Opphavsrett – brukerne har også et ansvar

Publisert Sist oppdatert

Opphavsretten trenger en grundig reform, som gjør det mulig å styre unna både rettighetsfundamentalisme og anarki. Men uten brukerne på laget vil den ikke lykkes.

–  
Av Olav Anders Øvrebø, frilansjournalist

Opphavsretten trenger
en grundig reform, som gjør det mulig å styre unna både rettighetsfundamentalisme
og anarki. Men uten brukerne på laget vil den ikke lykkes.

 

Reglene for opphavsrett ble laget i den analoge epoken og
har ikke gjennomgått store endringer de siste årene. Å være en lovlydig bruker av
digitale medier i denne situasjonen er ikke bare enkelt. Det betyr ikke at alt
brukerne finner på skal aksepteres uten videre.

På Dagbladet.no har mange
diskutert fildeling av musikk og filmer/TV-programmer. Fildeling er en sterk
symbolsak som fort kan ta oppmerksomheten vekk fra minst like viktige spørsmål.
Mange debattanter er hjertens enige om plateselskapenes udugelighet. Det kan
være mye i det, men det er en fare for at debatten nå blir repetitiv og lite
konstruktiv. Strukturendringene rammer ikke bare musikk og TV. Løsningene må
være prinsipielle og virke for alle medieformer.

La oss ta et tenkt eksempel.
Jonas Bendiksen er den første norske fotografen som er blitt medlem i det
legendariske fotografkollektivet Magnum. La oss nå si at et nettmagasin betaler
Bendiksen for å publisere et av bildene hans. Du ser bildet og synes det er
fint — så fint at du høyreklikker på musen, kopierer bildet og i løpet av noen
små sekunder republiserer det på din egen blogg. Nå pryder Magnum-fotografens
bilde ditt eget lille hjørne på nettet. Stilig?

Nei, faktisk ikke. Bak bildet
ligger følgende prosesser (og dette vet du egentlig): Bendiksen har investert
enormt med tid og innsats på å komme seg dit han er i dag – i utdanning,
skolering og arbeid. Slik har han bygd opp kompetansen som er forutsetningen
for at han kan ta slike bilder. I tillegg har han reist verden rundt på
reportasje. Alt dette må finansieres. Noe må også en fotograf leve av. Og nå
synes du altså at du har rett til å publisere bildet hans? Det er jo så enkelt
å gjøre det! Kopien er jo perfekt!

Nei, du har ikke og bør ikke ha
en slik rett. Hvis du var i Bendiksens sted, ville du vært glad for at noen
brukte bildet ditt uten tillatelse? Antakelig ikke.

 

Creative Commons

Men det finnes en løsning, og den er snublende nær: Hvis han
selv vil, kan Bendiksen gi deg og andre nettbrukere lov til å bruke bildet, på
bestemte vilkår. Dette bør være kjernen i reformen som må komme i
opphavsrettslig tenkning, regler og praksis. Så hold ut, nå kommer snart det
positive budskapet.

Rammeverket er allerede laget til
et system der hva brukerne kan gjøre og ikke gjøre med bilder, tekst, musikk og
så videre, blir regulert av fleksible lisenser. Det heter Creative Commons (http://creativecommons.org/)
– den kreative allmenningen – og er designet for å sikre at teknologiens
muligheter kan utnyttes til samfunnets beste. Ja, vi kan og bør dele
informasjon og opplevelser og skape nye verk selv, og vi kan gjøre det uten at
all opphavsrett kastes over bord. Og uten at musikk- og filmbransjene
monopoliserer alt, ødelegger brukeropplevelsen og saksøker "pirater"
med absurde økonomiske krav.

Creative Commons-lisensene lar
Jonas Bendiksen gi deg retten til å republisere og til og med endre på bildene
hans, under visse forutsetninger. For eksempel at det bare skjer i en
ikke-kommersiell sammenheng, eller at du må bruke en tilsvarende lisens hvis du
vil publisere verket du skaper når du bearbeider bildet hans videre (han må
selvsagt også fortsatt ha muligheten til ikke å gi deg noen slike rettigheter).
Du får nye muligheter, men de krever også at du tar ansvar.

