- Skjønnlitteraturen er en sjelereise

- Skjønnlitteraturen er en sjelereise
Skrivingen er en måte å formidle følelser, og skape et helt eget univers på, som jeg ikke klarer hverken med tale eller farger. Poesien er en del av meg. Jeg ville ikke overlevd foruten, sier Charlotte Louise Vaillot Knudsen. 

oppover stammen
klyver muggsoppen,
krisler meg under
håndloven,
hvisker at
skjermplanting
kan få
merkverdigheten
til å bli
grobladkjempe

nyfikne spretter
en haug
smaragddotter

opp som dronter
med steinrestfloker
i bladmagen

(Charlotte Louise Vaillot Knudsen, Forlisets vannlilje, Cappelen Damm, 2021)

OPPSLAGSBILDECharlotteVK1c85c157-733b-4cbb-8a42-8429264ec627 Vasking. – Picasso mente at kunst vasket «sjelen ren for hverdagens støv», sier Charlotte Louise Vaillot Knudsen.

Ganske mange norske forfattere bor i Hokksund eller på Jessheim og skriver etter at de er ferdig med jobben på kommunehuset. Men noen forfattere bor faktisk i et vibrerende bohemkvarter i Paris og skriver når inspirasjonen faller – der de sitter med et stearinlys ved sitt vindu om aftenen. Charlotte Louise Vaillot Knudsen er en av de sistnevnte.

– Jeg har alltid vært et poetisk vesen selv om det ikke ble uttrykt gjennom poesien før jeg var 18-19 år. Det er som om skrivingen er en indre kraft eller melodi som driver meg, som akkompagnerer meg, som styrker meg, sier hun.

– Picasso mente at kunst vasket «sjelen ren for hverdagens støv». Skjønnlitteratur er for meg en sjelereise, som berører og beriker, som graver seg dypt inn i sjelen, legger seg i meg, lar meg reise til åndelige plan og andre verdener, børster vekk forurensninger og forvandler urenheter. Annen kunst, for eksempel maleri, berører også, rører meg stort, men på et annet plan. Jeg synes det er lettere å bli dratt inn i nye univers med ord.

Himmelen over Paris

Charlotte forteller at hun når hun skriver poesi, drives hun av «en sterk raptus som slår ned».

– Da skriver jeg dag ut og dag inn i et par uker. Og så sender jeg det jeg har til forlaget. Deretter skriver jeg mye om og luker her og der, sender inn og får nye tilbakemeldinger. Så arbeider jeg videre, og slik fortsetter vi et par runder. Jeg skriver best hjemme, ved skrivebordet med utsikt til stjernehimmelen, valsende trær – og her i Paris: hustak og innsyn til mystiske vinduer – uten distraksjoner fra omverden. Og jeg skriver best når dagen går på gli, og alltid med stearinlys, saltlampe. Den gir så vakkert varmende lys.

– Hva er en saltlampe?

Latteren triller gjennom telefonen så jeg nesten føler at hun er til stede i værelset samme med meg. Vi er nødt til å ta en langdistanseprat, for vi lever jo på hver på hver vår klode nå i koronatiden.

Det er, forklarer Charlotte, en «lampe laget av saltstein med et lys inni seg» som varmer opp «kongerøkelse, naturlig duftlys, planter og energigivende krystaller». I Frankrike kan den kjøpes i natur- og interiørbutikker, på helsekosten og på apoteket.

Hyllest til naturen

Hun har skrevet to diktsamlinger, «Den akustiske konvolutt» (2018), og «Forlisets vannlilje» (2021), en frittstående oppfølger. Den første diktsamlingen fikk hun idéen til på Oversatte dager på Litteraturhuset i Oslo i 2016.

– Jeg ble fascinert av hvordan ornitologer, mykologer, botanikere, musikere, litteraturvitere m.m. fant norske navn til spesielt fugler, sopparter og planter, og syntes mange av navnene gav assosiasjoner til noe helt annet. Slik ble jeg inspirert til å lage dikt utfra mine egne assosiasjoner – en slags «akustisk konvolutt» – av de oversatte artsnavnene.

