Litteraturforskning som gir glede

Litteraturforskning som gir glede
I Bergen Offentlige Bibliotek sin nye serie «Litt.vit. light», var den kjente litteraturprofessor og nestor Erik Bjerck Hagen først ut. Tittel på forelesningen var «Lesegledens plass i forskningen», der faktorer som fremmer eller hemmer leseglede skulle identifiseres.

– Det skulle være enkelt å bli glad, ikke bare av litteratur, men også av forskning på litteratur, sier han, og ser utover de mange tilhørerne som fant veien til Musikkavdelingens noterom denne kvelden i april.

Forskerpraksis som gledesdreper. – Er det noe ved forskningen som er gledesdrepende? spør han, og peker så på hvordan konform, kjedelig og forknytt argumentasjon kan ha denne effekten. Det samme gjelder gjentakelser, og bruk av klisjeer. Forskere kan være for preget av moteriktige teorier om hva litteratur er eller bør være. Få litteraturvitenskapelige skrifter ser dessuten ut til å være skrevet ut fra glede, men heller gammel vane, plikt, irritasjon eller ekshibisjonisme. Alt dette er med på å drepe lesegleden.

Kunnskap om forfatteren, derimot, gir glede. Bjerck Hagen peker på at det i 80-og 90- tallets litteraturforskning var et forbud mot å drive det som kalles historisk-biografisk metode. 

– En slik metode har knapt eksistert. Det som eksisterte var interessen for forfattere, og det ved deres liv som kan ha bidratt til at verket er blitt som det er, sier han, og gjentar at slik kunnskap om forfatteren gir glede. 

– Hvorfor skal vi nekte oss en slik glede? Et verk må aldri forveksles med utelukkende tekst. Dette var de fortsatt innflytelsesrike amerikanske nykritikernes store feilgrep – de reduserte det litterære verket til kun tekst, sier han.

 

Litterær kvalitet

Kanskje den viktigste kilde til leseglede, er følelsen av litterær kvalitet. Dette er en særegen følelse som en må lære seg å gjenkjenne. Bjerck Hagen siterer filosofen David Hume, som beskriver denne følelse som en «behagelig melankoli som av alle følelser er en mester i å fremme sosiale dyder som vennskap og kjærlighet». En skulle da kanskje tro at spørsmålet om hva som gjør litteratur god, og hvordan denne kvaliteten kan beskrives, blir viktige tema i litteraturforskningen. På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, var temaet imidlertid fraværende eller underkommunisert.

– Hvis vi skal besvare spørsmålet om kvalitet, kommer vi ikke unna det usikre og skjøre eksperiment om introspeksjon. Her spør en seg selv: Liker jeg dette, hva føler jeg nå, og hvordan liker jeg dette? Vi må kjenne oss selv som bærer av et litterært selv som besitter en litterær følelse, et indre termometer som forteller oss når noe er litterært kaldt, varmt eller i nærheten av null, sier han og viser til en mindre god litteraturvitenskapelig tradisjon, nemlig jakten på det litterære. Denne jakten har i Norge pågått siden Welhavens dager og ble intensivert i litteraturteoriens glansperiode 1975-1995.

– Jakten på det litterære styrte unna det som burde være dens eneste mål. Litteraritet burde defineres som kvalitet, og kvalitet er mange ting med utallige fremtredelsesformer som alle skaper litterær glede, sier han.

 

Genuin tenkning

Også teori kan skape glede. – Det er dessverre velkjent at litteraturforskere ofte refererer til filosofer på sviktende grunnlag, eller at de fordyper seg i en filosof uten å kjenne så mye til andre filosofer eller til filosofihistorien. En annen feil er at de tror filosofer best gir oss læresetninger og standpunkter. Men det filosofen mest og best lærer oss er at vi må tenke selv, understreker Bjerck Hagen. 

Immanuel Kant forsøkte å etablere den litterære dommen som en subjektiv, men interesseløs og allmenngyldig dom. Platon lærte oss den sokratiske metode, mens Aristoteles i boken «Poetikken» viser at etterlikning er utgangspunktet for å tenke om litteratur. René Descartes har bidratt med sin metodiske tvil. Hume med sin skeptisisme, og William James destabiliserer all sannhetsteori, inklusiv sin egen.

– I alt dette kastes vi tilbake til oss selv som tenkende, vi forsvinner ikke inn i ferdig oppstilte tenkemåter, 
sier han, og viser til den amerikanske litteraturs gudfar Ralph Waldo 
Emerson, som i 1841 skrev essayet «Self-Reliance», som handler om 
å stole på seg selv. 

– Det beste vi kan si om gamle kjenninger som Moses, Platon og Milton, er at de lot bøker og tradisjoner fare. De brydde seg ikke hva andre mennesker tenkte, men hva de selv tenkte, siterer Bjerck Hagen, og peker på at det i Emersons ånd burde være mulig å få liv i litteraturteorien. Så litteraturteoretisering kan gi glede, dersom den er genuin tenkning. Og litteraturen selv gir jo glede, i hvert fall når den er god, avslutter han.