Hvordan forankre møteplass- og debattarenafunksjonen også blant dem som ikke bruker biblioteket?

Hvordan forankre møteplass- og debattarenafunksjonen også blant dem som ikke bruker biblioteket?
Biblioteket har høy legitimitet også blant dem som ikke bruker det. Men står det overfor en utfordring dersom det i økende grad profilerer seg gjennom tilbud som ikke ser ut til å gi legitimitet blant dem som ikke er brukere? Og hvordan kan den utfordringen i så tilfelle håndteres?

Prosjektet ALMPUB, et forsk-ningsrådsfinansiert prosjekt som studerer arkivene og museene som offentlighetsinstitusjoner i en digital tid, er midtveis i den tre år lange prosjektperioden. Hva har vi så langt funnet ut?

For det første mener jeg prosjektet dokumenterer at bibliotekene faktisk brukes som møteplasser og offentlighetsinstitusjoner.Både de kvalitative studiene som vår postdoktor Cicilie Fagerlid har gjort i Oslo og som for eksempel viser hvordan lesesirkler fungerer somoffentlighetsarenaer, og funn i surveyundersøkelsen vi har gjort, viser det.

Ta for eksempel andelen av bibliotekbrukere som oppgir at de har brukt biblioteket til å finne informasjon som er relevant for dem i rollen som borgere, dvs. informasjon om rettigheter og plikter man har som borger, informasjon for å holde seg allment oppdater som borger, informasjon om særlige saker man er engasjert i som borger og endeling informasjon som hjelper en til å ta beslutninger som borger.

I tabellen nedenfor ser vi andelen som oppgir at de har brukt biblioteket ofte eller nå og da til å finne informasjon knyttet til rollen som borger i seks ulike land.

Vi ser at Tyskland og Ungarn har særlig store andeler bibliotekbrukere som oppgir å ha brukt biblioteket til å finne borgerinformasjon. I Skandinavia er det de svenske brukerne som er de flittigste til å gå på biblioteket for å informere seg som borgere, men forskjellene mellom landene er ikke så voldsomt store.

22prof Andelen som oppgir at de ofte eller nå og da har brukt biblioteket til å finne informasjon de trenger som borgere.

De fleste som svarer at de har gått til biblioteket for å finne informasjon de trenger som borgere, oppgir at de har gjort det nå og da. Det er ikke så mange som sier at de gjør det ofte. Men i det tyske og ungarske utvalget svarer omtrent hver femte at de ofte har brukt biblioteket for å holde seg allment oppdaterte og informerte som borgere. De tilsvarende tallene for Norge, Sverige og Danmark er 9, 14 og 12 prosent. 

Når vi legger til at 31 prosent av brukerne i alle de seks landene oppgir at de har vært på møter, foredrag i biblioteket må vi kunne slå fast at dataene våre viser at biblioteket rent faktisk er en arena for offentlighet. Her er det heller ikke store forskjellen fra land til land.

Men dataene våre peker også på noen utfordringer. De tallene vi har presentert og diskutert over, dreier seg om den faktiske bruken av folkebibliotek. Men vi spurte også respondentene våre om vurderingene deres av ulike begrunnelser for å bruke av knappe kommunale midler for å opprettholde et kommunalt bibliotektilbud. De ble bedt om å ta standpunkt til i alt 12 ulike begrunnelser. Som jeg har skrevet i Bok og Bibliotek tidligere, kom det vi kan kalle «litteraturhusbegrunnelsene» på de to siste plassene. På den tredje siste plassen kom makerspace-begrunnelsen: biblioteket er viktig fordi det fremmer kreativitet og innovasjon ved å legge til rette for ulike skapende aktiviteter.

Det interessante her er særlig forskjellen mellom brukere og ikke brukere. Ser vi på de norske ikke-brukerne – og de utgjør i virkeligheten drøyt halvparten av befolkningen i landet – mener nesten hver tredje at det å begrunne biblioteket med dets rolle som møteplass og debattarena er noe godt tull. På en skala fra 0 til 10 der 0 betyr at en begrunnelse er helt uvesentlig mens 10 betyr at den er svært viktig, valgte 31 prosent av ikke-brukerne verdiene 0, 1 eller 2 på betydningen av biblioteket som debattarena i lokalsamfunnet. Bare 8 prosent av brukerne er av samme oppfatning. Blant brukerne er det et klart flertall på 61 prosent av de norske brukerne som velger verdier fra 6 til 10, altså at bibliotekets rolle som debattarena er fra godt over middels viktig til svært viktig. Nesten hver sjette bruker – 16 prosent – velger den aller høyeste verdien, altså 10. Blant ikke-brukerne er det bare 30 prosent som velger verdien 6 eller høyere og det er bare 5.5 prosent som velger verdien 10. 