«Forlisets vannlilje» er også en hyllest til naturen. «Den akustiske konvolutt» preges av mineralforgiftning, mens «Forlisets vannlilje» handler om et slags forlis. Alle diktene henger på et vis organisk sammen, og er forankret i mine personlige erfaringer – på et poetisk plan, sier hun.

Ikke forstå

– I diktningen min er jeg mer opptatt av at leseren kan la seg transportere av lydklang og det underfundige, at hun eller han kan trekke ut essensen av de merkelige ordene, smake og lukte på dem, lytte til dem, og ikke dømme dem, understreker Charlotte.

– For meg er det viktig å lytte til det musikalske for å kunne oppdage et poetisk univers. Det magiske ved skjønnlitteratur er at leseren kan identifisere seg med fortellerstemmen, og slik sett lære mer om seg selv, foreta en reise med sitt andre jeg. Det er utrolig berikende og har makt til å skape nye drømmer.

Jeg ble hoppende glad da Morten Langeland trakk frem, i sin nydelige anmeldelse av «Forlisets vannlilje» i Klassekampens Bokmagasin, at «gjennomgående er vokabularet skeivt og rart, men substantivtungt og konkret, på en slik måte at det både kommer fra og leder hen til ordglede». Det synes jeg var så fint skrevet.

Oulipo

Charlottes lyrikk er sterkt farget av hennes interesse for Oulipo: «Ouvroir de littérature potentielle», på norsk «Verksted for potensiell litteratur». Det er en løs sammenslutning av franske forfattere, som ofte også er matematikere, som forsøker å skape ny eksperimentell litteratur ved å bruke et annet regelverk enn det vanlige med hensyn til bruk av ord og oppbygning av setninger – ved å innlemme strukturer hentet fra matematikken eller andre vitenskapelige verdener. Noen gang klipper de opp dikt i små bestanddeler og setter dem sammen på nye måter.

Det samme lekne grepet har Charlotte brukt. I «Den akustiske konvolutt» finnes det flere dikt som er delt vertikalt, hvor de samme ordene går igjen i hver spalte, men i ulik rekkefølge, for eksempel ved at ordene som står øverst i spalte én, står nederst i spalte to. Det er opp til leseren å velge rekkefølge.

Oulipo ble etablert av kjemiker og fysiker François Le Lionnais og amatørmatematiker og forfatter Raymond Queneau (kjent for «Zazie på metroen») i 1960. Andre medlemmer er Georges Perec (han som hadde norsk suksess med «Livets brukssanvisning»), Italo Calvino, Oscar Pastior og Jacques Roubaud. Sistnevnte er også matematiker, og det er typisk for Oulipo, som ofte har et innslag av naturvitenskap. Det er også mer enn et innslag av surrealisme i Oulipo. Det klanglige spiller en stor rolle. Charlotte forteller en historie som illustrerer dette:

– Sommeren 2016 dro jeg til Peru og arbeidet en stund som frivillig på et sykehjem for fattige kreftrammede i Lima. Jeg oppdaget at noen av de pasientene som led mest, glemte mye av smerten da jeg leste norske dikt for dem. Det var en sterk opplevelse. Det var kjempeinteressant å se hvilken beroligende makt rytmen og lyden av et fremmed, ikke-forståelig språk, kan ha over et menneske.

Poesi som krim

– Hvorfor tror du at mange oppfatter lyrikk som vanskelig eller utilgjengelig?

– Jeg tror noen norske lesere kan melde seg ut fordi man på skolen lærer at et dikt skal analyseres og brekkes opp, bit for bit, til man «forstår det». Det synes jeg er veldig synd. I Norge har man ikke den tradisjonen for lyrikk som man har i for eksempel Frankrike – selv om det også her er en sjanger som får altfor liten plass i bokhandlerhyllene. Poesi er en marginal sjanger i de fleste land, men det er veldig mange som er glade i poesi her i Frankrike og dikt slukes som man i Norge sluker krim.

