Edvard Hoem 70 år: De små furukonglene ved veikanten

Edvard Hoem 70 år: De små furukonglene ved veikanten

(Foto: Paal Audestad)

Det første Edvard Hoem husker er to små furu­kongler ved veikanten som han så da han kjørte hest og slede med sin far. Da var han to år gammel. 10. mars fyller han 70 år.

Edvard Hoem har tryllet frem et stykke norgehistorie i de siste bøkene sine, en serie på fire om hans oldefar, farfar og farfarens bror – med hele deres vidtfavnende familie: «Slåttekar i himmelen», «Bror din på prærien», «Land ingen har sett» og «Liv andre har levd». Den aller siste, «Jordmor på jorda» handler om hans tippoldemor på morssiden. Denne store slektskrøniken føyer seg til boken han kom med om sin egen mor og far for 13 år siden. 
– Da jeg var 20 år gammel, trodde jeg at min generasjon var så spesiell, at vår generasjon var så ulik alle andre. Nå ser jeg at vi er sjokkerende like. Vi er åtti prosent like. Derfor kan jeg skrive om mennesker fra det 19. århundre som jeg gjør, sier forfatteren.

 

Skattekisten

– Du går i ditt syttiende år. Hvordan har alderen forandret deg?
– Jeg er blitt mer forsonlig innstilt til det meste. Vi skal alle bort herfra en gang, vi går inn i rekken med alle de andre i slekta som en gang har levd og gått bort. Så da kan vi fryde oss desto mer mens vi er her. 

– Hva er det aller første du husker i livet? 
– Jeg husker mye. Det aller første var: Far og jeg kjører til butikken i hest og kjerre. Så lar far meg gå litt selv for at jeg skal øve meg. Jeg er to år gammel. Far kjører over en liten bakketopp, så jeg ikke ser ham lenger. Det ligger noen små kongler på bakken. En mann går utenfor butikken med hendene på ryggen. Dette hadde jeg aldri sett før! Om jeg var redd? Nei, jeg trodde ikke at far ville reise sin vei.

– Er dette et av bildene i skattekisten i hodet som du bruker når du skal skape litteratur?
– Ja. Og det som er gøy med å skrive, at du ser hva som avsløres bare du bruker blikket og observerer. Du ser hva folk gjør, ikke hva de sier, sier han og forklarer: 
– Da min grandonkel, Eilert – han som utvandret og som jeg skriver om i «Bror din på prærien» – kom hjem til slutt for å hilse på familien i 1956 etter et langt liv i USA og Canada, fortalte han om hvor bra alt var gått for ham i den nye verden. Eilert var en selvbevisst flottenfeier som strødde om seg med penger. Han hadde alltid mynter i lommen som han delte ut til barna. Han spilte norskamerikaneren til fullkommenhet. 
Mange år senere, som voksen, leste jeg brevene hans til canadiske myndigheter. Jeg så at han hadde vært i ferd med å miste mye av farmen sin på grunn av økonomisk krise, uår, tørke, rust på kornet og fallende priser. Eilert slet økonomisk i flere tiår, oppdaget jeg. Så jeg forstod at dette jeg hadde sett som barn, hadde vært spill for galleriet. Men på et vis så jeg ham også klart med mitt syvårige blikk. Når jeg henter opp datidens inntrykk fra hjernen, kan jeg se tegnene. 

 

Hest og kjerre

Hoem kommer med nok et eksempel på hvordan han ser ting som voksen som han ikke forstod betydningen av som barn. Faren hans var lekpredikant, så det var en selvfølge at alle i foreldrenes omgangskrets hadde en streng seksualmoral. Ekteskapsbrudd var utenkelig, skilsmisse kom ikke på tale. Allikevel kunne han stadig observere at foreldrene nærmest flørtet med andre enn sine ektefeller.
– Det var mye spøk og latter da foreldrene mine hadde besøk. Det var en form for galanteri, hvor det var akseptabelt å tulle litt med andre menns koner. Det var trygt, for det ble jo aldri noe av det allikevel. Dette var noe jeg observerte da jeg var seks-sju år gammel, og forsto betydningen av senere, forteller han.
– Jeg har alltid vært veldig var for stemninger, og for misstemninger. Til slutt blir alle slike hendelser og observasjoner til det litterære råmaterialet.

