Rettighetskapitalismens løpske tyranni

Hvor lenge skal vi
trelle under Microsoft og de andre gigantene. Vi kjøper programvare i dyre
dommer, men får likevel ikke eiendomsrett til det. Snakk om å bli lurt! Og den
forbanna utstyrsutviklinga som truer med å legge fortida brakk!!!

– Av Ingar Knudtsen, forfatter og skribent

Hvor lenge skal vi
trelle under Microsoft og de andre gigantene. Vi kjøper programvare i dyre
dommer, men får likevel ikke eiendomsrett til det. Snakk om å bli lurt! Og den
forbanna utstyrsutviklinga som truer med å legge fortida brakk!!!

Byråkratiseringa og ensrettinga av samfunnet gjennom korporasjonenes
og "kjedenes" overtakelse av næringslivet har ikke gjort tilværelsen
lettere verken for uavhengige kunstnere, forfattere og publikum – som i større
og større grad styres mot et temmelig ensrettet og kjendisorientert
kulturmarked.

Ikke at det var bare lett før
heller, men friheten til å velge, som jo egentlig, med datamaskinenes etter
hvert temmelig dominerende stilling i vår hverdag, skulle blitt bare større og
større, blir mange ganger heller en kontroll over oss enn for oss. Sjølsagt finnes
det alternativer til ganske mye "der ute", men det betyr ofte at man
må gjøre så tilsynelatende ukurante og vanskelige valg at det enkleste blir å
følge strømmen og godta det som i øyeblikket virker best og fungerer
"automatisk". I stedet for at vi velger selv velger oftest maskinene
– og gjennom dem korporasjonene – for oss. Med ofte ganske uforutsette konsekvenser.

Jeg har i det siste strevd med
diverse datamaskinproblemer, og for å løse de problemene har jeg gjort ting som
neppe er helt i tråd med de "reglene" som er satt opp for såkalt
lovlig bruk av dataprogrammene på maskina. Jeg tror jeg er i veldig godt
selskap når jeg gjør det. For i valget mellom å taste "ja" og at ting
kanskje vil fungere, eller å taste "nei" fulgt av en svart skjerm,
blir valget av det som de fleste vil oppfatte som en rett til å bruke det man
eier, ganske enkelt.

Forbrytere

Vi må bare se det i øynene – den nye kapitalismen gjør svært
mange av oss til "forbrytere". Rett og slett fordi kapitalismen er
blitt den gode, gamle eiendomsrettens aller verste fiende! Vi eier faktisk ikke
på noen som helst måte lenger automatisk det vi har kjøpt og betalt for!

Eiendom er tyveri, skrev Pierre
Joseph Proudhon i sin berømte bok "Hva er eiendom?", som ble gitt ut
på fransk første gang i 1840. I dag har på mange måter den tesen fått en
dobbelt betydning. Fra et moderne kapitalistisk synspunkt er vi nesten alle i
større eller mindre grad blitt tyver og dermed faktisk også kontrollerbare ved hjelp
av lover som beskytter en bestemt nyere forståelse av eiendomsrett. En ny form
for eiendomsrett som naturligvis ikke er noe annet enn en total omkalfatring av
det opprinnelige individualistiske eiendomsbegrepet som hadde med kjøp og salg
å gjøre: At når man kjøper noe, så eier man det.

Slik er det nemlig slett ikke
lenger. Når jeg kjøper ei datamaskin med et sett programvarepakker fra store og
mektige firma så eier de nemlig fremdeles det jeg har kjøpt. Det jeg får lov
til, er å låne det og bruke det, men med store og ofte ganske merkelige begrensninger.

Har jeg f.eks. to datamaskiner og
den ene streiker kan, jeg som regel ikke lovlig bruke programvaren fra den
andre maskina til å reparere den med. Vel, i likhet med de fleste vil jeg nok
komme til å gjøre det uansett, men med trusler om all verdens elendighet og
straff som skal ramme meg når jeg gjør det. Jeg eier altså ikke lenger det jeg
har "kjøpt", og den moderne kapitalismen får med det sin aller
største ønskedrøm oppfylt: Kapitaleierens eiendomsrett opphører ikke ved
salget!

