For mye mangfold i mangfoldsåret?

Det trengs absolutt et mangfoldsår, sikkert 10. Vi trenger en debatt som handler om etnisk representasjon i kulturlivet, og om hva som er kulturpolitisk mulig å gjøre for å forbedre den representasjonen. Det er ingen grunn til å tro at våre kulturinstitusjoner vil gi fra seg de økonomiske og kulturelle privilegiene de har opparbeidet seg gjennom over hundre år.

 – Av Anne-Britt Gran, førsteamanuensis, Handelshøyskolen BI

Det trengs absolutt et mangfoldsår, sikkert ti. Vi trenger en debatt som handler om etnisk representasjon i kulturlivet, og om hva som er kulturpolitisk mulig å gjøre for å forbedre den representasjonen. Det er ingen grunn til å tro at våre kulturinstitusjoner vil gi fra seg de økonomiske og kulturelle privilegiene de har opparbeidet seg gjennom over hundre år. 

Det kan allerede konstateres i skrivende stund, oppunder
julen i 2007, at Mangfoldsåret 2008 allerede er innfridd. En gjennomgang av
nettsidene til Mangfoldsåret viser at programmet er stort, bredt og dekker det
meste. Så langt jeg kan se, er det ingen grenser for hva som kan falle inn
under mangfoldigheten. Jeg vil her diskutere om det er hensiktsmessig. Videre
vil jeg diskutere Mangfoldsårets profil og dets kulturpolitiske status.

Bakgrunnen for mangfoldsåret er
helt konkret St.meld. nr. 17 (2005-2006), der det besluttes at 2008 skal være
et markeringsår for mangfold. Det overordnede målet er at norsk kulturliv skal
gjenspeile det kulturelle mangfoldet som faktisk finnes. I kulturlivet har det
vært diskutert hva slags mangfold det siktes til – etnisk mangfold, estetisk
mangfold eller all slags mangfold. På den ene siden snakkes det om alle former
for mangfold i forbindelse med mangfoldsåret 2008 (kjønn, seksuell legning,
funksjonsdyktighet med mer), mens på den annen side fremheves etnisk
minoritetsmangfold. Den første formen for mangfold er nok noe lettere å innfri
enn den andre.

Målet om å gjenspeile det
faktiske mangfoldet som finnes, skal oppnås gjennom:

– Synliggjøre og styrke det mangfoldet som allerede finnes.

– Skape samhandlings- og samarbeidsmønster mellom kulturaktører med bakgrunn
fra henholdsvis majoritets- og minoritetskulturer.

– Sørge for at minoriteter kan utøve og videreutvikle egne kulturaktiviteter.

– Stimulere institusjoner og organisasjoner som mottar offentlig støtte til i
større grad enn i dag å gjenspeile det kulturelle mangfoldet som finnes i
dagens Norge.

– Øke innbyggernes kunnskap om og respekt for kulturelt mangfold som en positiv
dimensjon ved det norske samfunn.

– Sikre at kulturelt mangfold skal bli et markant og gjennomgående trekk ved
norsk kulturpolitikk gjennom en prosess påbegynt i 2008. Målsettingene er
derfor å betrakte som langsiktige.

Mangfoldsåret retter seg mot alle som bor i Norge. Ingen
skal kunne ekskluderes fra deltakelse i og tilgjengelighet til kulturtilbud på
grunn av kjønn, alder, legning, ulike grader av funksjonsdyktighet, religiøs –
eller kulturell tilhørighet. I St. meld. 17 er det lagt særlig vekt på etnisk
og kulturelt mangfold. Grupper som nevnes spesielt er urbefolkningen, nasjonale
minoriteter og minoriteter som har kommet til Norge som følge av nyere
migrasjon.

Uklart fokus

Mangfoldssekretariatet har valgt å legge seg på en helt åpen
linje, der aktørene selv kan definere hvordan de bidrar til mangfold. Alle som
føler seg kallet, kan derfor registrere seg på www.kultureltmangfold.no og legge
inn sitt bidrag til mangfoldsprogram. Ved en slik fortolkning av
mangfoldsproblematikken, blir den etniske minoritetsvarianten kun en av mange,
selv om den er dominerende i antall prosjekter. Dermed tar det norske
mangfoldsåret en annen retning enn det svenske mangfoldsåret som ble
gjennomført i 2006, der man hadde et fokus kun på den etniske
minoritetsproblematikken i offentlige kulturinstitusjoner. Det er atskillig
vanskeligere å finne fokus i det norske mangfoldsåret.