– Kjørte faren din og du alltid hest og kjerre? Du får det til å virke som om du vokste opp i det 19. århundre…
 – Vi hadde ikke bil, far hadde ikke sertifikat. Traktor fikk de først da jeg dro hjemmefra som 14-åring. Og elektrisitet fikk foreldrene mine i 1953. Det hadde med krigen å gjøre; kraftverkutbygningen ble forsinket på grunn av krigen.

– Eier du fremdeles denne vakre gården utenfor Molde, der familien din kommer fra, som du beskriver i bok etter bok?
– Jeg har våningshuset på Bortehaugen i Fræna der min oldemor Serianna vokste opp, sammen med søskena sine, Ola, som drog til Amerika med familien, oldemors søster Gjertine som reiste først, finsnekker Erik etc. Bortegarden ble delt i to da Ola reiste, og hans del ble solgt ut av familien. Men mor og far kjøpte denne delen igjen nesten hundre år senere. I sin tid var den faktisk en av de største gårdene i Ytre Romsdal. Men oppdeling og vanskelige tider gjorde det vanskelig å klare seg der. Jeg har det gamle huset og har bygd en del mindre hus for å få plass til barna mine.

 

Litt som Bjørnson?

10edvardhoem002 STEMNINGER. Jeg har alltid vært veldig var for stemninger.Jeg møter ham dessverre ikke på trammen mellom rosene i Molde, men det skulle bare mangle, for han har jo bodd i Oslo siden 1968 med unntak av noen år i Sarpsborg og Bergen. Men det er ikke så verst å treffe ham på Det norske teatret heller. Her har jeg sett ham mange ganger, han har blant oversatt flere Shakesparestykker. Og han er jo lett å kjenne igjen med sin holdning, sin høyde og sin manke av krøllete, grånende hår.

– Når jeg leser om noen av skikkelsene dine, særlig din grandonkel, ser jeg faktisk for meg deg. Eilert er svært høy og staselig, slik du beskriver ham, og et sted ser jeg at han har på seg en stor borsalino-hatt og lang frakk til anklene. Det har jeg sett deg med også, både her og på Nasjonalbiblioteket…
– Han var høyere enn meg – jeg er 189 centimeter, mens han var 198 eller enda høyere. Og veldig flott. Med mer skarpskårent ansikt enn meg, veldig maskulint, med hake som stod litt ut. Det ser du på fotografier, innvender Hoem.

– Du har jo skrevet en lang biografi over Bjørnstjerne Bjørnson. Identifiserer du deg litt med ham som nasjonsbygger? Han hadde jo en hatt som lignet din, har jeg sett på bilder…
– Nei, nei! Jeg er ikke i slekt med Bjørnson, men skulle gjerne ha vært det! Da jeg var med på åpningen av Bjørnson-biblioteket i landsbyen Monterenzio nær Bologna i 2003, spurte noen fra lokalbefolkningen meg: «Er du Bjørnsons tippoldebarn?» Jeg svarte nei, men så snakket de sammen litt, og så sa de: «Ja, det kan vel hende at du sier i Norge at du ikke er i slekt med ham, men vi er gamle damer, og vi vet litt om livet». Sono donne vecchie e conoscono la vita. 
– Hadde de en anelse rett?
– Hvem vet. Kanskje på morssiden? Det var et såkalt uekte barn der et sted, langt tilbake opp i Gudbrandsdalen. Men Bjørnson var bare 172 cm, vet du. Han var en fantastisk mann. Men han var ikke god på sjølironi.