Tyveri

Kommunismens og anarkosyndikalismens mål var å sikre oss
alle en felles eiendomsrett til produksjonsmidlene så vel som til det som i felleskap
ble produsert. Dette greide samfunnsherskerne med tryllekunstneres dyktighet å
framstille som brudd på kapital- og jordeiernes eiendomsrett og menneskerett.
Og det ble og blir de faktisk fremdeles trodd på! I en verden der denne "eiendomsretten",
dette tyveriet av alles felles arbeid og rettigheter, griper mer og mer
kontrollerende inn i vår hverdag og glaner triumferende og truende mot oss fra
dataskjermen.

Så lenge de kontrollerer
Sannhetsformidlinga i presse og radio og TV har de naturligvis lite å frykte
fra den pinlige saueflokken som ikke bare produserer, men også i neste omgang
forbruker det de sjøl har skapt med god profittmargin til de som styrer
Kapitalen. Og jeg sier ikke dette i noen slags overlegenhet eller bedrevitenhet,
i og med at jeg naturligvis like mye som de fleste andre, er en av de
kontrollerte. Kjøpt, betalt, gjerdet inn. Av det man har kjøpt og betalt, og i
håpløst gammeldags tro innbiller seg at man dermed "eier". Sjøl
svarte får dilter jo for det meste ganske lydige etter de blendahvite
bjellesauenes ringling, selv om de aldri så mye breker i protest.

Eiendom er tyveri. Trykk
"Enter" dersom du godtar avtalen. Lest eller ulest, og hvem f…
orker å ha kastet bort en masse penger og tid på å skaffe seg et program for
ikke å skulle bruke det? Alternativt svare "nei" og prøve om du kan få levert
tilbake utstyret/programmet du kjøpte? Rekk opp hånda de som nøye leser gjennom
avtalen for så å ransake hjernen for uhumske hensikter før de ganske enkelt og
uten særlig tanke på det juridiske ansvar trykker "ja"? Så få … ja,
var det ikke det jeg tenkte. Og der smekket fella igjen og velkommen i klubben.

Forbrytelse lønner
seg

Argumentene for fri programvare blir stadig sterkere, og
dersom Winduene ikke snart åpnes og noe av kontrollbegjæret luftes ut, har de i
så fall egentlig noen berettiget framtid? Nei, men sannsynligvis likevel ei
framtid, om enn aldri så lite berettiget!

Men skal de virkelig bøtelegge og
kanskje til og med fengsle forbryterne som synder mot rettighetskaptalismens
grådighet? Vil Gulag USA snart spenne over hele verden? Kanskje er det dét de egentlig
vil til slutt? For de har jo forlengst oppdaget at i fengslene sitter det en
råbillig arbeidskraft som kan utnyttes uten tanke på verken fagforeninger eller
politikk. Og dermed blir det gamle ærlighetsbegrepet om at forbrytelse lønner
seg aldri, fullstendig snudd på hodet. Forbrytere lønner seg alltid i GULAGet –
for dem som bruker de innsattes arbeidskraft. Og da snakker jeg ikke lenger om
det som i gamle dager ble kalt sysselsettingsarbeid for fanger. Som f.eks. å
produsere trehester til jul. Nei, neste gang du ringer for å bestille
flybillett, tilhører kanskje den hyggelige stemmen som svarer en stakkars
innsatt heller enn en på normalt vis ansatt.

Og du i din uvitenhet gir villig
ut dine diverse data som navn og adresse og stilling og diverse nummer som
kanskje i neste omgang kan gi deg mindre hyggelige økonomiske opplevelser. Slik
at muligens den løslatte etter hvert også pånytt kan bli innsatt og dermed på
sett og vis også ansatt, i en i bunn og grunn veldig lønnsom økonomisk
runddans?

