Verdensarkivet der alle vil være

YouTube er et kulturelt fenomen uten sidestykke i mediehistorien. Kritikerne mener at nettstedet styres av glade amatører og at det fører til kulturell forflatning. Men tilbudet preges like mye av profesjonelle, og de store mediebedriftene står i kø for å få være med.

– Av Pelle Snickars, mediehistoriker, forskningssjef ved Statens ljud- och bildearkiv.

YouTube er et
kulturelt fenomen uten sidestykke i mediehistorien. Kritikerne mener at
nettstedet styres av glade amatører og at det fører til kulturell forflatning.
Men tilbudet preges like mye av profesjonelle, og de store mediebedriftene står
i kø for å få være med.

For vel et år siden arrangerte New Globe Theatre en oppsiktsvekkende
pressekonferanse i den virtuelle verdenen, Second Life. Ingen mindre enn Chris
Anderson, eller rettere sagt hans avatar, var invitert til å presentere sin
bok, "The Long Tail". Behagelig tilbakelent på det virtuelle podiet presenterte
en avslappet Anderson-avatar teksten om den nye digitale medieøkonomien, hvor
et ubegrenset tilbud visstnok skal føre til en nærmest uendelig etterspørsel.

    Pressekonferanser i Second Life er imidlertid nokså
spesielle siden avatarer ikke kan kommunisere med hverandre muntlig, bare
skriftlig. Bare ved hjelp av intensiv klapring på et imaginært tastatur, kunne
Anderson og intervju-avataren prate med hverandre. Men samtidig ble
pressekonferansen spilt inn, og videoen fra konferansen ble straks lagt ut på
YouTube, hvor den er sett av tusenvis av personer. Blant de noenogtretti
presentasjonene av Anderson som finnes på YouTube, er nok denne virtuelle
opptredenen det mest spektakulære. "This is the coolest thing I’ve done," som
hans avatar har sagt det.

    I den omtalte bestselgeren skriver Chris Anderson ingen ting
om YouTube, da nettstedet først ble lansert etter at boka var publisert. Men at
YouTube er et kulturelt fenomen uten sidestykke i mediehistorien, ville nok
også han ha skrive under på.

Monty Pyton

Omtrent samtidig som at Andersons avatar hadde sin
fremføring i Second Life, ble YouTube kjøpt opp av Google for den svimlende
summen av 13 milliarder (svenske) kroner. Det var på en tid hvor nettstedets
videoinnhold fortsatt mest bestod av hunder som kjørte skateboard eller glade
amatører som sang karaoke foran sitt videokamera.

    Men den brukerorienterte web 2.0 forandrer seg som vi vet
vidunderlig kjapt. YouTube har gjennomgått en formidabel forandring bare det
siste året (artikkelen ble skrevet høsten 2007, red.anm). For den film- og
tv-interesserte finnes det her alt fra Monty Pytons samlede verker til
filmhistoriens smaleste dokumentarer.

    Innenfor musikk finner man nærmest alt. At den svenske
musikkjournalisten Fredrik Strage i Dagens Nyheter satte sammen en liste med de
100 største rockeøyeblikkene ved hjelp av YouToube, er et tegn i tiden. Og
finnes det ikke musikkvideoer å laste opp, man være sikker på at noen har
filmet en obskur LP-plate som snurrer og snurrer. Snuttene er nesten
gjennomgående på noen få minutter, og mye tyder på at YouTube er i ferd med å
sette en ny standard for lengden på webbaserte medier.

Kontrakt med
Timberlake

Det som imidlertid er mest slående, er nettstedets
popularitet. Mediematerialet på YouTube ses daglig flere hundre millioner
ganger, igjen og igjen. De beregninger som har vært gjort, tyder også på at
omkring 95 prosent av alt materialet som legges inn, blir sett på av noen.
YouTube er derfor det paradigmatiske eksempelet på Chris Andersons "lange hale"
– til og med det minst populære materialet blir ved enkelte tilfeller brukt.

    Selv om nettstedet er gratis, er det akkurat som noen
spissfindig har påpekt: "The biggest business lies in the smallest sales."
Nettstedet er også et mulig springbrett for amatører til en mediekarriere.
Brukerkulturen blomstrer, ungdom produserer "mash up"-videoer av allerede
eksisterende bildemateriell, mens andre forsøker å få oppmerksomhet ved å
opptre på stuegulvet.