– Står du som forfatter i den nasjonsbyggende Wergeland-Bjørnson-Grieg-tradisjonen?
– Det er ingen som kan stå i den tradisjonen lenger. Vår verden er så forskjellig. Men en del av oss forfattere er jo politisk aktive fremdeles. Da Norge sist stemte nei til EU, i 1994, sto jeg i første rekke. Jeg holdt 200 foredrag – jeg har vært med i Nei til EU i årevis. Men det er ikke mitt gemytt å være så mye på banen politisk som Bjørnson var.

 

Eksistensielle bøker

– Jeg har en følelse av at alle disse bøkene om familien din i flere ledd bakover er bøker du på en måte «måtte» skrive. Hva drev deg?
- Jeg begynte å interessere meg for de lange linjene i livet. Jeg mener det jeg skriver om i disse bøkene er eksistensielle temaer fordi de tar for seg viktige menneskelige dilemmaer. Det far hadde fortalt, var utgangspunktet. Jeg hadde fragmenter av historien fra ham. Så begynte jeg å undersøke. Oldefaren min, slåttekaren, hadde jeg hatt lyst til å skrive om for over 40 år siden, for Teatret Vårt i Molde. Men teatersjef Ola B Johansen sa: «Skriv aldri om familien. Du må ta så mye hensyn.» Etter Knausgård gjelder vel ikke det lenger? spør Hoem muntert.
– Jeg prøvde forresten å skrive ut stoffet om slåttekaren, til en roman også, i 1987, men den ble ikke godt mottatt. Så jeg trakk den tilbake, legger han til.
– Så bodde jeg i San Fransisco med familien et år, og en fremmed mann ringte meg og sa: «Edvard Hoem, du er i live! Jeg så navnet ditt på en gravstein i Sisseton i South Dakota.» Det viste seg at han snakket om Edvard Hoem som døde i 1940, og var sønnen til Sara og Ole Hoem. Etter det har jeg møtt hundrevis av slektninger i USA og Canada. Jeg reiser jevnlig for å snakke med dem, oppsøke museer og lete i arkiver, særlig gamle aviser. 

– Hvor mye av romanserien er basert på kirkebøker, arvedokumenter, skiftepapirer, brev oppbevarte i familien og lignende, og hvor mye er fri diktning?
– Jeg fant forbausende mye ved å lete i kilder i Norge, USA og Canada, og jeg hadde mange over Atlanteren som hjalp meg med å lete også. Jeg har lest brevene som min farfar Anton Edvard, broren til Eilert, sendte mellom 1900 og 1912, og korrespondansen mellom Eilert og skattemyndighetene i Edmonton i de vanskelige 30-årene. Jeg har dokumentasjon på at slåttekarens svigerinne, Gjertine, protesterte på konfirmasjonsundervisningen på 1800-tallet. Damer som gjorde det på den tiden, er det noe ved! Hun hadde ben i nesen. Dermed hadde jeg fanget noe viktig ved karakteren hennes.

 

Fakta stimulerer

– Følte du iblant at all den faktiske kunnskapen hindret deg å dikte fritt? 
– Nei, det var motsatt: Jo mer faktisk kunnskap, desto lettere synes jeg det var å dikte. Jeg skrev boken om min tippoldemor, jordmora Marta Kristine, to ganger. Da jeg skrev første versjonen i 2011 visste jeg ikke at Hans, mannen hennes, endte med å bli syk på sinnet. Da jeg forsto dette – for det var ingen annen forklaring på at de mistet alt de eide og var så dypt i gjeld da han døde – løsnet det. Jeg synes den nye versjonen, som kom i fjor, er mye bedre. 
Hoem forklarer at skiftepapirer og auksjonspapirer viste at jordmor Marte Kristine og mannen hennes måtte selge huset og de fleste av eiendelene sine. Jordmora selv var jo en sterk kvinne som trosset alt for å bli en av Norges første jordmødre. Så denne katastrofen i livet deres kunne neppe være hennes skyld. Da han fant ut at mannen hennes hadde vært i krigen – «og bajonettkrig er det verste du kan tenke deg» – skjønte han at Hans måtte ha lidd av krigstraumer. 

