– Livet må jo ha mer å by på enn å bore i tenner

– Livet må jo ha mer å by på enn å bore i tenner

 

«Skal jeg sitte her og reparere tenner i 40 år til? Har ikke livet mer å by på», tenkte Kjersti Anfinnsen for ti år siden. Så ble hun forfatter.

Kjersti Anfinnsen kunne velge utdanningsretning på øverste hylle etter videregående. Hun fant det naturlig å søke seg mot enten medisin- eller tannlegestudiet. Og hun har ikke angret, hun trives bedre og bedre med å arbeide som tannlege. 

– Men jeg kom i en meningsløshetskrise etter de første årene som nyutdannet, forteller hun, hvor jeg ikke evnet å se mitt eget potensiale for videreutvikling fordi jeg var altfor redd for å gjøre feil. Og stillstand er ikke helt min greie.

 

Tok et oppgjør

– Jeg måtte begynne å søke etter andre måter å utvikle meg på, og tok en lang tenkerunde rundt hva det var jeg egentlig ville i livet mitt. 

Hun hadde alltid skrevet, så skriving var et naturlig sted å søke til.

– Jentungen jeg en gang var, likte å leke bibliotek alene på barnerommet. Men selv om det var naturlig både å lese og skrive da, hadde jeg aldri noen visjon om at jeg kunne bli forfatter, forklarer hun. 

Kjersti hadde også alltid reist mye, for faren var pilot i SAS, og hun leverte reisereportasjer om Etiopia, Colombia og Sri Lanka til Vagabond, Aftenposten og andre aviser. En dag gikk hun til en uavhengig gateavis i Tromsø, for hun mente hennes reportasjer var bedre enn de som stod der fra før.

 

Stjal kladdebøker

Det mente redaktøren også, for han engasjerte henne som kulturredaktør. Det ene dro det andre med seg. Hun søkte seg til Forfatterstudiet i Tromsø hvor Liv Lundberg var kunstnerisk leder og Stig Sæterbakken veileder. 

– Jeg kjente meg så hjemme i litteraturen, og visste med en gang at dette kommer jeg til å holde på med resten av livet. 

Etter debuten i 2012, søkte hun seg til Skrivekunstakademiet i Bergen. 

– For et privilegium det var å få sitte i timevis i et stille rom uten verdens støy å diskutere tekster! Eller bare høre på lærernes, Pedro Carmona-Alvarez og Gunnar Wærness, essayistiske ordvekslinger. Synd det ikke ble laget noen podcast fra de seansene der. I tillegg fikk man tilbakemeldinger på egne tekster. Det kan jo være ubehagelig, men jeg lærte enormt mye av det. Konstruktiv kritikk er noe jeg har omfavnet. Å tåle sine feil i stedet for å fortrenge dem eller skylde på noen andre, er utviklende. 

– Drømte du som barn om å bli tannlege eller om å bli forfatter?

– Jeg drømte om å bli med i Bobbysocks eller å være bibliotekar. Men jeg skrev hele tiden – helt siden jeg lærte å skrive. Jeg stjal kladdebøker på skolen, som jeg laget bøker av med dikt og prosa, om dyr og mennesker.

– Husker du noe av det du skrev i dem?

 

– ”Bestefar er død

han ligger under snø

Han fikk en voldsom smerte,

Han hadde vondt i hjertet.”

 

Hun deklamerer barnediktet med et smil, men uten å virke det minste flau.

– Jeg var glad i bestefaren min, som døde da jeg var syv. Vi som var barn fikk verken være med i begravelsen eller sorgen. Derav distansen og lettheten. 

 

Forbilder

– Du var jo 37 da du debuterte. Hvorfor skjedde det ikke før? 

– Jeg tror det kan komme av at jeg ikke hadde noen reelle forbilder. Det var få kvinnelige forfattere som jeg kunne identifisere meg med i oppveksten. Og jeg kom ikke fra noe miljø hvor noen seriøst spurte seg om de skulle bli kunstnere. Men vi hadde alltid bokhyllene fulle.

Hun forteller at moren hennes, som var fra Varanger, er sykepleier og en sosial eventyrer, mens faren, som er fra Jæren, var jagerflyver før han begynte i SAS, og er glad i jakt, fiske og sport. 

