Forskning som et såpestykke?

Bibliotekforskningen er som et såpestykke, proklamerer Odd Letnes på lederplass i siste nummer av Bok og bibliotek (6/07). Er det en god og treffende metafor?

– Av professor Ragnar Audunson 

Bibliotekforskningen
er som et såpestykke, proklamerer Odd Letnes på lederplass i siste nummer av
Bok og bibliotek (6/07). Er det en god og treffende metafor?

For å svare på det spørsmålet må vi sammenligne det som er
et såpestykkes sentrale egenskaper og karaktertrekk med det som særpreger
forskning – bibliotek- og informasjonsfaglig forskning så vel som all annen
forskning.

Hva er den aller viktigste
egenskapen et såpestykke har – det som i utgangspunktet er selve grunnen til at
vi bruker det? Det er naturligvis at det setter oss i stand til å se et fenomen
slik det egentlig er. Smuss, belegg og skitt som hindrer oss i å se og forstå
hvordan verden omkring oss egentlig er og ser ut, fjerner vi ved hjelp av såpe.
Vi blir i stand til å se oss selv og andre. Såpe kan også hjelpe oss til å se
større sammenhenger. Bruker vi tilstrekkelig sterke rengjøringsmidle, kan en
husfasade hvis kvaliteter og egentlige egenskaper er skjult for oss på grunn av
tagging, bli synlig.

Parallellen til forskning er åpenbar.
Mye av den forskningen som er gjennomført ved bibliotek- og
informasjonsstudiene ved Høgskolen i Oslo de siste årene har nettopp den
egenskapen at den fjerner belegg i form av myter og klisjeer og setter oss i
stand til å se oss selv som profesjonsutøvere. Ta for eksempel Gunhild
Salvesens doktoravhandling om kommunikasjonen mellom bruker og bibliotekar i
referanse-intervjuet. Klisjeene og mytene sier at bibliotekaren er serviceorientert,
lyttende og empatisk. Men Gunhild Salvesens avhandling viser oss at
bibliotekaren ofte nettopp ikke er
lyttende og at de ofte tar i bruk hersketeknikker i kommunikasjonen med
brukerne – særlig unge brukere. Slik har hun bidratt til å vaske bort myter og
hjulpet oss til å se oss selv og virkeligheten klarere. Dermed har hun gitt oss
et redskap til å komme videre.

Skrubber vekk myter

Eller Nils Pharos forskning om hvordan brukere ter seg når
de søker etter faglig informasjon på Internettet: Det er ofte slik at vi
utformer tjenester med utgangspunkt i synsing og tro. Nils Pharo har med
utgangspunkt i sin nitide observasjon av en gruppe studenter som søker faglig
informasjon på nettet, utviklet en modell for slik informasjonssøking. Her har
vi å gjøre med bibliotek- og informasjonsfaglig grunnforskning som også er med
på å fjerne det trosbaserte belegget som svært ofte ligger til grunn for
tjenesteutvikling.

I en kommentar i Aftenposten
høsten 2007 uttrykte debattredaktør Knut Olav Åmås sterk bekymring for folkebibliotekenes
framtid som institusjon i det norske samfunnet. Et av hans poeng var at bibliotekene
henger fast i et klister av klisjeer og myter som kommer til uttrykk gjennom
honnørord som nasjonens hukommelse, demokrati, dannelse osv. Hva er myter og
hva er virkelighet her? Vår biblioteklov med dens formålsparagraf stammer i
realiteten fra 1965. Da ble den danske bibliotekloven som sto modell for den
norske loven av 1971 vedtatt. Mye irrelevant belegg kan dannes i løpet av 35
år. Svanhild Aabøs forskning om verdsetting av folkebibliotek er ett bidrag til
å rive bort belegget av myter og hjelpe oss til å se bibliotekets verdi – også
i forhold til slike honnørbegrep som Åmås er opptatt av i sin artikkel.

Eller PLACE-prosjektet som vi
nettopp har startet opp ved Høgskolen og som sikter mot å klarlegge om, i
hvilken grad og på hvilken måte bibliotekene kan spille en rolle som
demokratiske møteplasser i en digital og flerkulturell tid. Her er det snakk om
å fjerne tagging på bibliotekinstitusjonens overflate og hjelpe til med å
identifisere dets potensial og mulige rolle og relevans i en ny tid med nye
utfordringer.

Akkurat nå er Jofrid Karner
Smidt i gang med et pionerprosjekt som er om menn og lesing. Også det vil ut fra
den kjennskap jeg har til det, bidra til å avdekke myter. Og når den danske
bibliotekforskeren Jack Andersen, også i siste nummer av Bok og bibliotek,
etterlyser kunnskapskritikk av de nye mediene, er det igjen et eksempel på
bibliotek og informasjonsvitenskapelig forskning som sikter mot å erstatte et belegg
av synsing med forskningsbasert refleksjon.