– Det er få eller ingen skurker i bøkene, folk har ulike egenskaper, men dette er mennesker som gjør så godt de kan innenfor sine personlige begrensinger. Jeg synes du stiller deg for forståelsesfullt overfor alle…
– Det er fordi jeg er blitt en gammel mann! Selv Strindberg, som ellers var så stridbar, sa «Det är synd om människan» i Ett drömspel. Det er en presis observasjon. Men det er ikke bare synd på oss. De store lidelsene og den store fryden lever side om side i livet. Det skjer veldig tragiske hendelser, og nye barn blir født. Alt i alt er det en fantastisk reise.
– En reise du kan tenke deg å fortsette litterært – helt til vår tid?
– Da må jeg skrive om meg selv, og det har jeg ikke lyst til. Jeg har egentlig lyst til å skrive om vår tids rikdom og oljealderen i romanform, men har ikke funnet noen måte å gjøre det på. 

 

Nære livet

En av de fascinerende tingene ved menneskene i Hoems bøker er at de levde så veldig der og da. De hadde sin Bibel, og den leste de flittig i. De leste en gang iblant i avisene om hovedstaden eller fremmede land også. Men ellers dreide stort sett alt seg om gården de bodde på, årets avling, gleden over nyfødte barn, bekymringer for barna som vokste opp, sykdom og ulykker, økonomiske bekymringer for fremtiden. Men også gleden over å være til. Fjell og fjord, hav og den vakre utsikten fra slåttekarens gård synger med i Hoems skildringer av det hardtarbeidende småkårsfolket. Slåttekaren Knut Nesje levde hele livet på sine seksten mål i Rekneslia eller Moldelia.
Verden utenfor, inkludert øvrigheten, forholdt folk seg til bare en gang i blant. Ellers var alt nært, livet ble levd her og nå. Kuene til slåttekaren hadde ikke numre, som kuer i vår tids fjøs. De hadde vakre navn som Hjertros, Fløtros, Lykkenkomme, Sommerros, Drivlin, Buskjenne og Advent.

– Filosofen Edmund Husserl snakker om den magiske livsverden, altså hvordan menneskene så på livet i den førvitenskapelige hverdagen, før omgivelsene ble «avtryllet». Er det en lengsel tilbake til denne mer «naturlige» verden i bøkene? Har vi i vår tid mistet noe, synes du?
– Jeg mener kanskje det. Vi lever mindre i den nære livsverden enn før. Vi vil være så ekspansive og stadig farte hit og dit. Når du er helt ung og skal erobre verden, oppfatter du ikke at du er ganske lykkelig der du er. Han legger til:
– Nå er barna og barnebarna det viktigste for meg. Mitt nærmiljø er blitt Oslo, hvor jeg har bodd i over 20 år. Jeg er blitt glad i steder her i byen, og i hvordan årstidene skifter i byen. Jeg studerer hus og fasader og fryder meg over detaljene i Thorvald Meyersgate når jeg går til skrivestuen min i Rådhusgata i Oslo. 

 

