Død og fordervelse

Død og fordervelse
Spøkelser, døde mødre, døde fedre, døde barn og høyst levende, men slemme og mobbende unger som sårbare barn møter på øde, frostkledde skogsveier. Dette er gjerne persongalleriet i Hilde Hagerups bøker for barn og ungdom. Heldigvis er ikke alt selvopplevd - i direkte forstand.

 

Første gang jeg skal møte Hilde Hagerup, må intervjuet utsettes fordi forfatteren er syk. Neste gang fordi en av hennes sønner er syk. Slik er det gjerne i barnefamilier. Skjønt hos Hilde Hagerup og hennes familie betyr sykdom virus og småsnufsing i tre dager før guttene Tomas (12) og Mattias (9) er tilbake på skolen. I bøkenes hennes betyr sykdom gjerne stadiet før døden.
Hvis ikke familiemedlemmene er døde allerede da, og kun opptrer i hovedpersonens liv som minner eller spøkelser. Hilde Hagerup har blant annet skrevet fem bøker om spøkelsene på Frostøy, en øy hvor det viser seg å bo flere spøkelser enn levende mennesker.
I første bok forstår hovedpersonen Jens at moren hans er et spøkelse - hun er faktisk død. Når hun alltid er syk om sommeren og aldri går ut, men bare ligger hjemme med nedrullede gardinger, er det fordi spøkelser ikke tåler varme. At hans far er død visste han allerede, men ikke at han var blitt et spøkelse. I løpet av bokserien blir unge Jens kjent med drøssevis flere av arten, noen av dem halvråtnede lik, så de er skikkelig skumle. Andre spøkelser er mer humoristisk tegnede typer som f. eks. stadig glemmer gebissene sine.

Noe må stå på spill

- Det er mange syke og døde foreldre, og særlig døde mødre i bøkene dine? I en tidligere ungdomsbok, "Høyest elsket" viser det seg at moren til unge Elisa har store mentale problemer. Bestemoren hennes er død, og søsteren ble kanskje myrdet. I ungdomsromanen "Jeg elsker deg", hvor fortellerpersonen mer enn noe frykter at moren skal dø av kreft, dør faktisk moren av kreft til slutt… Dette er jo forferdelig tragisk?
- Jeg tror mest det handler om at jeg vil skrive spennende bøker som blir lest. I det virkelige livet ønsker jeg mennesker alt godt, men i historiene vi forteller hverandre er det mer interessant om noe står på spill. Da berører fortellingen oss mer, forklarer Hilde Hagerup. - Derfor fjerner jeg ofte sikkerhetsnettet under hovedpersonene mine, altså gode voksne omsorgspersoner. Jeg dytter hovedpersonene mine mot det ekstreme, plasserer dem i en kritisk situasjon. Det høres mekanisk ut, men skjer ikke så bevisst som jeg beskriver det. Det er i etterkant, når jeg går tilbake og ser hva jeg har gjort, at jeg ser et mønster.

- Hadde du planlagt spøkelsesserien på samme måte som J.K. Rowling? Hun planla visstnok alle sine Harry Potter--bøker i detalj før hun skrev et ord?
- Nei, ja og til en viss grad. Jeg visst at noen ting skulle skje, men jeg må alltid la meg overraske mens jeg skriver en bok. Jeg skriver nok mest på instinkt. Frostøy-serien var sterkt inspirert av at min venninne Liv Gulbransen, som er leder i Leser søker bok, og som jeg har kjent hele livet. Hun fortalte meg spøkelseshistorier da vi var små. Jeg elsket det. Og det var samtidig forferdelig skremmende. Denne følelsen hadde jeg lyst til å gi videre.