Den norske praksisen med å la
aktørene registrere seg selv, innebærer at selve feltet bestemmer mangfoldsårets
program og profil – og veien blir til mens man går. Ved en gjennomgang av det
norske programmet for 2008 (per 20.12.2007) er det svært mange og høyst ulike
mangfoldsprosjekter som har registrert seg. Under følger noen eksempler: Lytterkurs
Rachmaninov Symfoni nr. 3, (kurskveld basert på Stavanger Symfoniorkester
Hovedserie), Paper city – Skiens historie som papirby og papirets mangfoldige
muligheter, origami workshps (arr. Kulturavdelingen i Skien kommune), strikking
av sokker til barn i Øst-Europa (arr. frivillighetssentralen i Lillehammer), Winter
Walks 2008, vandretur i Oslo med norsk og engelsk guide (arr. Oslo Guidebureau
AS) og markering av frigjøringsdagen 8. mai, kransnedleggelse og tale ved
fylkesordfører i Aust-Agder, Laila Øygarden (arr. Stiftelsen Arkivet).

Man kan jo spørre seg hva disse
arrangementene gjør under mangfoldsprogrammet. Dette var bare et lite utvalg av
rariteter; det er svært mange av dem. Foregår det ingen kvalitetskontroll på
disse nettsidene av noen som styrer mangfoldsårets profil? Her får private
aktører reklameplass, og lytterkurs til Stavanger Symfoniorkesters konserter
får mange treff, uavhengig av om de er relevante for mangfoldsåret. Eller mener
man virkelig at den vestlige klassiske musikktradisjonen nå er så marginalisert
at den får delta på minoritetenes premisser? Og mener man at enhver guidet tur
i Oslo på engelsk er et bidrag til mangfoldet? Det tviler jeg på at
sekretariatet mener, og derfor tolker jeg dette dit hen at det skyldes at alle
som vil være med får henge på uten noen form for siling eller kvalitetskontroll.

Én ting er at året er for alle,
noe annet er å ta inn kreti og pleti på programsidene. Så lenge mangfoldsårets
offentlige profil og program er det samme som summen av det aktørene selv
legger ut på nettsidene (de kan sågar bruke den offisielle mangfolds-logoen),
ville det vært sterkt fordelaktig om det stiltes noen krav til deltagelse som
handlet om relevans for mangfoldet. Nå er det mildt sagt lettvint å få bli med,
og den brede mangfoldsdefinisjonen som er lagt til grunn, gjør det enda
lettere. Sekretariatet har selv lansert noen prinsipper for ulike tilnærminger
til hva som er mangfold; aktiviteten kan være
av aktører med minoritetsbakgrunn, i samarbeid
med minoriteter, handle om
mangfoldsproblematikk eller være for
et mangfoldig publikum. Hvorfor ikke anvende disse kriteriene til deltagelse i
mangfoldprogrammet? Aktørene som vil delta må selv begrunne hva slags aktivitet
de melder seg på med og begrunne dens relevans. De som ikke oppfyller noen av
disse kravene, får ikke med sitt arrangement i Mangfoldsåret 2008.

Media og idrett?

I den samme oppryddingen, bør det skilles mellom aktiviteter
som pågår uavhengig av om det er mangfoldsår og de prosjektene som er initiert
fordi det er mangfoldsår. Da kunne man få en klarere formening om hvilke
aktører som bestreber seg på å gjøre noe med situasjonen akkurat i 2008, og de
aktørene som allerede beskjeftiger seg med minoritets- og mangfoldskultur.

Siden Mangfoldsåret 2008 ikke har
avgrenset seg til etnisk mangfoldighet, finner man eksempler på svært ulike
bidragsytere til mangfold i programmet. Her er teater og opera for psykisk
utviklingshemmede, aktiviteter som omhandler religiøst mangfold, interkulturell
fotball og sågar et dyslektikerarrangement. Det er selvsagt oppløftende å lese
at det finnes så pass mange forskjellige kulturaktiviteter i dette lille
landet. Hvis man er blant dem som mener at mangfold er en positiv verdi som et
samfunn bør etterstrebe, er det mye å glede seg over i programsidene. Man må
hele tiden ha i mente at det finnes dem som ikke har mangfold som positiv
verdi; de som mener at mangfoldighet forstyrrer den nasjonale harmonien,
kulturarven og kristendommen. Slik sett kan man allerede nå konstatere at det
finnes et kulturelt mangfold i Norge, og programmet til Mangfoldsåret gjør
mangfoldighetene synlige i samlet flokk. "Målet om å synliggjøre det mangfoldet
som allerede finnes", synes langt på vei oppnådd.