Men til slutt kan det jo hende at
det sitter flere inne enn ute, for å si det slik. Og hvem skal da til slutt
betale regninga ved å være lydig og rettighetstro og ærlig kjøpe det som
produseres? Ligger det en science fiction-fortelling her et sted? Et scenario som
kan få sjøl Orwells 1984 og Pohl & Kornbluths The Space Merchants til å
blekne om ikke i tragedie, så i det minste i tragikomedie?

Jeg gir blaffen

Jeg må bare innrømme at jeg gir blaffen i korporasjonenes
rettighetsmas. Vil de lage bråk med meg så får de gjøre det, jeg har sikkert
ikke så forbasket mange år igjen å holde ut med dem likevel. Det er faktisk
andre ting ved den heseblesende dataalderen som bekymrer meg mer, både som
forfatter og som bruker. Slik som utstyrsutviklinga som legger fortida brakk.

Originalmanuskriptet til min
roman "Våpensøstrene" ble f.eks. skrevet på en BBC-datamaskin og i sin tid
lagret på en såkalt "floppy disk". På slike ligger også andre romaner
og masse noveller. Senere kom den fantastiske vesle disketten som mange vel fremdeles
kan huske og som noen kanskje til og med fremdeles bruker. Den gangen het min
datamaskin Archimedes. I sin tid var den datateknikkens ypperste superprodukt
som i datakraft sprintet fra både winduer og tosher – inntil den etter ganske
kort tid fikk konkursens kniv i ryggen. For markedet bryr seg nemlig aldri om hva
som er "best", det er bare fantaster og drømmere som tror det. Markedet
kjenner ingen rettferdighet, vet ingen ting om kvalitet, hater originalitet. På
markedet rår bare en markedsføring og en markedskraft der de store spiser de
små.

På nå gammeldagse disketter og i
"rare" formater ligger flere av mine i egne øyne aller beste romaner.
Men etter dem kom det en alt for dyr Macintosh inn i huset, og til slutt var det
bare å bøye nakken for den dårlige forfatterøkonomiens ubønnhørlige press og kjøpe
en rimelig PC som kjørte Windows.

Denne gjennomgangen av min
datahistorie er bare for å peke på det enkle faktum at fra Ibsens penn til
Bjørneboes skrivemaskin fantes det faktisk ingen som helst
kompatibilitetsproblemer. Men så, i løpet av noen få digitaliserende tiår har
det forferdelige problemet oppstått at tingene truer med å forsvinne!
Mediebasert kultur blir på godt og ondt en slags flytende elv av underholdning og
informasjon der ingen ting lenger er håndfast, og for mange blir mer og mer
ubegripelig. Nye dingser popper opp som kløver på ei kløvereng og hevder for en
kort stund å være den nye standarden og udødelig. Jeg må innrømme at min
entusiasme for slike "nyvinninger" er temmelig laber, mine erfaringer
med slikt tatt i betraktning.

Den fysiske tingen

De er her i dag og er borte i morgen, erstattet av noe annet
og stadig "bedre". Noe som sjølsagt er ganske nødvendig når avspilleren
faktisk erstatter mediet. Film, musikk, bilder osv. flommer gjennom eteren med
uimotståelig kraft. Det kan jo hende at morgendagens mennesker vil finne
opplevelsen av dette helt naturlig. At musikk ikke lenger eksisterer som en håndgripelig
plate, kassett, CD eller DVD, men kun finnes i en samling titler i en PC eller
i et annet avspillingsmedium.

Og likevel … å holde ei bok i
hånda er noe annet. Det å eie ei grammofonplate er kanskje en sjeldnere
opplevelse nå i dag. Men det er jo likevel noe å tenke over at jeg har plater i
min samling som stammer helt tilbake fra femtitallet, og at jeg kan sette dem
på platespilleren, og at lyden så godt som ikke har tapt seg. Nesten tvert om,
siden høyttalerne er blitt så mye bedre enn før.