    Hollandske Esme Denters karriere er karakteristisk. Hun
begynte for noen år siden å legge ut videoer med seg selv der hun sang
coverlåter av forskjellige artister hjemme på badet. Publikum likte henne og
hennes popularitet økte. I mai 2007 lastet hun opp en cover av Justin
Timberlakes sang "What goes around". Mot slutten av den videoen panorerer
kameraet til høyre og avslører ingen andre enn Timberlake selv, som sitter
hjemme hos henne – "she sings my song better than me…". Videoen er nå setter av
flere enn 10 millioner mennesker, og Denters har naturlig nok fått kontrakt med
Timberlake.

Massen bestemmer

Alle er imidlertid ikke like positive til denne utviklingen.
Noen er rett og slett forbanna på den "gjør-det-selv"-revolusjonen som preger
mye av dagens web. Andrew Keen har for eksempel skrevet boka "The Cult of the
Amateur: How Today’s Internet is Killing Our Culture", som er en syrlig
polemikk mot dagens webbaserte brukerkultur. Han spør retorisk i innledningen: Hva
slag nytte har vi av 70 millioner bloggere? Bloggen preges jo først og fremst
av en digital darwinisme av typen "the survival of the loudest and most
opinionated". Deretter irriterer Keen seg over en tilstand der det han kaller
sjelløse logaritmer, i stedet for kompetente personer, forteller oss hva vi
skal forbruke.

    Med et sinne som skulle gjort den tyske filosofen,
sosiologen og kulturkritikeren, Theodor W. Adorno, til å bli grønn av
misunnelse, kritiserer Keen alt fra det håpløse kunnskapsnivået på Wikipedia
til den ulovlige nedlastingen av film og musikk på Piratebay. Han stormer mot
anonymitetskulturen på webben og Googles parasitterende forretningsstrategi. De
produserer jo ingen ting – 99 prosent av firmaets inntekter kommer fra reklame
– og det er denne bedriften som ses på som webens framtid. Grunderne av Google
har jo lyktes med det kunststykket å på en nærmest magisk måte forvandle webens
innhold til en gigantisk reklamemaskin.

    Ifølge Keen er Google et slags elektronisk narrespeil av oss
selv, siden søkemotorens treffbilde baserer seg på en algoritme som styres av
tidligere søkninger. Massen – og dens søkninger – tildeles med andre ord makt
til å definere hva som er sant eller ikke.

Tekstens problem

Google fremstår på mange måter som selve symbolet på den nye
brukerbaserte weben. Keens poeng er kort fortalt at den interaktiviteten som
preger den nye web 2.0 først og fremst vil føre til en kulturell forflatning.
Den demokratiseringen av mediene som forsvarerne av webens brukerkulturer
snakker seg varme om, mener Keen har ført til et bisart forsøk på å
demokratisere talent. Det er dømt til å mislykkes. Dessuten er det digitalt
meningsløst ettersom 2.0-kulten av amatører på sikt risikerer å torpedere hele
den kulturelle økonomien. Det finnes ingen gratis lunsj – det er alltid noen
som må betale – men hvordan skal næringslivet gjøre forretninger i en
webøkonomi som i stadig større grad preges av glade amatører?

    Man skulle kanskje tro at Keen er en elitistisk akademiker
som hater det "folkelige og det lave". Men så enkelt er det ikke: Han er en
gammel IT-entreprenør fra Silicon Valley og der nettopp denne innsidekunnskapen
i webbransjen som har gjort at hans kritikk har fått temmelig stort
gjennomslag. I en anmeldelse av boka hans mente for eksempel Andres Lokko for
en tid siden at Keen var en "plump kritiker og veldig konservativ moralens
vokter (…) med en urokkelig tro på den akademiske verdenens overlegenhet". Det
er kanskje en personlig karakteristikk, men er en ganske misvisende beskrivelse
av hans bok, som snarere er et pregnant uttrykk for den sammenblandingen av amatørisme
og profesjonalitet som i dag finner sted på webben.

    Bakgrunnen for både YouTube og Keens bok er webbens
polaritet mellom nye og gamle medieformer. På den ene siden er det blitt så
enkelt å laste opp materiale at alle kan gjøre det – "Broadcast yourself" er jo
et motto for YouTube. På den andre siden har nettsteder med profesjonelt
mediemateriale og så begynt å tilegne seg dette produksjonsprinsippet siden det
er så kostnadseffektivt. Extramaterialet på svt.se (nettstedet til Sveriges
Television) – for eksempel barneproduksjoner i programserien Bolibomba –
skiller seg ikke nevneverdig fra de amatørvideoene som lastes opp på YouTube.