Men det kommer jo også selvsagt an på sosiale klasser, for det er jo større klasseskiller her. Et litteraturhus viet til poesien bidrar til å holde poesien levende. Det synes jeg at kunne trenges også i Oslo.

Lindring. Jeg oppdaget at noen av de pasientene som led mest, glemte mye av smerten da jeg leste norske dikt for dem.

Franske studier

Charlotte peprer samtalen med henvisninger til at hun bodde en tid i Rennes i Frankrike, så tilbake til Oslo igjen, så til Paris, så til Oslo, så til Paris igjen – og så videre. Jeg lurer på hvordan hun har råd til alt dette, for lyrikk kaster vanligvis ikke så mye av seg. Men det viser seg at hun lever omtrent som en student fremdeles, på lån og stipendier, og i Peru var hun gjest hos venner hun møtte da hun var utvekslingsstudent i Rennes. Og så er hun jo også kun 27 år.

Hun har en imponerende samling universitetsgrader, to mastergrader fra ulike universiteter, en i fransk litteratur og en i kunsthistorie. Nå er hun i startgropen av et tverrfaglig doktorgradsprosjekt med fransk litteratur/økopoesi, estetikk, musikkvitenskap, geofag og kulturhistorie, og søker på et doktorgradstipend.

– I den første mastergradsoppgaven diskuterte jeg hvordan man kan innlemme naturvitenskap i litteraturen. I den siste masteroppgaven, som jeg ferdigstilte i slutten av oktober i fjor, analyserte jeg Rolf Neschs grafiske mesterverk Karl Muck og hans orkester fra 1931. Har du sett det? De har det i Nasjonalgalleriets grafiske samling, men det er vanskelig å få tilgang til nå som museet er på flyttefot. Heldigvis har de det i Hamburg også, forteller hun animert.

De døves haptiske persepsjon

– For å tilnærme meg musikken som nærmest så ut til å strømme ut fra kunstverkets 24 grafiske blader, kastet jeg meg ut i de døves haptiske og visuelle persepsjon av musikk, fortsetter hun.

– Og haptisk betyr at døve mottar impulser fra musikk via vibrasjoner i luften?

– Nettopp. De føler og «tar på» musikken. Jeg har vært mye i kontakt med døvemiljøet her i Paris. Jeg er fascinert av hvordan de døve «hører» via vibrasjoner som forplanter seg til gulvet de står på og objekter i rommet.

– Du bruker ordet haptisk i diktene dine også, og i tillegg til relativt uvanlige gloser som rhodonitt (et rosenrødt til rødbrunt mineral) og barkarole (sangen som gondolførerne i Venezia synger) i dagligtale, jeg måtte slå opp noe av dem ....

– Jeg velger ofte ord ut fra rytme og lyd. Finner jeg ikke frem norske ord i hjernearkivet mitt, finner jeg opp nye eller forfransker dem.

Jazz på Montmartre

Det siste er ikke så rart, for som tre av hennes fire navn indikerer, er hun halvt fransk – selv om hun er oppvokst i Oslo og anser norsk som sitt morsmål. Hun beskriver Paris som et eventyr.

– Etter videregående bodde jeg i Paris i ti måneder, en del av tiden på Montmartre hos en fantastisk jazzsangerinne på 87 år, Marie-Jacques «Jacotte» Perrier, og den kanadiske parfymeskaperen Will Inrig. Vi hadde panoramautsikt over hele byen, og deler av kunstnerleiligheten var tegnet av Le Corbusier. Bordet inne på rommet mitt var dekorert av Sonia Delaunay. Da Madame Perrier var aktiv sanger, ble hun akkompagnert av musikere som Django Reinhardt og Stéphane Grappelli. Foreldrene hennes, Madeleine og Robert Perrier, var låtskrivere og holdt en kunstnersalong hvor Josephine Baker, Henri Salvador, Mary Loo Williams og Yves Klein var faste gjester, forteller hun.