Virkelighetslitteratur for barn

48-Hilde-hagerup-endelig-lest-og-noe-forkortetOPPSLAGSBILDE- I hvor stor grad bruker du egne erfaringer - forkledd eller mer åpent - i bøkene? Tror du at det er forskjell på voksen- og barnelitteratur her?
- Du tenker på debatten om den såkalte virkelighetslitteraturen? Jeg tror at alle forfattere på en eller annen måte skriver om noe de forstår, i hvert fall emosjonelt. Men nærheten til egne erfaringer kan variere. Jeg tror kanskje at når man skriver for barn og ungdom - jeg er i hvert fall skyldig der - så kan man noen ganger bruke sin egen barndom på den måten at man legger fortellingen til tiden da man selv var barn, eller hvordan man husker fortiden. For meg blir det et imaginært åttitall. Det er ikke sikkert at dette er det beste for de som er barn og ungdom i dag. Jeg synes at alle mennesker har krav på litteratur som handler om deres eget univers. 

- Alle lesere har krav på bøker om egen virkelighet av 2018, samtidig som forfatterne mer eller mindre forkledt skriver om sin egen barndom som lå noen tiår tilbake?
- Ha ha! Ja, at alle skal ha et "krav" ble litt bombastisk, men ja egentlig. Ikke at alle lesere skal få en bok rettet spesielt til dem, men jeg er veldig tilhenger av at alle lesere skal ha tilgjengelig bøker som de kan kjenne seg igjen i. Samfunnet vårt er ikke som på åttitallet, og befolkningen har også forandret seg.

- Viser du til minoritetsbarn når du sier at befolkningen har endret seg? I de åtte-ni av bøkene dine som jeg har lest, opptrer i hvert fall ingen barn fra etniske minoriteter…
- Nei, å skrive om minoriteter synes jeg er vanskelig, så hittil har jeg ikke gjort det. Det blir for langt unna det jeg kan noe om. Men man kan bruke empatien og sette seg inn i mange virkeligheter. Du husker Undsets berømte sitat om at menneskenes hjerter er det samme til alle tider? Jeg er veldig opptatt av vår tids store spørsmål om mennesker på flukt, migrasjon og inkludering, og glad for de nye stemmene i norske barnelitteratur, som skriver om virkeligheter fjernt fra min egen, slik som Veronica Salinas, utfra at de har erfaring med det selv. Hun kom til Norge som au pair, og har skrevet om det i en ungdomsroman på norsk. Nå er den nettopp solgt til hjemlandet Argentina, hvor hun blir oversatt til spansk!

Dynastiet i Fredrikstad

Salinas er tidligere student på forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt, der Hagerup nå underviser. Hun blir inspirert av studentene sine, forteller hun. Hennes mann, som er lege og jobber på Folkehelseinstituttet, har også måttet lære seg norsk som voksen, for han vokste opp i England og har røtter i Argentina. Hun bodde i England i femten år før familien dro til Norge i 2009.
Selv vokste hun opp i Fredrikstad i det som må være Norges mest litterære familie. Farmor Inger slo an tonen med voksendikt og barnedikt, folkekjær som få norske lyrikere. Så kom hennes to sønner, Klaus og Helge, begge forfattere. Klaus er den supermorsomme med blant annet ungdomsromanen "Markus og Diana". Det er han som er faren til Hilde. Søster Hanne er også forfatter, og det samme er tre av barna til onkel Helge: Henning, Simen og Linde. Det går fortere å ramse opp de få familiemedlemmene som ikke primært er forfattere - det er omtrent bare Hildes mor, Bibbi, som er keramiker, og fetter Bendik, som er komponist.

- Var det en tid da du tenkte at "jeg driter i litteratur, jeg vil selge pølser? Jeg vil bli statsautorisert revisor? Jeg vil drive aksjehandel på Aker Brygge og bli rik?"
- Jeg hadde ikke noe valg! Nei, jeg tuller. Det var ikke noe press, men det var jo sånn at nesten alle rundt meg jobbet med litteratur, både far og vennene hans som kom og gikk hjemme hos oss. Selv hadde jeg en tid tenkt å bli journalist, men fant ut at jeg ikke hadde nok av det nysgjerrige motet jeg mener journalistikken krever. Jeg gikk på videregående i Wales, begynte å studere historie i London hvor jeg traff mannen min. Jeg tenkte også en stund at jeg kunne bli lærer, minnes Hilde Hagerup. Hun fremstiller det nærmest som en tilfeldighet at hun også gikk inn i familieyrket. Hun vant en novellekonkurranse, fikk en novelle antatt i en antologi, og så var det i gang. 