Javel, i et digitalt arkiv ville
nok ikke lyden tapt seg i det hele tatt, og det er jo bra det. Så kanskje dette
er nostalgi. Men en kan jo frykte at uten den fysiske tingen, mediebæreren, vil
etter hvert all rett til å virkelig eie musikken (og e-bøkene, og filmene/videoene)
gå tapt – kjøpes opp av korporasjonene og eksistere like midlertidig og like
leid og plattformavhengig som et hvilket som helst produsenteid dataprogram eid
av rettighetskapitalistene er i dag.

I sin iver etter å dominere markedet
kan resultatet komme til å bli at bare noen veldig få og gigantiske eierselskap
blir igjen, med alle muligheter til å "videutvikle" nye former for
avspillingsutstyr der de gjør ny musikk mer og mer avhengig av nye dingser. Og
der den definitive toppen av "opprør" vil være å velge noe à la det
som i dag er Mac kontra Windows.

NRK og Radio Lux

Kanskje vil vi da også oppleve noe av det samme som vi
opplevde den gangen NRK satt på programrettigheter og ivaretok disse ut fra kriterier
som ingen utenforstående egentlig kunne fatte begrunnelsene for?

Da jeg nylig satt og skrev ferdig
min siste roman Ensomheten er en sang (kommer først på trykk til høsten!), så
hadde jeg bruk for et hørespill som NRK sendte i 1954 med tittelen "Mord
for åpen mikrofon". Derfor kontaktet jeg en gammel venn i NRK som sendte meg
en liste over tidlige hørespill sendt av NRK. Det var en underlig opplevelse å
lese at det som hadde bundet tusener på tusener til radioapparatene i disse åra
ble sett på som så mindreverdig og midlertidig av NRK-ledelsen at de faktisk
hadde slettet de aller fleste av dem. NRKs hørespill fantes ikke lenger i NRKs
arkiver!

Noe tilsvarende hadde vi som var
(og er!) fans av Billy Fury opplevd med hans radioshow på Radio Luxemburg på
sekstitallet der uerstattelige perler ble slettet fra tapene etter krav fra
hans egen manager Larry Parnes under henvisning til – du gjettet riktig! –
rettighetshensyn.

Men det fantes noen som gjorde
opptak. Deriblant jeg. Disse egentlig elendige opptakene gjort med min Tandberg
båndopptaker og en Kurér reiseradio inne mellom Sunndalsfjella sendte jeg til Harry
Whitehouse, den britiske initiativtakeren til nettstedet www.billyfury.com, og opptakene fant dermed
veien til nettet med disse orda fra Harry:

"Back
in 1961, Billy recorded a series of programmes called Billy’s Pad for Radio
Luxembourg. As well as items by Billy, these featured guests, including Marty
Wilde and Joe Brown. Billy’s manager, Larry Parnes, insisted that the tapes
should be erased after use. A few recordings slipped through the net, and these
are thought to be the source of some of the tracks on the CD Billy Fury Sings A
Buddy Holly Song (Ozit CD56). The others, we thought had disappeared for ever.

But in Norway, a teenager called Ingar
Knudtsen was not just listening on his tranny. He was also recording many of
the programmes on his reel-to-reel tape recorder. These have been stored on
tape ever since, and they have, of course, deteriorated a little."

I ettertid skulle jeg jo ønske at jeg hadde hatt en bedre
radio. Båndopptakeren kan jeg derimot ikke klage på – den var av datidens ypperste
kvalitet. Og jeg hørte forresten aldri noen si at de hundrevis av opptakene jeg
gjorde var belagt med restriksjoner og kopibeskyttelse! Det var liksom ikke noe
en vanlig borger behøvde å tenke på i det hele tatt den gangen.

Verdig og uverdig

En av de største forbrytelsene som har vært gjort mot
kulturen, er å gradere den i verdig og uverdig og alle gråtoner imellom. For hva
skjer ganske så ofte? Tida legger sin egen mal på godt og dårlig, og det som en
gang var svart blir hvitt, det som var søppel kan bli rammet inn og hengt på
veggen.