Ett av diktene i Forlisets vannlilje er inspirert av dette melodiøse livet:

da stjernene trappet
ned fra balkongen
svingte steineikens skygge
seg iherdig gjennom
det funklende
hot jazz-repertoaret

vi hadde
befriende rundskue
over hele Lysets by

– Det var da jeg begynte å skrive poesi. Jeg forsøkte å sende en liten samling til et par forlag, men fikk avslag. Det var jo ikke så rart, for språket mitt var veldig høypoetisk, sier hun med en latter.

– Jeg sendte diktene rundt til noen forfattere, som Gro Dahle og Jan Erik Vold, og fikk veldig fine og konstruktive tilbakemeldinger som inspirerte meg til å skrive videre. Gro har vært en fantastisk støttespiller. Hun har hatt tro på diktningen min helt siden 2013. Jeg vet ikke om jeg hadde kommet dit jeg er uten henne. Det er mye takket være henne at jeg til slutt ble antatt hos Cappelen Damm i 2018.

– Ligner deres poesi litt på din? Det er noe barnlig – ikke barnslig – som jeg ser både hos deg og Gro Dahle...

– Ja – og Volds «Kulturuke» er ren Oulipo!

Bohemsk og koselig

I dag bor hun i 20. arrondissement, på grensen mellom bydelene Ménilmontant, Belleville og Jourdain.

– Strøket ligger øst i Paris på en høyde, og har som Montmartre flott utsikt over byen. Det er multikulturelt, livlig, men avslappende. Det er nesten som å bo i en egen landsby inni storbyen. Selv før korona var det få turister her, og det er deilig. Ikke som på Montmartre, hvor det er vanskelig å bo om sommeren på grunn av turistene. Det er mange smug, trapper og koselige smågater her, kunstgallerier og lave landsbyhus fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet – noen av dem i art deco og art nouveau-stil. Noen av de mer landlige områdene er veldig utypiske for Paris og gir mer en følelse av Alsace eller Normandie. François Hollande bor i en slik gate, ikke så langt fra meg, forteller hun.

– Om sommeren er det masse blomster og flere fugleskremsler. Det er grønt og frodig, og jeg føler meg omringet av naturen midt i byens sentrum. Vi har to kanaler, Canal Saint-Martin og Canal de l’Ourcq, like ved, samt Buttes-Chaumont-parken og Belleville-parken, som begge har utkikkspunkt hvor du kan speide over byen. Og filharmonien ligger en 16 minutters sykkeltur unna. Vi har mange bortgjemte perler. Blant annet dyrkes det vindruer på en liten høyde som nesten ingen vet om.

– Er du del av noen litterær offentlighet i Paris? I Norge har vi ofte en forestilling om at det er mer av et intellektuelt og artistisk fellesskap i Paris enn i Oslo. Stemmer det?

– Ja, det finnes langt flere muligheter til å delta på litterære arrangementer her: bokkvelder i de fleste bokhandler, slipp i kaféer, poesiklubber som har faste sammenkomster, universiteter og kulturinstitusjoner som arrangerer litteraturkvelder og festivaler, ofte med konserter. Det er flust med biblioteker og uavhengige bokhandlere. Pariserne leser generelt mye litteratur, mange leser når de sitter på bussen eller metroen. Det ser man sjelden i Norge.

Sykler gjennom Frankrike

I Charlottes første diktsamling er det noen litt Cocteau-aktige strektegninger som hun selv har stått for. Det er også tegninger av små sykler spredt utover sidene, og sykkelturisme er en av lidenskapene hennes.

– Da jeg var på utveksling i Rennes fra 2014 til 2015 syklet jeg hver helg minst 60-150 kilometer. Det var en utrolig fin måte å få med seg både kultur- og naturlandskap på. Jeg gikk også en del av pilegrimsferden Tro Breizh , «Bretagne rundt», fra Quimper til Saint-Pol-de-Léon. Det var en skjønn opplevelse, forteller hun.