- På slutten av den andre boken om spøkelsene på Frostøy," Ulvene kommer", blir hovedpersonenes onde spøkelsesfarmor, Gerda von Knapp, drept, og hovedpersonene er medskyldig i drapet. Du har jo også hatt en farmor - men jeg kan liksom ikke forestille meg at du hadde planer om å kvitte deg med farmor Inger?
- Nei, nei og nei! Huff, huff og huff! Det er en spenningsfortelling for ungdom, rett og slett. Dette med å la foreldrene være døde eller fraværende er en gammel konvensjon i barnebøker. Du ser det f eks i den klassiske engelske "Famous Five"-serien fra 40- og 50-tallet, hvor foreldrene stadig var på utenlandsreiser slik at seriebokforfatteren Enid Blyton kunne la de fem barna være alene hjemme og oppleve spennende ting uten å beskyttes av eller hindres av voksne. Det var ingen ende på hvor mye disse foreldrene var ute og reiste. Men min farmor bodde hos oss de siste årene. Jeg husker henne som en eldre dame som satt mye i stolen sin. Hun var ikke så mobil mot slutten. Men hun var interessert i barnebarna, og vi snakket mye sammen. Jeg var hestejente den gang, det er jeg ikke nå, og vi snakket om f. eks. hester. Jeg husker at jeg av og til hadde spørsmål om noen av diktene hennes.
Rytmen
- At farmor var en kjent lyriker var ikke noe jeg tenkte så mye over da jeg var liten. Barn lever i den familien de er født i, slik er det bare, fortsetter hun. 
- Men én gang benyttet jeg meg av det at jeg hadde en berømt farmor: Jeg skrev et brev til Astrid Lindgren, som farmor kjente, og sa jeg var Inger Hagerups barnebarn. Svar fikk jeg også. 

48-Hilde-hagerup-endelig-lest-og-noe-forkortetBILDES52 Folkekjær farmor. Farmor Inger slo an tonen med voksendikt og barnedikt.

- Du var bare ni år da Inger Hagerup døde?
- Ja, og hvem hun var som dikter, forsto jeg først etter at hun var død. Mamma og pappa ga meg en antologi med kjærlighetsdiktene hennes da jeg var tolv. Den het "Sånn vil du ha meg. 30 dikt om kjærlighet". I tillegg til rytmen var kanskje det som gjorde inntrykk på meg de store, voldsomme følelsene som hun skriver om. Som ung ungdom var jeg spesielt glad i det diktet som heter "Gjengangere". Det er jo på en måte lett dikt om det å være voksen og se tilbake, men for meg pekte det liksom i motsatt retning. Det sa noe om at jeg ikke kom til å være barn bestandig, og det var en stor erkjennelse.
- Jeg leste en masse poesi i den alderen, var medlem av Lyrikkboklubben. Ved siden av Inger Hagerup var Rudolf Nilsen, Karin Boye, Bertolt Brecht og Herman Wildenvey favoritter. Det begynte med at en venninne angrep meg med Arnulf Øverlands "Du må ikke sove." Angrep helt bokstavelig, i trappen på St. Croix allaktivitetshus - jeg fikk ikke lov til å gå før hun hadde lest diktet ferdig. Med jeg leste mange barnebøker også. Maria Gripes Skygge-serie. Gripes "Agnes Cecilia" var min absolutt største litterære heltinne. Hadde det ikke vært for Gripes forfatterskap hadde jeg nok ikke blitt ungdomsbokforfatter. Jeg var helt betatt av den mystiske stemningen og det presise men samtidig drømmende språket. 