Kulturens lover er ikke som
naturlovene. Som alt menneskeskapt flyter de nedover tidselvas ustoppelige
strøm, summen av all menneskelig innflytelse. I den finnes ingen gitt utgang og
inngang, og om det finnes noen retning i dens kaos så er det vi som gir den
det. Den er summen av våre forståelser og misforståelser, våre meninger og vår
meningsløshet, vår revolusjon og reaksjon.

Tiden er en underlig skrue. Om en
renessansemaler hadde blitt forært Picassos "Guernica" ville han
sannsynligvis funnet baksida av lerretet mer nyttig enn framsida. Elvis ville
neppe vært noen musikalsk helgen om han hadde dukket opp ved Marie-Antoinettes franske
hoff (men han var jo for pokker ikke det engang i 1956 heller – da TV filmet
ham kun "from the waist up"!). Helgenstatusen kom først etter hans
død, og det er jo heller regelen enn unntaket det. Det var to eksempler på
denne forbrytelsen med å uverdiggjøre kulturen, men listen er naturligvis uten
ende.

Nettets kraft

Science fiction-forfattere har spekulert i om vi kan endre tidsstrømmen
og dermed reise i den. Tilbake for å endre nåtida eller alternativt inn i
framtida for å se hvilken galskap vi har forårsaket for våre etterkommere.
Vanligvis skildres forferdelige ulykker og elendighet og et liv under
autoritære og utbyttende regimer. Men sjøl om bruddstykker av fortidas
spådommer har vært inne på noe, så greide faktisk ingen helt å forutse det som
kom snikende med de første brukbare "hjemmecomputerne" på åttitallet.

Jeg kikket i noen gamle datablad
for ei tid siden (ja, jeg har loftet fullt!) og ble slått av hvor konservative
de som skrev i dem egentlig var i forhold til hva som senere skulle komme til å
skje videre. For det var ikke maskinene i seg sjøl som endret verden, ikke alle
programlistingene som fylte bladene med tilsynelatende maskinmagiske ord.

Det var nettet.

Jeg har selv skrevet science
fiction. Det er ei stund siden nå. Jeg vil ikke en gang prøve på å gjøre det
nå. I hvert fall ikke en slik science fiction som det vi skrev den gangen, vi
som skrev slikt på seksti-, sytti- og åttitallet. Det finnes ingen brølende rakettmotorer
i mitt hode som lander romfartøy med kolonister på Mars, Jupiter-månene
Callisto og Europa, eller Saturns måne Titan. Den utferdsdrømmen er kanskje for
stor og for konkret nå i dag.

Kanskje og kanskje ikke sender de
sonder dit slik at de kan lage nøyaktige digitaliserte kopier av det de finner,
og så kan de vandre der på overflaten av Titan helt uten fare for liv og helse.
Eller lage PSxx-spill med skumle Callistovesener eller til og med la
modifiserte mennesker lande på Jupiter.

Ojda. det har visst noen allerede
gjort … Men saka er at vi trodde på den drømmen. Det var nok en dum drøm, men
en ganske god drøm.

Kapitalismen lever imidlertid
ikke av slike drømmer, den lever av Underholdning. Den Vidunderlige Nye Verden
som ingen sf-forfatter kunne greie å forutsi, rett og slett fordi den var så
usigelig platt og banal. Og der det mest "meningsfylte" opprøret mot
denne banaliteten hører hjemme, ikke i opplysningstidens filosofer og tenkere,
ikke hos Proudhon, Marx, Kropotkin og Luxemburg, men hos den patriarkalske
guddommelighetens kollektive og fanatiske galskap.

Misforstå meg ikke, jeg er ingen
motstander av Nettet. Tvert imot! Jeg ønsker meg bare at det skal brukes med
vett og forstand, og kontrolleres av folket og ikke av Kapitalen.

– Av Ingar Knudtsen, forfatter og skribent