De som dro og de som ble

– Et hovedtema i de fire første bøkene er de som reiste til Amerika versus de som ble igjen. Amerika-farerne kommer ikke til noe paradis heller. Det blir nesten som en konkurranse mellom hvem som trakk det beste loddet – og det ender med uavgjort?
– Ja, det tror jeg også. Eilert klarer seg bare med nød og neppe i den nye verden. I den gamle verden levde bestefar Anton Edvard og familien hans utrolig nøysomt. Det siste husker jeg godt. Besteforeldrene mine spiste nesten bare mat som kom fra egen gård. For eksempel grynsuppe med sildebiter i! Det stakk opp aks og stilker av suppen, så delikat var den ikke. Mor var helt sjokkert. Dette var langt ut på femtitallet.
I «Landet som ingen har sett» skriver du: «Ein gong trudde Eilert som tusenvis, ja, millionar av andre, at kvart menneske er smed for si eiga lykke og at hardt arbeid og kløkt er metode som fører til velstand. Gjennom sine læreår, først på præriene i USA, deretter på Alberta-prærien, hadde han innsett at det var store og ukjente krefter som avgjorde om arbeidet hans skulle bera frukt eller ikkje.» Med andre ord: det ble ikke noe av the American dream for din grandonkel… 
– Nei, og dette speiler det store eksistensielle drama som menneskene sto i. De måtte velge om de skulle bli i fattig-Norge eller reise ut. Hvis de reiste, hadde de ingen garantier og visste også at de neppe ville se familien sin igjen. 
Vi står alle alene i livet når vi tar slike store valg. Vi som lever i dag også. Hvor mye skal jeg ta hensyn til de andre og hvor mye kan jeg tillate meg å følge drømmene mine? Eilert tok det store spranget, men endte allikevel med å bo som en fattig mann hos døtrene sine de siste årene, han eide ingenting på slutten. 

 

Som Abraham 

10-Edvard-Hoemoppslagsbilde- IKKE BJØRNSON. Nei, nei! Jeg er ikke i slekt med Bjørnson, men skulle gjerne ha vært det.– Det gamle testamentet er en klar inspirasjonskilde for deg? Dine personer sammenligner seg selv med Abraham som førte jødene til Kanaans land…
– Helt riktig. Legitimasjonen og inspirasjonen for de som dro til Amerika, var Abrahams oppbrudd. De gjorde som Abraham, de emigrerte til det lovede landet.
– Jeg synes det er så fint at du går inn i personene på deres egne premisser, forsøker ikke å tolke dem med vår tids blikk. Her er det ingen koner som blir banket helseløse, ingen kvelende og mørk religiøsitet og andre ting som er blitt våre stereotypiske ideer om fortiden…
– Det finnes noe som heter samtidsprovinsialisme. Vi tror vi er så mye bedre enn de som levde for hundre år siden eller mer. Men slik er det ikke. Dette gjelder, på en måte, i forhold til andre som lever i dag også. Når jeg møter noen av mine amerikanske slektninger for eksempel, hender det at de har holdninger som står meg fjernt. De tror kanskje ikke på Darwins utviklingslære, eller på at verden står overfor temperaturendringer. Da sier jeg: «Selvfølgelig”! Jeg argumenterer ikke mot kulturforskjeller.

– Alle romanpersonene har et naturlig forhold til religion; kristendommen er et udiskutabelt bakteppe i livet deres. Men det ser ikke ut til at de mest uttalt religiøse av dem, de som kalles «lesere», fordømmer de andre som ikke er frelst?
– Det er sånn jeg har opplevde det selv i familien. Far var lekpredikant, men jeg husker ikke et vondt ord om andre som ikke delte hans livssyn. Det var mye annet som bandt menneskene sammen før i tiden. De bodde nær hverandre, slet mot de samme stormene, bekymret seg sammen over avlingen eller sykdom eller krig.
Gud og AKP
– Er du blitt religiøs ved å bli mer kjent med forfedrene dine? 
– I min radikale ungdom, sammen med de gudløse vennene mine, var religion ikke noe tema, begynner Hoem.
– Jeg satte ikke min fot i en kirke på 15 år. Så ble jeg kjent med sandinistiske prester i Nicaragua og gikk til nattverd igjen etter 20 år. Dette var vel i 1994. Så dette med kristendommen begynte lenge før jeg ble bedre kjent med slåttekaren og hans familie.

– Du var AKP-er, men det er lenge siden. Er du fremdeles «et sted på venstresiden» i bred forstand?
– Ja. Men jeg angrer på AKP-tiden. Jeg skulle ikke ha vært medlem av partiet. Sånne som meg skal ikke ha denne typen restriksjoner. Det var en periode i AKP da romanskriving, kunst, ikke var bra nok. Man skulle skrive politisk eller aller helst jobbe i en fabrikk. Men jeg tok ikke så stor skade av den tiden heller.
– Finner du mye støtte blant venstreradikale venner for ditt nasjonale og kristne engasjement?
– Jeg tror religion respekteres mer nå. Jeg vet ikke om jeg har veldig stor støtte, men det er også veldig sjelden at jeg finner folk som fordømmer. De som gjør det, har uansett sine egne problemer.
 