– Nå sykler jeg mye i helgene i Île-de-France-regionen, men også i Normandie og Bretagne. Jeg har en drøm om å sykle Europa rundt og å gå Santiago de Compostela.

Hun syklet som barn også, og drev med «mye rart», som nysirkus på Bjerke, hvor hun jobbet med profesjonelle sirkusinstruktører, akrobater, musikere og danseinstruktører fra blant annet Den Norske Opera og Ballett. For det meste drev hun med kostymer, scenografi, masker og spesialeffekter.

– Samtidig bar jeg på en drøm om å bli geolog eller arkeolog. Jeg var en lesehest og slukte alle faktabøkene på lokalbiblioteket. Yndlingsmuseene mine var Kulturhistorisk- og Naturhistorisk museum. Jeg har alltid hatt en tendens til å drømme meg til fordums dager gjennom sære, eldgamle artefakter og naturgjenstander. Jeg maler også, og er opptatt av det taktile, det plastiske aspektet ved dikting, forteller hun.

– Hvordan ser bildene dine ut?

– Kubistisk-surrealistiske. Fargerike og orfisk-spirituelle. Jeg maler med gouache, blekk og akvarell, og noen ganger inkorporerer jeg tekstiler og objekter. Men jeg synes at det er mye lettere å gjenskape sanseinntrykk ved hjelp av hender som leker seg med ord, enn med pensel.

Økopoesi

Lyrikken hennes er blitt beskrevet som økopoesi, og det benekter hun ikke. Det vrimler av grener og kroner, muggsopp, grobladkjempe, mimosa, støvbærere, istid, svøpte svaberg, muggsopp og grunnfjell i diktene hennes. Men også av mer litterære skapninger som smaragdmose, bergsmelte, tempeltre, barnenål og voksennål, månespinnere, lydlandskap, himmelkropper og dypvannsbølgerøst.

Det er dessuten et «jeg» og et «du» i begge samlingene, og man kan lese det som en beskrivelse av ulike faser i et kjærlighetsforhold.

– Man kan tolke det som at det er basert på en kjærlighetshistorie, ja. Men for å ikke ødelegge leseropplevelsen vil jeg ikke gå inn på detaljer. Jeg håper leserne skaper sitt eget poetiske univers når de leser diktene, kommenterer hun.

– Det er også mye musikk, fagotter og andre musikkinstrumenter. Og klanger som kan sees, og andre sanser som går i hverandre...

– Det er sånn jeg tenker og oppfatter naturlig! Ordene ligger i meg som en melodi.

Åpent sinn

Charlotte gjendikter også fransk lyrikk, og forteller at gjendiktningen har vært en inspirasjon i hennes egen skriving, særlig gjaldt det debutsamlingen. Hun har oversatt en samling av den samtidige Oulipo-poeten Frédéric Forte, og har forsøkt å gi norsk språkdrakt til et av de mest utfordrende verkene av Queneau, «Cent mille milliards de poèmes» («Hundre tusen milliarder dikt»).

I år kommer hun med en gjendikting av «Duggvokteren» til den tidligere fransknaturaliserte surrealisten Alain Bosquet.

– Det var Rune Christiansen i hos Oktober som spurte om jeg hadde lyst til å gjendikte boken. Det er en ære – for Bosquet er en størrelse i Frankrike. Og Rune kjente ham personlig på 80-tallet og har bragt forfatterskapet hans til de norske heier. «I mangel av sjel», den første boken som han utga på Oktober i 1988, var en gjendiktning av flere av Bosquets dikt, forteller hun.

– Hva er den underligste/mest feilaktige forestillingen som nordmenn etter din erfaring har om Frankrike?

Hun ler litt igjen.

– Mange av forestillingene opplever jeg nok som sanne, skjønt karikerte. Men jeg kjente jo godt til fransk kultur før jeg flyttet til Paris første gangen. Så lenge man møter verden med et åpent sinn, får man jo som oftest en hyggelig opplevelse hvor enn man er i verden.