    Når det gjelder tekst er problemet større, mener Keen. Å
publisere noe online mister jo sin betydning, om det ikke finnes en
redaksjonell instans som filtrerer det som legges ut. Nettopp denne mangelen på
"gate-keepers" på webben, ser Keen som det kanskje mest urovekkende. Han viser
til tall som forteller at mer enn to tredeler av unge amerikanere nå henter sin
nyhetsinformasjon på webben – den samme web som altså stiller store krav til
kildekritikk og "media literacy" for å vurdere informasjonens verdi. Samfunnet
bør ha instanser, mener han, som sorterer hva som er viktig og hva som ikke er
det – dersom man ikke vil risikere en slags allmenn uthuling – og på sikt en
kulturell underminering – av all kunnskap. Om man skal tro Keen er massens
algoritmebaserte kunnskap faktisk ikke større enn en slags allmenn konsensus.

Ikke bare amatører

Keen har utvilsomt noen poenger, ikke minst når han påpeker
at all informasjon på webben må tas med en klype salt. Men hans budskap om den
nye 2.0-webens fordervende virkning klinger også falskt. Samtidig som Keen tar
sterk avstand fra for eksempel YouTube og den digitale narcisismen som han
mener at preger nettstedet, ligger det mer enn 50 videoklipp om han selv ute på
nettet. Og det er nettopp her det selvmotsigende i hans budskap blir åpenbart. Det
faktum at han selv kommer til orde på YouTube – han intervjues om sin bok, han
debatterer den i polemikk med andre, han foreleser om sine ideer – tar brodden
fra mye av hans kritikk av web 2.0.

    For det er jo ikke sånn at webben nødvendigvis må fylles av
amatørmateriale. Tvert i mot forteller YouTubes utvikling det siste året om
webben som et ny kommunikasjonskanal fylt av både "lavt, bredt og smalt".

    Faktum er at den forandringen av YouTube som er skissert
ovenfor, er kanskje det beste eksempelet på hvor vanskelig det er å
diagnostisere tilstanden på weben. Nettstedets mangfoldige innhold
problematiserer i alle fall Keens tvilsomme holdning. På bare to år har jo
YouTube gått fra å være et nettsted som mest inneholdt amatørvideoer, til å bli
verdens største audiovisuelle mediearkiv. Det går strengt tatt ikke lenger an å
beskrive hva YouTube inneholder – stedet rommer så å si alt. Her finner man alt
fra de mest populære musikkvideoene til alle mulig politiske budskap.

    Blant annet ble Tony Blairs videohilsen til Nicolas Sarkozy
i mai 2007, lastet opp, strakt etter at sistnevnte hadde vunnet presidentvalget
i Frankrike. Hans gratulasjonsvideo var høsten 2007 sett av over 200 000
personer, og ved siden av å være det perfekte PR-fremstøtet, kan Blair tillate
seg å si hva han vil til Sarkozy. Budskapet ble verken redigert eller filtrert
gjennom noen tv-kanal, men ble kontrollert utelukkende av statsministeren selv
og hans rådgivere. I ulike sammenhenger snakkes det nettopp om årets
presidentvalg i USA som "the YouTube presidency", og for alle kandidater er nettstedet
selvsagt plattform for valgkamp, ikke minst i forhold til yngre velgere.

Tar feil

Keen tar med andre ord helt feil i sin beskrivelse av
hvordan YouTube ser ut og fungerer. Nettstedets preges verken mer eller mindre
av amatørmaterial, det preges både av et amatørmessig og profesjonelt tilbud.
For snart et år siden deltok YouTube for eksempel i et samarbeid med BBC om å
presentere en del av mediebedriftens arkivmaterial. I dag inneholder YouTube
omkring 1000 BBC-programmer som er sett 75 000 ganger.

    YouTube har hele tiden inngått avtaler med slike nye
partnere, og i dag finnes det flere en 250 innholdsleverandører, fra
musikkselskaper til idrettsorganisasjoner. Warner Bros har sin egen kanal på
YouTube, det samme har idrettsorganisasjonene National Hockey League og
National Basketball Association. Flesteparten av de store tv-stasjonen finnes
der, til og med SVT. Den store amerikanske public-service-kanalen, PBS, har for
eksempel lastet opp alle programmene med intervjueren Charlie Rose, sammenlagt
mer enn 4000 timer.

    Det virkelig interessante er at aktører som tidligere
anklaget YouTube samtidig har etablert et samarbeid med nettstedet – alle vil
være der brukerne er!

– Av Pelle Snickars, mediehistoriker, forskningssjef ved
Statens ljud- och bildearkiv.