– Bergljot Hobæk Haff bodde faktisk i nærheten av der jeg vokste opp i Holmestrand – men jeg oppdaget henne ikke før jeg ble voksen da jeg ved en tilfeldighet leste "Skjøgens bok". Hun ville vært et flott forbilde for meg som ung. Olav Duun og Kåre Holt var også sambygdinger noen generasjoner bakover. Det var de vi lærte om på skolen, det var de som ble vist frem, og de identifiserte jeg meg ikke med. 

– Håper du en gang å kunne leve av skrivingen og slutte være tannlege?

– Jeg tror ikke det. Det finnes så mye å utforske på begge felter, og jeg er utrolig nysgjerrig og vitebegjærlig. Jeg har fått et mye sunnere og mer utviklende forhold til meg selv nå, særlig ved å legge merke til hvordan mange menn tenker. Det er fascinerende hvor risikovillige noen menn er. Hvor godt de takler å gjøre åpenbare feil, hvor lett de kommer unna med det, hvor mye noen lærer av sine feil og hvor gode de kan bli på grunn av det. Jeg har begrenset meg selv altfor lenge. Dessuten tror jeg det er sunt at jeg har mine faste plikter. Det organiserer dagene mine og gir faste rammer. Om ikke rammene mine var faste, ville jeg sannsynligvis drukket altfor mye vin! Sannsynlig ville jeg hatt dårlig og ustabil økonomi, og bekymret meg mye over det i stedet for å skrive. 

 

Kattemord og ensomhet

Anfinnsen har gitt ut to romaner hittil, "Det var grønt" i 2012 og "De siste kjærtegn", som kom i fjor. I motsetning til en del andre debutanter, er det tydelig fra første stund at hun ikke først og fremst skriver om seg selv.

Den første romanen handler om en middelaldrende mannlig tannlege, som får ansvar for sin elleveårige sønn etter at guttens mor er død. Hovedpersonen, ”Kjellemann” som den alkoholiserte moren hans kaller ham, er en forsoffen og sosialt isolert fyr som lever fra hånd til munn i en gørrskitten leilighet. Kattemord, en druknet tvillingbror og tanker om selvmord, er ingredienser i en bok som er realistisk, klok og tidvis veldig vittig. 

I roman nummer to beveger forfatteren seg enda lenger unna sin egen umiddelbare erfaring ved å legge handlingen til Paris, hvor hun selv ikke har vært de siste femten årene, og gjøre hovedpersonen sin, Birgitte, til en pensjonert kvinnelig, norskfødt hjertekirurg som lever et ensomt liv og kun snakker med søsteren sin på skype. 

– Ingen av de to hovedpersonene har hatt noen god og trygg oppvekst, og har heller ikke tatt et så seriøst oppgjør med hvordan tilknytningstraumene fra barndommen har påvirket dem, at de kan synes synd på det barnet de en gang var. De finnes i en avspaltning og dermed en evig lengsel i begge, som de nesten kan ane. Det preger og begrenser dem at de er stengt ute fra deler av sitt eget følelsesliv, kommenterer hun. 

 

Diskuterer med pasientene

– Hvorfor disse – i hvert fall sett utenifra – svært ulike og ensomme hovedpersonene?

- Det gir kunstnerisk frihet å velge hovedpersoner som er vesensforskjellige fra meg selv. Dessuten er jeg vant til å sette meg inn i hvordan andre mennesker har det.

– Folk snakker med tannlegen sin, som med frisører og fotpleiedamer?

– Nettopp. Man må kunne sette seg inn i hvordan et annet menneske har det for å gjøre behandlingen på best mulig vis. Jeg møter mange mennesker i sårbare situasjoner. Jeg er helt avhengig av min sensitivitet for å tolke menneskene jeg møter. Og jeg er like avhengig av min egen følsomhet i skrivearbeidet. Det er lett å sette seg inn i tanke- og handlingsmønsteret til et menneske som er helt forskjellig fra meg selv. 

 

Kvinne-pioner

Det siste er jo en interessant observasjon, vi kan vente oss mye rart fra under overflaten altså. For ytre sett virker opphavskvinnen til de to asosiale hovedpersonene utpreget sosial – og sporty, velkledd, pen og vellykket. 

– Kritikken, som forøvrig har vært svært pen, har bitt seg merke i at dine hovedpersoner er temmelig asosiale. Men jeg liker Kjellemann og Birgitte, jeg...

 – Jeg liker dem også. Særlig Birgitte. Hun er en imponerende kvinne av samme kaliber som for eksempel Gro Harlem Brundtland og Åse Kleveland. På en måte har jeg laget meg et forbilde; en pionér i sitt yrke som hjertekirurg, fordi hun som kvinne var tykkhudet og talentfull nok til å klatre øverst i et hierarki som var og er mannsdominert, sier Anfinnsen. 