Til tross for stort mangfold
innenfor kunst- og kulturaktører, glimrer både media og idretten med sitt
fravær? Et par kategorier er opprettet under programposten, men der er det
skralt med aktiviteter. Under media ligger det stort sett filmaktiviteter, og
under idrett er det kun et par fotballaktiviteter arrangert av Kristen
Interkulturelt Arbeid. Burde man ikke enten inkludere media og idrett på
ordentlig, eller bestemme seg for at mangfoldsåret handler om kunst og kultur i
smalere forstand?

For mange
mangfoldigheter?

Som politisk og ideologisk prosjekt – dette mangfoldsåret er
faktisk direkte initiert fra kulturminister Giske – er året atskillig mer
problematisk. For det første: Å gjøre alle minoritetsgrupper til den Andre (i
forhold til helt funksjonsfriske hvite nordmenn) som skal representerer
mangfoldet, har sine omkostninger. Det visker ut forskjellene mellom dem:
samer, dyslektikere, utviklingshemmede og innvandrere havner i samme kategori.
Det er lite sannsynlig at en franskutdannet iransk billedkunstner vil
identifisere seg med en amatørskuespiller med down syndrom. Og er i det hele
tatt mennesker med en annen seksuell legning – enn den normale heterofile –
ekskludert fra kulturlivet? Er ikke homofile snarere overrepresentert?

Utviklingen de siste tiårene har
gått den andre veien, nemlig at man hele tiden forsøker å finne nye forskjeller
i enhver kategori: en innvandrer er også mange andre ting enn en innvandrer, en
kvinne er ikke kun en kvinne osv. I forlengelsen av en slik tenkning, burde man
heller arbeidet for å distingvere mellom så mange ulike mangfoldstyper som
mulig og fokusert på forskjellene
mellom for eksempel estetisk, etnisk og religiøst mangfold. Først ved hjelp av
slike distinksjoner blir det tydelig at man står overfor helt forskjellige
integrerings- og inkorporasjonsproblemer som igjen krever ulike kulturpolitiske
strategier. Etniske minoriteter har andre integreringsutfordringer i det norske
kulturliv enn homofile, utviklingshemmede og dyslektikere.

            Slik
mangfoldsårets program og profil fremstår på tampen av 2007, kan man ikke
skille den ene ingrediensen fra den andre. Som allerede nevnt er alle
forskjeller redusert til Mangfold med stor M. Videre skilles det ikke mellom
kunstprosjekter og kultur i bred forstand (fotball, mat, amatøraktiviteter).
Det kunne styrket både profilen og programpresentasjonen å skille mellom et
såkalt eksklusivt og inklusivt kunstkretsløp, der det første handler om
profesjonelle kunstnere og kunstinstitusjonene, og det andre handler om
amatørkultur og deltagelse i bred forstand. Det er strengt tatt bare i det
eksklusive kretsløpet de virkelige kampene utspiller seg, fordi her råder en
tro på kunstnerisk kvalitet, kunstens frihet og profesjonalitet, som i seg selv
fungerer ekskluderende for nykommere (mer om dette senere). De to kretsløpene
representerer helt ulik integreringsproblematikk, og krever forskjellige
kulturpolitiske løsninger.

Pessimistisk

Videre blir det vanskelig, om ikke umulig, å lage kulturpolitiske
virkemidler ut fra en så stor mangfoldskategori som her er lagt til grunn, men
det var vel heller ikke meningen. Snarere enn vilje til systematisk
kulturpolitisk tenkning og handling på dette feltet, synes året 2008 å være en
begeistret hyllest til mangfoldet. Målsettingen med året er vage – synliggjøre,
styrke, stimulere, øke kunnskap og respekt osv – og i og for seg lette å
oppfylle uten at det får noen praktiske konsekvenser på kulturpolitisk sikt. Jeg
mener altså ikke at det er galt å hylle mangfoldet med et markeringsår, men jeg
synes det er synd at man begrenser det til denne hyllesten, siden vi garantert aldri
får et nytt mangfoldsår som kun skal handle om kulturpolitiske virkemidler.

Nå er det et uttalt mål at
markeringsåret skal være starten på en prosess og ikke slutten, og det håper
jeg blir tilfelle. Samtidig er jeg både skeptisk og nærmest pessimistisk med
hensyn til effektene av et slikt markeringsår i seg selv. Det er ingen garanti
for at et markeringsår med hundre eller tusenvis av prosjekter får noen som
helst langsiktige konsekvenser på et mer strukturelt nivå. Uten sammenligning
for øvrig: Selv gigantiske OL – arrangementer der det satses enorme beløper på
å sikre ettervirkningene, viser seg å mislykkes.

