, lite unnskyld som kommer fra alle andre steder enn hjertet. Det har vært noe stort og rørende over hvordan de som faktisk ble rammet den 22. juli, AUF-erne, har oppført seg og snakket om politikk og debattert i tiden etterpå. Der har Listhaug mye å lære, mener han.

– Torbjørn Jagland, som stadig brukt metaforen «det norske hus» har skrevet forordet til en av bøkene dine, fotografiboken som heter «Norske hus» (som er en samling bilder av enkle konstruksjoner av grener bygget i trær). Er du begeistret for Jagland?

– Det var Flamme forlag som spurte ham, sier han kort.

 

Norge, mitt Norge?

Grytten bruker, uansett hva han sier, ordet «Norge» så ofte i boktitlene sine at det gjør meg nysgjerrig. Ved siden av «Det norske huset» (som har fotos av Jens Hauge) har han gitt ut «Norge og andre dikt» og skrevet teksten til nok en fotografibok som heter «Bergen 17. mai». Og noe mer patriotisk enn Bergen på nasjonaldagen kan man vel knapt tenke seg. Erna Solberg opptrer til og med, med flagg. Pluss unger og pensjonister og en leketøysebra og en muslim kledd i kanindrakt.

Om han er en sneversynt nasjonalist, behøver jeg ikke lure på. Etniske minoriteter opptrer stadig vekk på boksidene hans og behandles med stor sympati. Så hvorfor denne tilbakevendingen til alt som har med Norge å gjøre? Jeg spør, men han mener at det er tilfeldig, og dessuten har han da ikke så mange bøker med Norge i tittelen, hevder han. Deretter spør han alvorlig om jeg vil ha en bok, og rekker meg en fotografibok av en amerikaner ved navn Robinson, hvor han selv har skrevet teksten. Den heter «Tatt av Norge.»

– Hva er ditt forhold til det etter hvert omstridte begrepet norsk kultur?

– Glede og begeistring over å bo et privilegert land, blandet med en med frykt for at det som var bra med landet kan gå tapt i nasjonalisme eller sjølgodhet eller en sjølopptatthet som også finnes her. Og en undring over at et så rikt land kan bli så fattig – over at rikdommen gjør oss mindre rause.

– Bøkene dine er også fulle av populærmusikk – fra The Smiths og Steven Patrick Morrissey, som du har basert en novellesamling på, til Aha-albumet Scoundrel Days, som har vært inspirasjonskilden til nok en novellesamling… 

Nå begynner Grytten å snakke om sammenhengen mellom politikk og kunstformer, og særlig da musikk. Han bruker et av sine favorittband, The Clash, som eksempel. De skulle endre verden, men verden endret dem, påpeker han. Og allikevel fikk bandet, til tross for rus og hedonisme, «forandret i hvert fall litt på verden ved å være så gode og viktige for en hel generasjon».

– I min generasjons er populærmusikk identitetsmarkører. I min fars generasjon var det jobben. Nå sitter alle voksne ved hver sin datamaskin og ungene vokser opp uten å vite så mye om foreldrenes identitet, men de kan kikke bort på T-skjortene der det står Ramones eller Honningbarna eller Madonna eller Patti Smith eller Bob Dylan, sier Grytten. 

– Det ligger et utendørs konsertområde der borte, Koengen, fortsetter han og peker. -Jeg kan sitte her og observere hvem som har konsert etter hva de har på seg, om det er Rihanna eller et metallband.

– Enn du selv da? Det ser ut til at du har svært variert musikksmak – men du er ikke så påfallende kledd at du kan plasseres i noen musikalsk subkultur?

– Jeg lytter til mye forskjellig. Ikke klassisk, men jeg liker samtidsmusikk. Han tilføyer, fremdeles uten et smil: -Jeg er veldig opptatt av fellesskapet, men når fellesskapet tilbyr meg en plass, skygger jeg unna. Å være en del av mengden er ikke noe for meg.

 

62-GryttenOppslag BILLIG TRIKS. Å hevde at det som fortelles er sant og virkelig, er et triks blant mange, et litt billig triks som ikke imponerer meg. Foto: Dreyer Forlag

 

Becketts humor

– Hva er ditt forhold til Morten Harket egentlig? Er ikke Aha veldig kommersielt i forhold til det meste av det du har sans for?

– Jeg har møtt Harket og synes han er en hyggelig mann og en utrolig god sanger, sier Grytten. Han synes Ahas sanger er «fantastisk pop-musikk». Noe portrett av Aha-vokalisten er det ikke. Når han f. eks. lar Harket ha en dobbeltgjenger som engasjert av utenriksdepartementet opptrer i Japan, eller når han lar Harket ha en affære med intetanende Nina Solberg (29), med japansk TV på slep inn på soveværelset, er det fri diktning. VG misforstod ham forresten i sin tid og trodde at Grytten hadde «outet» Harket som homofil, legger han til, fordi Aha-sangeren ifølge Gryttens fantasi hadde en mann boende i huset. Jeg sier at for meg er novellen klart en satire over en kjendis med live-in butler. Folk som lever på altfor stor fot kommer sjelden veldig godt ut av det i Grytten-bøker, så det er ingen overraskelse. 