– Vet du hvor mange kvinnelige hjertekirurger det er i Norge – selv i dag? Fire. De fire første. Jeg måtte plassere Birgitte i New York for at hun kunne være pensjonert fra en slik toppstilling. Ambisiøse kvinner på mannsdominerte arenaer får lite medvind. I forbindelse med researchen til "De siste kjærtegn" har jeg lest mange artikler om hvor forutinntatte både kvinner og menn er, og at dette bremser likestillingen i de ledende posisjonene fordi kvinnene stadig møter på subtile barrierer. Birgitte klager ikke over alle hersketeknikkene hun har vært omringet av i karrieren sin, hun har et nydelig bullshit-filter, kaller motstanden for barnsligheter, og fokuserer på å forberede seg til det arbeidet hun skal utføre. 

– De første kvinnelige pilotene ble kalt ”another empty kitchen.” Når vi vet at man presterer bedre dersom man har tro på seg selv, blir en slik sjargong et stort hinder. Det er vanskelig å stole på egne ferdigheter når omgivelsene ikke gjør det. 

 

Døden

– Du er jo kun 43, det er vel ganske tidlig å tenke på de aller siste kjærtegn?

– Jeg er veldig glad i livet! Barnslig glad i livet faktisk. Kanskje nettopp derfor begynner jeg å forberede meg tidlig, sier forfatteren. 

– Eller viktigere – hvis jeg er så heldig å bli ganske gammel, vil jeg komme til å oppleve død, ulykker og sykdom blant kjente og kjære i årene som kommer, det har allerede begynt å skje på grunn av alderen jeg har. Jeg kommer til å måtte tåle å takle mye sorg, og er veldig klar over alt jeg skal miste. Det er jo helt forferdelig!  

– I bøkene dine finner jeg en døende hovedperson, en død ekskjæreste og mor, en død katt, en død tvillingbror (drukning), en søster som etterhvert dør, en død kafeeier-venn, en nesten-død far og sønn etter bilulykke, pelikaner som begår selvmord når de blir gamle ...

– Døden setter ting i perspektiv. Bevisstheten om døden gjør at jeg både setter mer pris på livet generelt og tidvis bryter meg løs fra fornuften. Siri Hustvedt har noen gode setninger om dette i romanen Sommeren uten menn:«Vi bærer alle lukten av dødelighet, og vi kan ikke vaske den av. Det er ikke noe vi kan gjøre med den, enn kanskje bryte ut i sang.» 

 

Eksistensialistisk

– Hvordan vil du selv beskrive litteraturen din?

– Eksistensialistisk, sier Anfinnsen.

– Birgitte, som når vi møter henne i romanen ikke har så lenge igjen før hun selv skal dø, har hatt liv mellom sine hender hele karrieren der døden kun er et hjerteslag unna. I sin karriere har hun opprettet en distanse til følelseslivet sitt for å kunne utføre arbeidet. Det nytter ikke å stå med hendene i en brystkasse å bli angstfull eller trist. Feil kan bli fatale, og er altfor lite akseptert i medisin. 

Det er et stort ansvar alle leger bærer med seg. Alle kommer til å gjøre feil som kan få fatale konsekvenser. Det er kanskje ikke så merkelig at denne yrkesgruppen topper selvmordsstatistikken i år etter år, og i alle land i verden. De er mer vant til å tenke på andre enn seg selv, og oppsøker sjelden hjelp. I tillegg har de kunnskapen og tilgjengeligheten til å utføre et selvmord. 

– Og det finnes ikke noe etterliv?

– Første setning i romanen er: Gudrun er død. Altså en referanse til Nietzsches: Gud er død. Så nei, jeg tror ikke det. Man kan jo håpe. Det er i så fall et håp uten optimisme. I tillegg bærer Birgitte en følelse av at menneskehetens eksistens på jorden vil opphøre.

 

Elske og bli elsket

– Jeg synes at begge romanene tematiserer – til tross for åpenbare forskjeller – at vi aldri slutter å ha helt basale behov for å bli elsket, være nær, å bli sett av andre. Vi er ikke asosiale planeter som snurrer rundt uten å berøre hverandre, vi er relasjonelle... Er dette et bevisst budskap?