- Det kunne ha blitt en annen sjanger?
- Jeg tror det var fordi jeg var så ung da jeg debuterte, bare 22. Da kommer vi tilbake til at man må bruke sine egne erfaringer som forfatter, og jeg hadde bare vært barn og ungdom. Jeg ble også oppmuntret til å skrive tidlig fordi det var en del konkurranser for å få barn til å skrive på nittitallet, og jeg meldte meg på. Jeg øvde og øvde meg, hvordan man kan begynne en historie, hvordan man kan avslutte og hva som kan stå i midten. Lyrikken viste meg betydningen av rytme.

Gjøre det vanskelig for meg selv

- Jeg synes jeg merker to stemmer i bøkene dine Du skriver på den ene siden sårt og vakkert om utsatte mennesker, som i "Jeg elsker deg", hvor hovedpersonen - som kanskje er en ungdom, kanskje en voksen funksjonshemmet - leter fortvilet etter kjærlighet og tilhørighet. På den andre siden har du skrevet mer robust sjangerlitteratur - en serie om spøkelser og en annen serie om en liten detektiv på ni år. Begge de siste ser ut til å være beregnet på gutter i stor grad, de har i hvert fall mannlig hovedperson.
- Jeg har et behov for å gjøre det vanskelig for meg selv, for å skrive om ting som ikke ligger nær meg som person men få det til likevel. Og ja, jeg vil gjerne nå små gutter og få dem til å lese. Jeg vil gjerne bli lest av barn og unge som ikke leser så mye. Samtidig vil jeg at det skal bli god litteratur av det.
Og jeg vil forsøke å nå voksne som ikke leser så mye, i hvert fall på norsk. Da må man noen ganger skrive bøker som har enkelt språk, men et mer voksent innhold. Jeg har samarbeidet litt med Foreningen Les, som arbeider med at alle skal ha tilgang på litteratur. Ungdom, men også voksne som ikke er vant til å lese av ulike årsaker. De kan ha Downs eller en annen funksjonshemming eller de kan være nykommere til landet som ikke har lest så mye på norsk. "Jeg elsker deg" er nettopp en slik sjangerovergripende bok. Den er verken beregnet på bare voksne eller bare ungdom. Mens bokserien om mesterdetektiven Tim på ni år er helt klart en bok for barn.

- Tenker du noen ganger når du begynner en bok at den kan være til ulike målgrupper, og bestemmer deg ikke før du har kommet et stykke på vei?
 -Noen ganger kan det stå og vakle litt en stund mellom ungdom og voksne, men når det gjelder det jeg skriver til helt små barn, ser jeg helt fra begynnelsen hvem som er målgruppen. Som i "Bestefar og jeg sparer til hund. Obs. Obs, superhemmelig!". 

- Med fare for å røpe en superhemmelighet: Gutten i boken, Pelle, får ingen hund til slutt. Det går ikke alltid "godt" 
i bøkene dine. Alt har ikke en lykkelig slutt, selv i barnebøker…. 
- Det hadde jo blitt for enkelt å bare la ham få hund! Alt har ikke noen "løsning", for det har det ikke i livet. Men jeg morer meg med mine hovedpersoner i de lettere bøkene mine. Bestefaren til Pelle f eks er jo helt sprø. Han er et stort barn, gjør alt som ikke er lov, setter ut alle møblene til sin datter til salgs på nettet og denslags. Det er litt inspirert av faren min, som synes jeg kan være litt i overkant begrensende i forhold til guttene mine - jeg begrenser inntak av sukker, og jeg begrenser hvor lenge de får lov til å sitte foran en skjerm. Selv om min pappa ikke er fullt så gal som bestefaren i boken. Moren til Pelle, som jobber og er vanlig og skikkelig, er vel den snusfornuftige meg selv. Litt, i hvert fall. 