– Du er ikke redd for humor, skjønt mange av novellene dine også har mye tragedie i seg. Blir morsomme forfattere tatt like mye på alvor som de som ikke er så morsomme?

– Beckett sa at «sorrow is fun». Han hadde rett. Denne typen humor er veldig sterkt knyttet til sorgen. De sitter på samme plass i kroppen. Når du får mobilisert den ene, følger den andre med. Det morsomme er ofte morsomst når det skjer like før det virkelig gjør vondt. Men jeg kalkulerer ikke, tenker ikke nå må jeg sette inn noe humoristisk. Han sier, like alvorlig:

– Jeg er Norges vittigste mann, men folk vet det ikke.

– I «Det norske huset» er det et dikt som heter «Månen over DNB Nor» og et egenerklæringsskjema ved huskjøp hvor man blant annet blir spurt «det har hendt at du har følt det som om du er med i eit Jon Fosse-stykke». Hva synes du om Jon Fosse?

– Jeg elsker Jon Fosse! Jeg synes det er fantastisk at han kan være så minimalistisk og egenrådig og særegen. Det står det respekt av. At han en sjelden gang kan havne ut i – nesten – sin egen parodi, er en risiko som følger med, mener Grytten. 

 

Fosses tørketrommel

– Jeg satt opp Fosseteater i kjelleren. Vil du se, spør han like plutselig før jeg takker for meg og skal gå ut i den skarpe Bergensluften. Han leder meg inn i noe han kaller «kjelleren», som viser seg å være et rotete og skittent bakrom (som tilhører husverten, ikke Grytten selv) rett innenfor kontoret. Jeg må anstrenge meg for ikke å snuble over skrotet. Det står en sannsynligvis defekt vaskemaskin eller tørketrommel på skrått midt på gulvet.

– Vi har satt opp to Fosse-stykker i kjelleren, begge skrevet av meg, altså ingen Fosse-stykke skrevet av Jon Fosse, dessverre. De to er «Desse boksehanskane» og «Andvake ved tørketrommelen». Det er ikke Fosses «Andvake», men et finfint nytt Fosse-stykke som jeg har skrevet selv, opplyser forfatteren.

Vel hjemme i Oslo sender jeg ham en email hvor jeg spør om han tullet med meg om disse Fosse-oppsetningene «i kjelleren». Jeg får følgende svar (som gjengis i Gryttens diktoppsett uten store bokstaver og på hans nynorske skriftspråk som jeg ikke har prøvd å gjengi i intervjuet):

 

takk for sist

nei ærru gærn

bløffar ikkje

om fosse

det eine stykket

«desse boksehanskane»

er til og med gitt ut

i boka mi: «50/50»

eitt av dei beste

fosse-stykka 

som er spelt

nokon gong

hør med helge skodvin

om du framleis tvilar

han har spelt i både

«desse boksehanskane»

og «andvake ved tørketrommelen»

 

Jeg svarer: 

– Et Fosse-Grytten-dikt! Her møter jeg en annen Grytten enn den hypersaklige jeg traff i Bergen. Finnes det to Frode Gryttener tro? 

 

Grytten svarer:

– eg sa jo at eg er

norges vittigaste mann

folk veit det bare ikkje.

 

 

 

Frode Grytten går i bokhyllen:

– Les Rune Christiansen

– Rune Christiansen er språklig suveren. Jeg leser alt av ham, har fulgt ham fra han ga ut sin første diktsamling og til nå. Jeg kjenner meg så godt igjen i livsfølelsen hans – i hvordan være i verden. Det er melankolsk og trist, men også fint og ekstatisk, sier Grytten.

– Er du melankoliker selv?

– Ja. Men mindre og mindre.

– Flere anbefalinger?

– Jon Fosse selvsagt. Ellers har jeg lest alle skuespillene til Lars Norén. Kyrre Andreassen synes jeg er ekstremt morsom. Jeg vil gjerne skryte av den skotske forfatteren Ali Smith. Jeg var i Dublin og tok med meg en bok som jeg skulle lese på hotellrommet – og leste den i ett strekk. Det var hennes «Free Love and Other Stories». 

Noen av de jeg har hatt aller størst glede av å lese, før og nå, fra hele verden, som jeg gjerne vil skryte av, er Julio Cortázar, José Saramago, Jon McGregor, Jayne Anne Phillips, Kirsty Gunn, James Kelman, Yasunari Kawabata og Sam Shepard.

Den første forfatteren jeg virkelig hadde stor glede av da jeg skjønte at litteratur var noe annet enn den underholdningen jeg hadde lest tidligere, var Raymond Chandler. Jeg ble fascinert av hans blanding av følsomhet og hardhet. De neste store oppdagelsene mine var Ernest Hemingway og John Fante.

– Hvorfor så mange amerikanere? 

– Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for amerikansk litteratur. Det har kanskje noe med fortellerestilen å gjøre, med minimalismen som kjennetegner mange av dem.

 

RuneChristiansen Rune Christiansen.