Bortsett fra å bevilge noe mer penger
til såkalt flerkulturelle institusjoner og aktiviteter, hvilket var på tide, gjøres
det foreløpig lite fra departementalt hold for å få til mer dyptgripende strukturelle
endringer i feltet. Virkemidler som systematisk kvotering, øremerking av
midler, overføring av midler og økonomiske incentiver for å oppfylle
mangfoldskrav er foreløpig fraværende i kulturpolitikken. Det er symptomatisk
at det er lettere å få kvotert kvinner inn i styrer i næringslivet, enn
minoritetskunstnere inn i norsk kulturliv. Hva er det som står på spill?

Institusjonell rasisme

Grunnene til at vi trenger et mangfoldsår finnes både i
historien og i vår samtid. For aktører i det eksklusive kunstkretsløpet er
integreringsmål når det gjelder minoritetskunst og mangfoldskultur
problematiske, fordi de oppfattes som eksterne og instrumentelle i forhold til
kunstens egen logikk. Slike kulturpolitiske mål er relativt uforenlige med en
kunstinstitusjon som har frihet, kvalitet og nyskapning i seg selv som høyeste
verdi. Den vestlige kunstinstitusjonen er uhelbredelig eurosentrisk i sin oppførsel,
født som den er på europeisk jord på 1700-tallet. Den fordrer helt bestemte
ting av dens utøver:

–         
en vestlig forståelse av kvalitet – knyttet alene til
kunstverkets form

–         
en insistering på kunstens frihet – frihet fra blant
annet politisk innblanding

–         
en vestlig forståelse av profesjonalitet – knyttet til
bestemte autoriserte utdannelsesinstitusjoner som oppfyller        kvalitetskravene
over

–         
en vestlig sjangerforståelse knyttet til mange hundre
års stilhistorie innenfor hver kunstform

En slik tenkning, noen vil kalle det en tro, fører til
institusjonell rasisme i kunstfeltet: Selv om individene i kunstlivet ikke er
rasistiske og ekskluderende, fører regler, normer og handlinger i feltet til
rasistiske konsekvenser. Som for eksempel: Når vi ikke ser pakistanske
skuespillere i norske oppsetninger på teatrene, skyldes det ikke minst
scenerealismen som form og norm. Både Peer Gynt og Nora var hvite og norske i
Ibsens skuespill. En svart Peer er rett og slett ikke realistisk i kunstnerisk
forstand. I Norge spiller pakistanske skuespillere stort sett seg selv:
pakistanske innvandrere (jfr tilbakevendende debatt i media om akkurat
skuespillerrollen).

Begrunnelsen for hvorfor det er
slik, er alltid kvalitet. Skuespillere med minoritetsbakgrunn er ikke faglig gode
nok. Hvis derimot minoritetskunstnere (håpløst begrep forøvrig, men spørsmålet
om begrepsbruk er for stort å ta i denne sammenhengen) tilfredsstiller de
vestlige kunstkriteriene, noe en rekke såkalt postkoloniale billed- og
performancekunstnere gjorde til gangs, så åpner døren seg til vestlige
kunsthus. For vestlig utdannede og skolerte minoritetskunstnere er spørsmål om
kvotering og øremerking av midler like håpløst som for de vestlige kunstnerne:
Her skal det konkurreres på like (vestlige) vilkår.

Mangfoldsspørsmålet handler for
lite om et mangfold av kvalitetskriterier.
Det eksisterer en stille konsensus i enhver vestlig kunstform om hva som er
kvalitet (når man strides er det alltid innenfor den samme diskursen; for
eksempel for og imot figurativt maleri med modernismen som venn eller fiende).
Å slippe til alternative kvalitetskriterier som ikke handler om form og/eller
et bestemt håndverk der dette kreves, sitter svært langt inne i kunstsystemet.

Derfor trengs det så absolutt et
mangfoldsår, sikkert ti, fordi dette går ikke av seg selv, Vi trenger en debatt
som i større grad handler om etnisk representasjon i kulturlivet, og om hva som
er kulturpolitisk mulig å gjøre for å forbedre den representasjonen. Det er
ingen grunn til å tro at våre kulturinstitusjoner vil gi fra seg de økonomiske
og kulturelle privilegene de har opparbeidet seg gjennom over hundre år. Og det
er historisk sett all grunn til å tro at de vil integrere minoritetskunstnere
og mangfoldsproblematikken på sin egen måte og på sine premisser. Da kan det
fort komme til å handle om assimilasjon – det å gjøre noe likt noe annet – og
det har aldri gavnet mangfoldet.

– Av Anne-Britt Gran 

Anne-Britt Gran er dr.philos
på avhandlingen "Hvite løgner/sorte myter" – det etniske på modernitetens scene
(UniPub 2000), og hun evaluert den forrige mangfoldssatsingen "Mosaikk –
programmet for kunst og det flerkulturelle samfunn (Norsk kulturråds
rapportserie nr. 28, 2002)