– Jeg tenker lite på budskap, men er enig med deg. Mennesker trenger mennesker, vi er helt avhengige av hverandre samtidig som vi bærer en eksistensiell ensomhet i oss. Språket kobler oss til oss selv og til hverandre. Jeg synes Samuel Beckett skildrer dette mesterlig i "Å vente på Godot", der kommunikasjonskollapsen fører til en opplevelse av total fremmedgjøring. 

Tilstanden blir forsterket av at de fleste mennesker ikke er seg denne fremmedgjøringen bevisst. Via språket søker jeg meg mot en sannhet, og nettopp derfor krymper jeg meg over klisjeer og ordtak for de gir meg ikke kontakt med noe ekte. Det er i grunnen ganske trist at så mange mennesker leser Nesbø. 

 

Egen navle er ikke alt

– Hva synes du egentlig om de forfatterne som går motsatt vei og velger å skrive om sitt eget liv mer rett-frem?

– «Nei takk,» får jeg lyst til å rope! Jeg opplever at det finnes en ubalanse i hvilken type litteratur som får mest publisitet. Det er mye lettere for media å lage saker om en bok hvor forfatteren står frem med noe selvopplevd. Egne erfaringer er selvfølgelig et strålende utgangspunkt for god litteratur, da de sier noe om det å være et menneske. «Sult» av Knut Hamsun er oppfattet som delvis selvbiografisk. Karl Ove Knausgårds «Min kamp 1» er et annet eksempel på en glimrende roman. For ikke å snakke om alle kunstens selvportretter. 

Jeg har inntrykk av at alle som skriver skjønnlitterært bruker større eller mindre deler av seg selv uansett. Men hvor deilig er ikke den fantastiske prosaen som farer av gårde med det ene innfallet etter det andre, som bobler over av overskudd og fantasi, som hos for eksempel Olga Tokarczuk, Gabriel García Márquez, Gunnhild Øyehaug og Michail Bulgakov. Av og til tenker jeg at dette er litteratur som feirer seg selv, som sier: Så fantastisk å være til, slik vi tidvis feirer selve livet.

 

Interrail 

Dette intervjuet ble gjort før jul, men leses på nyåret. Da har Kjersti trolig allerede vært på to ukers interrail. Hun har hele sitt voksne liv reist mye rundt i verden, forteller hun, de første årene som tannlege brukte hun flere måneder i året på å reise og hun reiser ut på nye eventyr annenhver jul. 

– Sist jul var jeg på Borneo. Forrige sommer suste jeg rundt i Mexico med barna. Barna feirer jul hos faren sin annethvert år, og da reiser jeg alene. Jeg både trenger og liker å være alene i perioder, sier hun.

Denne julen ville hun ikke fly ”på grunn av flyskam”, så da holder hun seg i Europa – og kjører mer miljøvennlig tog. Hun skal ha med seg bøker av Tone Hødnebø, Anton Tsjekhov, Steinar Opstad, Linda Boström Knausgård og Øyvind Berg.

 

Morsom hjerne

– På toget skal jeg skrive, lese og tenke. Av og til trenger jeg å komme meg ut av hamsterhjulet for å høre meg selv tenke og for å forfølge noen av tankene. Det skjer mye artig i hodet når jeg er alene. Jeg drømmer mer, men det kan og bli rimelig mørkt. Togturer er fine slik, man kan ikke flykte noe sted. Det er begrenset hvilke impulser jeg har mulighet til å forfølge. Det blir en reise med ukjent destinasjon, både i verden og innover i meg selv. 

– Hva vil neste bok handle om?

– Jeg vet ikke, sier hun. – Mennesker er så komplekse at jeg aldri kommer til å mangle noe å skrive om.

De to første bøkene hennes var korte, men det kan hun ikke love at nummer tre blir. De ble som de ble på grunn av hovedpersonens personlighet, understreker hun. Birgitte, for eksempel, som er vant til korte og kliniske legerapporter, vil snakke i korte fakta-setninger – med en god dose svart humor. Hun har kort tid igjen å leve og forteller kun det mest nødvendige. 

Et alternativ for neste bok – men det er fremdeles helt i det blå – er at den kan ta for seg hennes kvenske slekt på morssiden, som på slutten av 1800-tallet flyktet fra Tornedalen til Norge. Eller russiske krigsfanger i Norge. 

 

Stemmen 

Hun åpner telefonen sin og viser et bilde av seg selv i noe som ser ut som en ruin. Det viser seg å være restene etter en leir for russiske krigsfanger i Trondenes ved Harstad.