Man kan naturligvis utmerket godt synes at det en institusjon driver med, er viktig selv om man ikke selv bruker den aktuelle institusjonens tjenester. Man kan synes det er viktig å bruke kommunale midler på kulturskolen eller det lokale idrettslaget selv om man ikke bruker noen av tilbudene Slik er det helt sikkert også for biblioteket. Det er for eksempel et klart flertall av de norske ikke-brukerne som gir bibliotekets rolle som formidler av kulturarven en verdi på 6 eller mer. Denne rollen er altså fra mer enn middels viktig til svært viktig også for dem som ikke bruker biblioteket. Hver femte ikke-bruker – 21 prosent – velger her verdiene 9 eller 10. De synes altså dette er en svært viktig begrunnelse for å bruke knappe kommunale ressurser på en tjeneste de ikke benytter. Vi finner nesten det samme med hensyn til bibliotekets rolle som læringsarena. Disse rollene gir legitimitet også blant ikke-brukerne. 

Har bibliotekene en utfordring dersom de i stadig sterkere grad profilerer seg som en institusjon som tilbyr noe som i liten grad gir legitimitet blant den drøye halvparten av befolkningen som ikke er bibliotekbrukere?

Samtidig som funnene våre dokumenterer at folkebiblioteket er en viktig institusjon med hensyn til å bidra til en opplyst og informert allmenhet og dermed en fungerende offentlighet, inviterer de også til refleksjoner om hvordan man kan forankre rollen som møteplass og debattarena bredere.

Hvilke uavhengige variabler kan forklare variasjoner i vurderingen av «litteraturhusbegrunnelsene» for å legitimere folkebibliotek og variasjoner i den faktiske bruken av biblioteket som møteplass og som et sted man oppsøker for å få fatt i borgerrelevant informasjon? Vi testet en regresjonsmodell med seks kategorier av uavhengige variable: 1. Demografiske variabler som kjønn, alder, utdanning og inntekt. 2. Å være innvandrer eller ikke. 3. Tillit, målt ved tillit til institusjoner og myndigheter og såkalt generalisert tillit: kan man stort sett stole på folk eller kan man ikke være forsiktig nok? 4. Grad av aktivitet i lokalsamfunnet. 5. To mål for digital forankring – for det første grad av aktivitet på internett og for det andre antall ulike digitale plattformer man har tilgang til hjemme. 5. Bruksfrekvens folkebibliotek.

Modellen forklarte 28 prosent av variansen i holdning til litteraturhusbegrunnelsen i utvalget som helhet. Det var noen, men ikke veldig dramatiske forskjeller, fra land til land, fra 35 prosent forklart varians i Norge og Danmark til 23 i Sveits. Det var særlig to variabler som førte til markante sprang i forklart varians: tillit til institusjoner og frekvensen i bruk av folkebibliotek. I tillegg var kjønn (å være kvinne), alder (å tilhøre de noe eldre aldersgrupper), bruksintensitet internett (men ikke hvor mange digitale plattformer man har tilgang til hjemme) signifikant og positivt korrelert med holdning til litteraturhusbegrunnelsen.

Da vi testet regresjonsmodellen vår på de to variablene for bruk av folkebiblioteket som offentlighetsarena – å benytte biblioteket til å finne borgerrelevant informasjon og å gå på møter og foredrag i biblioteket – endret mønsteret seg fra det vi fant da vi undersøkte holdningen til litteraturhusbegrunnelsen som legitimeringsgrunnlag. Tillit til institusjoner var ikke lenger viktig. Heller ikke kjønn eller intensitet i internettbruk. Når det gjaldt bruk av biblioteket for å få fatt i borgerrelevant informasjon, ble også betydningen frekvens folkebibliotekbruk sterkt svakket. Den variabelen som nå ledet til betydelige sprang i forklart varians, var lokalsamfunnsengasjement. Grad av aktivitet i lokalsamfunnet som den variabelen med størst prediksjonseffekt på faktisk bruk av folkebibliotek som offentlighetsarena var stabil og lik i alle de seks landene.

At vi fant så stabile mønstre i holdninger til legitimering av folkebibliotek og den faktiske bruken av folkebiblioteket som offentlighetsarena mellom de seks landene som inngikk i studien, er interessant. Det forteller kanskje noe om hvor sterkt ideen om folkebiblioteket er institusjonalisert. Det kan være et viktig poeng når man skal prøve å få til utvikling og endring på feltet.