– Du har tidligere sagt at du utforsker sosiale klasser i disse bøkene, og det ser jeg noen steder. Eilert skriver i brev til sin Bastian Georg i «Bror din på prærien» at «det står mellom den grådige kapitalen og den produserende klassen også i den nye verden». Men når representanter for overklassen en sjelden gang dukker opp som personer, som familien Gørvell i «Slåttekaren», er de faktisk skildret som ganske sympatiske? 
– Jeg skriver om en tid med store forskjeller mellom fattig og rik, og det kommer tydelig fram. Men jeg ser ingen grunn til å male enkeltpersoner med svart pensel. Det dreier seg om historiske personer fra Molde og omegn, som er godt dokumentert i skriftlige kilder. De var ikke blodsugere. Det fantes en humanistisk overklasse som behandlet sine folk med verdighet. Men Nesje var jo heller ingen opprører, han var en trofast tjener, sier Hoem og understreker:
– Jeg er glad for min røde fortid, men samtidig har jeg aldri hatt sans for tendensiøse framstillinger. Man merker det hvis pekefingeren ligger under i teksten. Skriften må ikke preges av forfatterens forkynnelse.

 

Språkets rytme

Edvard Hoem understreker at han ikke ser på romanene sine som en slags slektsforskning. De er romaner. Språket er, påpeker han, like viktig i historiske romaner som i all annen form for skjønnlitteratur.
– Mest glad blir jeg når musikken og språket klinger sammen. Når jeg skriver om at de ror ut på fjorden og setningene avspeiler rytmen i roingen. Når jeg skildrer et bryllup med dans, og språket danser. Jeg er glad for at anmelderne trekker frem det poetiske i språket i bøkene mine. Slåttekaren ble nylig oversatt til dansk og kåret til en av de tre beste av årets oversatte romaner av danske kritikere.

- - - - - - - - -

Edvard Hoem går i bokhyllen: - Les Strindberg

- Strindberg er min største litterære helt. Hva du bør begynne? Med ”Hemsöborne” eller ”Röda rommet”. Så kan du lese ”Inferno”, sier Edvard Hoem.

Hoem har oversatt mye Shakespeare, har skrevet en bok om Strindberg, og har en voldsom bredde i sitt litterære engasjement. Så hans anbefalinger overrasker ikke. 

Han synes ikke Strindbergs ry som kvinnehater verken bør skremme kvinnelig eller mannlige lesere. Den store svensken lar nok mennene få det lengste strået i dramaene sine, men han har så mange gode psykologiske og eksistensielle innsikter at det får vi bære over med. Og i stykker som ”Påsk” eller ”Et drömspel” er kvinneskikkelsene positivt fremstilt.

- Bokserien om din slekt i flere generasjoner har visse likheter med ”Markens Grøde” av Hamsun. Vi har en nybygger som skaper sin egen gård, en mann og hans kone som lever i nøysomhet på et lite husmannsbruk?

- Hamsun betyr jo noe for alle nordmenn, men i det siste har jeg funnet at jeg leser mindre av 1890-tallbøkene hans og mer av senere bøker som ”Konene ved Vandposten”. Og jeg leser heller Thomas Mann – ”Trolldomsfjellet” og ”Dr Faustus” spesielt.

- Hvilket forhold har du til O E Rølvaags ”Giants of the Earth” eller Wilhelm Mobergs ”Utvandrere/Innvandrere”, hvor tematikken  ligner endel på din, eller for den saks skyld til Dag Solstads telemarksroman?

- Fine bøker alle sammen, men ingen av dem har hatt noen betydning for meg da jeg skrev disse bøkene. Jeg leser heller amerikanere som Faulkner og Steinbeck.