– På det meste ble det stuet sammen 1200 krigsfanger her under forferdelige forhold. Det antas at så mange som 800 av dem døde. Det må være en av de mest underbelyste historiene i Norge. Da fangene ble frigitt og tyskerne brente Finnmark, ble russerfangeleiren brukt til de tvangsevakuerte nordfra. Mine besteforeldre gjemte seg, og ble værende i Varanger. 

Om jeg skal skrive om dette? Vel, jeg må se om jeg finner språket til et menneske som var med på det. Når jeg har stemmen, har jeg truffet planken. Hvis da utgangsideen genererer nye ideer som er interessante nok, kan jeg stå det krevende løpet det faktisk er å skrive en roman. Av og til skjønner jeg ikke at jeg gidder, men jeg klarer ikke la være heller. Hva som helst kan skje. Jeg har fryktelig mange ideer. Erlend Loe skriver på mange prosjekter samtidig, det har jeg også lyst til å prøve. 

 

Kjersti Anfinnsen går i bokhyllen

– Les Virginia Wolf

– Jeg leste Virginia Woolf i sommer, "Mrs Dalloway". Den er utrolig god og klok. Hun er så elegant og presis, sier hun.

– Videre setter jeg stor pris på flere av bøkene til Kjell Askildsen, Thomas Bernhard og Dostojevskij, særlig "Idioten". Jeg liker også J.M. Coetzee, han gjorde et sterkt inntrykk med sine renskårne scener i "Vanære", fortsetter Anfinnsen. 

– Jeg husker spesielt en voldtektsscene, hvor faren står utenfor et låst bad og hører hvordan hans datter blir voldtatt der inne, uten å ha mulighet til å gripe inn. 

– Sara Stridsberg er imponerende. Hun er en av disse forfatterne hvor jeg tenker: «Dette kunne jeg ikke har gjort selv.» Det er noen av setningene hennes som er helt nydelige. Samme med Jonas Hassen Khemiri. I "Alt jeg ikke husker" forsvinner hovedpersonen hans ut på et dansegulv: «Han forvandlet armene til en soloppgang og brølte med på refrenget. Han gikk ned på huk og hvisket hemmeligheter til det knuste glasset på gulvet.»

 Jeg ber henne nevne flere bøker som har gjort inntrykk, og hun velger Woolfs "Orlando" og" Det synger i gresset", Doris Lessings debutroman, som er kortere enn de fleste bøkene hennes og handler om en svart-hvit kjærlighetshistorie i 50-tallets Rhodesia. 

 

Feminisme

– Begge disse forfatterne er også prominente feminister?

– Ja, og da må jeg nevne Sylvia Plath. "Glassklokken" er en slik roman som jeg leser flere ganger. "Døren" av Magda Szabo en annen. "Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede" av Jan Wiese er den romanen jeg har lest flest ganger. 

– Er det behov for feministisk litteratur i dag?

– Ja, så klart. Hvor mange kvinner i Norge blir regnet som briljante forfattere i likhet med Jon Fosse og Dag Solstad? Ingen. De kvinnelige forfatterne inntar ikke ledende posisjoner som sine mannlige kolleger hvor de nærmest blir genierklært og fredet. Det er som i akademia: Det er vanskelig å bli professor, men lett å være det. Lignende kjønnsmønstre ser man i andre mannsdominerte disipliner, for eksempel filosofi hvor hvite menn velger hvite menn og kvinnene ikke slipper til, mener Anfinnsen. 

– Man må spørre seg: Hadde en kvinnelig forfatter fått lov til, av noe forlag, å skrive et seksbindsverk i løpet av kort tid, slik som Knausgård gjorde? Og ville hun fått den samme mottagelsen?

Jeg har høye forventninger til hva prosaister som Vigdis Hjorth, Ingvill Johansen og Mona Høvring finner på i årene som kommer. Eller Cecilie Løveid. Hun kan finne på hva som helst, tror jeg, hvis hun får lov. Håper de blir noen skikkelig gamle dronninger, som aldri slutter å gi ut god litteratur.

 

Om forfatteren:

Kjersti Anfinnsen, født 1975 i Bodø, oppvekst i Askim og Holmestrand. Bor i Oslo. Sivilstand: Alenemor for to barn. Yrke: Tannlege og forfatter. Har gitt ut to romaner: "De siste kjærtegn" og "Det var grønt"

 

Tekst: NINA KRAFT
Foto: KNUT ÅSERUD