I dag er nok Creative Commons noe
bare de spesielt interesserte har hørt om og tatt i bruk. En grunn er at det
ikke er brukervennlig nok. Det må lages et strømlinjeformet system der brukerne
umiddelbart forstår hva slags lisens de har foran seg og hva slags betingelser
som er knyttet til den. Det er ikke så underlig at dette tar tid. Det er først de
siste årene at så mange brukere har fått muligheten til selv å bli produsenter.
Tidligere har det ikke vært nødvendig å vite særlig mye om opphavsrett. Om ti
år må denne kunnskapen ha blitt en del av allmenndannelsen.

 

Ny middelvei

Vi må altså finne en ny middelvei. Rettighetsfundamentalisme
og rettsforfølgelse a la musikk- og filmbransjen er ikke løsningen, men det er
ikke totalt anarki heller. Her må store ting skje både på systemnivå, blant
produsentene og blant brukerne:

 

1. Opphavsrettsreglene må endres. Creative Commons-lisenser
eller lignende må formuleres og hvis nødvendig må lovverket tilpasses.

2. Brukervennligheten må forbedres. Det må lages et
standardisert system som informerer brukerne om lisenser og viderebruk på en
effektiv måte. I dag er det i mange tilfeller mildt sagt vanskelig å skaffe seg
oversikt over hva som er akseptabel bruk og hva som ikke er det.

3. Brukerne må ta ansvar. Vi må sammen utvikle en ny, raus
publiseringskultur. Dette inkluderer å lenke til kilden for verket vi siterer eller
bringer videre. Aldri har muligheten vært større til å ære den som æres bør.
Vis god sitatskikk, vær med på å dele kunnskap og opplevelser. Den kulturelle
blomstringen nettet legger til rette for er avhengig av at vi forstår at vi
skal og kan bygge på hverandres arbeider, men på åpent og ærlig vis.

4. Opphavsrett må læres i skolen. I dag kan en møte
studenter på universitetsnivå som er helt blanke på dette og ikke engang vet at
de ikke kan republisere Jonas Bendiksens bilder uten videre. Digital kompetanse
skal inn i skolen på alle nivåer, heter det nå. Opphavsrett må også læres — i
praksis.

5. Produsentene må gå foran. Rettighetshaverne og
produsentenes organisasjoner må endelig komme seg på offensiven. Vi må forvente
av forfatterforeninger, forleggerforeninger, journalistlag, regissørforbund og
så videre at det er de som går foran i å skape et åpent, raust og logisk system
for forvaltning av rettigheter knyttet til åndsverk i den digitale mediealderen.
Til nå har holdningen vært sørgelig defensiv der i gården. Kreftene er blitt
brukt på å kjempe mot nyskaping og vanlige brukere.

 

Potensialet er der for at Creative Commons – eller et
lignende system – kan hjelpe oss ut av dagens umulige valg mellom
rettighetsfundamentalisme og anarki. Uansett står vi foran store endringer.
Magnum-fotografene levde lenge godt i den analoge epoken. De kunne selge
eksklusive rettigheter til sine bilder dyrt i hvert enkelt land, og klarte å
kontrollere spredningen av bildene sine. Denne verdenen kommer ikke tilbake. I
dag må også en Jonas Bendiksen forholde seg til at bildene er blitt digitale og
brukerne er blitt produsenter. Kunstnere, forfattere og journalister må finne
en ny balanse mellom å dele sine verk med publikum uten vederlag og å selge
rettigheter. De må finne andre inntektskilder –og dette skjer jo allerede,
slik Eirik Newth1)og andre har påpekt.

Et reformert system for
opphavsrett vil gi alle som ønsker det større muligheter til å bli aktive
brukere og bidra til den digitale kulturen. Det er ingen grunn til å være redd
for at musikktalenter ikke skal bli oppdaget eller at stor litteratur ikke skal
bli skrevet fordi kulturen er blitt digital og rettigheter må forvaltes på en
ny måte. Den kulturelle produksjonen vil øke, men havet av amatører vil også føre
til et større sug etter originalitet og talent.

 

–  
Av Olav Anders Øvrebø

Artikkelen har tidligere vært publisert på  http://voxpublica.no/

 

1)http://www.dagbladet.no/magasinet/2007/11/12/517947.html

 

 

Powered by Labrador CMS