- Bøkene om Tim har du skrevet sammen med faren din, og du har skrevet "Snøfall" en julekalender for TV, sammen med både søsteren din og faren din. Sliter dere på hverandre noen ganger?
- Det går veldig fint med pappa og Hanne. Vi er enige om det viktigste. Og når en av oss en er nede og ikke så kreativ, kan en annen ta over stafettpinnen litt. Vi skriver litt hver for oss og sender videre til hverandre. Da har de andre full rett til å skrive om så mye hun eller han lyster. Jeg liker å jobbe med andre, for forfatteryrket kan bli ensomt. Pappa og Hanne er også flinkere på humor enn meg. Begge to er veldig morsomme. Søsteren min er kjempemorsom. Det er ikke jeg. Men når de finner på noe morsomt, ler jeg også.

- Du arbeider mye med andre, og stadig nye og forskjellige samarbeidspartnere? Boken om Pelle og bestefaren hans er illustrert av Ingrid dos Santos i en røff graffitiaktig strek, mens den delikate lille boken "Barnet mitt", en billedbok for voksne om ømheten en mor føler for sin lille baby, er illustrert i en sart strek av Kristin Roskifte… 
- Jeg kjente ikke Ingrid dos Santos, forlaget koblet oss. Vi skrev og tegnet først hver for oss, og så kom vi sammen slik at fortellingen kunne gå videre bare ved hjelp av tegninger også noen steder, og da kuttet jeg litt tekst. Nå kjenner vi hverandre bedre, så i vårt neste prosjekt skal vi jobbe mer sammen fra begynnelsen av. Jeg er glad for at du liker "Barnet mitt"! Den skrev jeg litt for foreldre som må lære seg norsk som voksne, kjærligheten til barna våre er noe universelt som vi har til felles, på tvers av språk. 

Ikke pynte og juge

- Barnebøkene dine er verken didaktiske eller idylliserende barnebøker, synes jeg. Barn i bøkene i bøkene dine kan bli mobbet, foreldrene deres kan være døde. I bøker som vi ikke har fått tid til å snakke om, som "Alt som er galt med Georg", handler det om ungdom som er ganske langt nede. Har du en "barnebokfilosofi"?
- Hvis jeg har det, tror jeg det handler om å forsøke å være ærlig og redelig. Ikke ærlig i den forstand at alt er sant, men ærlig i den grunnleggende samtalen med barn. Jeg vil være en trygg voksen. Men uten å pynte og juge. Jeg vil se barn i barnehøyde. Da vi jobbet med "Snøfall" på TV, snakket vi om forskjellen mellom å se på barna sånn ved å filme ovenifra - hun reiser seg og ser ned på meg, og rett på, sånn - hun setter seg på huk i barnehøyde og ser rett frem. 
- Sjekker du ut det du skriver på egne barn? 
- Til en viss grad. Akkurat nå jobber jeg med en skoleklasse som leser tekster underveis. Det er gøy med innspill fra og diskusjoner med leserne. Men til syvende og sist er det jeg som er forfatteren. Barnelitteraturen har sin egen estetikk. Jeg vil gi leserne en del av det de sier at de vil ha, og en god dose av det de ikke visste at de likte.

- Kan man skrive om alt mulig for barn, eller bør man skåne dem for enkelte ting?
- Jeg tror det er lyrikeren og barnebokforfatteren Gro Dahle som har sagt at man kan skrive om alt. Det handler om hvilket språk man bruker og hvordan man presenterer stoffet. Hvis man forsøker å forenkle og beskytte, gjennomskuer de deg. Jeg vil skrive bøker til unge som fullstendige mennesker med mindre erfaring. Det må ikke være for enkelt, det må yte litt motstand. Jeg snakket med tolvåringen min om hvordan få opp lesegleden hos barn og unge, og han sa at da må man lese gode bøker som liten. Han sa: "De første bøkene man leser, bør være de beste."