Såpa som glapp

Dette er bare noen få eksempler fra den bibliotek- og
informasjonsfaglige forskningen som er gjennomført ved Høgskolen i Oslo de
siste årene.

Legg merke til at jeg her snakker
om forskning som har generert
kunnskap og forståelse. Jeg snakker i fortid. En del av kritikken fra Bok og
biblioteks redaktør er jo at de som er opptatt av bibliotekforskning hele tiden
snakker i futurum. Man snakker nå som for ti år siden om hva slag kunnskap
forskningen skal gi praksisfeltet i framtida, hevder redaktøren. Jeg mener vi
kan slå fast at den bibliotek- og informasjonsfaglige forskningen har generert viktig kunnskap og bidratt
til å gi praksisfeltet et utgangspunkt for forskningsbasert refleksjon.

Men samtidig bringer denne delen
av redaktørens kritikk oss over på en annen sentral egenskap ved et såpestykke
– og ved forskning. Åpenbart den egenskapen ved et såpemetaforen som redaktøren
først og fremst er opptatt av.

For det er også slik med et
såpestykke at det er vanskelig å gripe fatt i og holde fast på. I det øyeblikk
du tror du har fatt på det, glipper det unna. Også her er parallellen til
forskning åpenbar. Når vi står i dusjen og såpestykket glipper ut av hendene
våre, oppfatter vi kan hende ikke det som en kvalitet. Men det er en kvalitet
ved forskningen. Forskning kjennetegnes nettopp ved at den ikke er forutsigbar.

Jeg har noen ganger tatt fram
den prosjektbeskrivelsen jeg i sin tid lagde da jeg søkte om opptak på
doktorgradsprogrammet ved Institutt for statsvitenskap – et prosjekt som dreide
seg om endringsprosesser i folkebibliotek – og sammenlignet den med
avhandlingen jeg leverte fire år seinere. Avstanden mellom det jeg i
prosjektbeskrivelsen fra 1992 trodde jeg skulle gjøre og det som avhandlingen
jeg leverte i 1996 viser at jeg faktisk hadde gjort, er stor. Det såpestykket
jeg holdt i handa i 1992, basert på den kunnskap og forståelse jeg da hadde,
glapp. Det ble til noe annet enn jeg tenkte meg.

God og treffende

For forskeren og forskningen løper foran. Akkurat som
tilfellet er med et såpestykke, er det vanskelig – hvis ikke umulig – å holde
den fast. Forskerne bak de prosjektene jeg har referert til over, har levert
viktig kunnskap. Men nå har de kommet videre. De har formulert nye spørsmål. Leser
man for eksempel Nils Pharos doktoravhandling fra 2002, Svanhild Aabøs fra 2005
for ikke å snakke om min egen helt tilbake fra 1996 og tror at nå, nå har jeg
dem – ja så har man ikke det. Nå er vi kommet lenger; nå er vi et annet sted.

Og så har naturligvis et
såpestykke den egenskapen at man kan skli på det og falle. Det illustrerer
forskningens evne til å gi ny, plutselig og overraskende innsikt. Men det kan
også illustrere de problemene man kan komme opp i om man unnlater å ta hensyn
til forskningsresultater på det feltet man arbeider.

Redaktøren er bekymret for
hvorvidt bibliotekforskningen holder når den konfronteres med det han kaller
mer hardkokte forskningsmiljøer. Det er naturligvis en relevant bekymring, selv
om for eksempel Peter Ingwersen ved Danmarks bibliotekskole i 2005 fikk
Thompson-prisen som den samfunnsvitenskapelige forsker i Danmark som er mest
sitert internasjonalt uansett fagområde.

Ved bibliotek- og
informasjonsstudiene ved Høgskolen i Oslo har vi et problem som vi nå forsøker
å løse: Vi har ikke rett til å tildele doktorgrad. Men i forhold til
redaktørens bekymring for kvaliteten på forskningen vår har det også vært en
styrke. For alle som har tatt doktorgrad hos oss de siste ti årene – det
begynner å bli mange, nesten halvparten av den faglige staben – har måttet
gjøre det ved andre universitet i Norge eller Norden. Det betyr at de har lagt
sin forskning fram for disse mer hardkokte forskningsmiljøene og bestått
prøven. Det våre doktorander har produsert, har holdt mål når det er blitt målt
opp mot standarden ved universitetenes institutter for litteraturvitenskap,
datalingvistikk, medier og kommunikasjon, statsvitenskap, historie osv. Det er
en god visshet å ta med når vi nå arbeider for å få en egen doktorgradsutdanning
i bibliotek og informasjonsvitenskap ved Høgskolen i Oslo.

Så redaktørens såpemetafor er
både god og treffende – helt sikkert mer treffende enn han var klar over.

– Av professor Ragnar Audunson, Høgskolen i Oslo, JBI