Biblioteklån og personvern: Historien bak en forskriftsbestemmelse

Den gamle diskusjonen om bruk av låneropplysninger er ikke død, og sammenhengen med Datalagringsdirektivet og annen regulering av hvordan
elektroniske spor skal brukes, er tydelig nok. Her kommer et supplement til Bok
og Biblioteks artikkel om EUs Datalagringsdirektiv i nr 6/08.

Tekst: Jon Bing, på grunnlag av
arkivmateriale gjort tilgjengelig av Frode Bakken

Foto: Anders Ericson

Den gamle diskusjonen om bruk av låneropplysninger er altså ikke død.
Og sammenhengen med datalagringsdirektivet og annen regulering av hvordan
elektroniske spor skal brukes, er tydelig nok. Her kommer et supplement til Bok
og Biblioteks artikkel om Datalagringsdirektivet i nr 6/08.

Tekst: Jon Bing, på grunnlag av
arkivmateriale gjort tilgjengelig av Frode Bakken

Foto: Anders Ericson

«Datalagringsdirektivet» er blitt
mye omtalt den siste tiden. Direktivet angår lagring av visse opplysninger om
bruk av ressurser i forbindelse med elektronisk kommunikasjon, inklusive fast-
og mobiltelefon. Naturligvis er ikke disse systemene de eneste som genererer
spor som kan ha interesse i for eksempel bekjempelse av organisert kriminalitet.

     Også
hva man leser av tradisjonelle papirbaserte medier, som f.eks. bøker, kan
fortelle noe om interesser og holdninger. Derfor lød forskriftene til den
tidligere personregisterloven § 2-1(5), siste ledd:

Opplysning om «lånernummer» i
utlånsregister som nevnt i § 2-8 [«katalog-, låner- og utlånsregister i
bibliotekene»] skal biblioteket slette av eget tiltak når den utlånte bok er
tilbakelevert.

FRODE BAKKEN. Bak denne bestemmelsen ligger et initiativ fra
slutten av 1970-årene av en ung bibliotekar fra Skien, Frode Bakken. Han tok
første gang kontakt med professor Knut S Selmer i et brev fra 23.10.1978 som
medlem av «en nylig nedsatt komité i Kommunale bibliotekarbeideres forening
(tilsluttet Norsk kommuneforbund)».

     Frode
Bakken skulle bli en sentral tillitsmann i norske bibliotekorganisasjoner. Han
var leder for Norsk bibliotekforening i to perioder (1996-1998 og 2000-2006).
Han har hele tiden arbeidet med opphavsrett i regi av Norsk bibliotekforening,
og er for tiden leder av foreningens opphavsrettsutvalg. Frode Bakken har også
vært svært aktiv i det internasjonale biblioteksamarbeidet, bl.a. European
Bureau of Library, Information and Documentation Associations (EBLIDA), som
særlig arbeider med opphavsrett, og den internasjonale bibliotekorganisasjonen
IFLA (International Federation of Library Assoctions and Institutions), bl.a.
denne organisasjonenes arbeid for opphavsrett og ytringsfrihet, det siste organisert
i FAIFE (Free Access to Information and Freedom of Expression). I dag er Frode Bakken
biblioteksjef ved Høgskolen i Telemark.

DANSK OG TYSK. Bakgrunnen for korrespondansen med professor Selmer
var konkrete eksempler Bakken hentet fra dansk og tysk presse. I et brev fra
2.11.1979 tar han utgangspunkt i et eksempel om at det i Tyskland kan virke som
«bibliotekbrukernes boklån mv. kan ha bli benyttet som materiale mot borgerne i
helt andre sammenhenger, for eksempel i Berufverbot-saker».

     Et
mer konkret eksempel fikk man fra Danmark. Politiet i Tårnby ved København fikk
i februar 1979 rettens kjennelse om at det lokale bibliotek måtte gjøre
tilgjengelig en liste over bøker som en italiensk fremmedarbeider, Enrico
Sassara, hadde lånt. Han var kort tid før drept ved en eksplosjon på Strøket –
en hjemmelaget bombe eksploderte mellom hendene hans. Politiet hadde fra
begynnelsen av en hypotese om at eksplosjonen hadde sammenheng med terrorister,
og det begrunnet en intens etterforskning.

     Etter
hvert viste det seg at årsaken var mer privat: Enrico Sassara var oppbrakt over
dommen i en ekteskapssak (Politiken 13.3.1979). Etter hvert viste det seg at
han ikke hadde lånt bøker om konstruksjon av bomber, bare seks kriminalromaner
og to bøker for å lære seg selv dansk (Information 16.3.1979).

Danske bibliotekarer likte dårlig
at lån av bøker skulle brukes i politiets etterforskning, og inspektør Ole Koch
ved Statens bibliotektilsyn anga at bibliotekene kunne velge den utvei å
tilintetgjøre registrerte opplysninger ved tilbakelevering av bøker. Saken
førte også til spørsmål fra det sosialdemokratiske foketingsmedlem Birthe Weiss
til justisminister Nathalie Lind og kulturminister Niels Matthiasen om utleveringen
i Tårnby.

     I
denne saken ble de prinsipielle spørsmål ved overgang til datamaskinbaserte
systemer fremhevet, og det ble understreket at det danske system som samtidig
ble utprøvd i Ølstykke var utformet slik at alle spor ble slettet når boken ble
tilbakelevert (Politiken 11.3.1979). Utkast til ny biblioteklov ble også samtidig
diskutert i pressen. I en kronikk av Birger Thøgersen 13.3.1979 i Politiken
brukes uttrykket «Sindelagskontrol» om politiets tilgang til opplysninger om
lånte bøker.

OPPSIKTSVEKKENDE. I korrespondansen med professor Selmer ved det
som den gang het Institutt for privatretts avdeling for edb-spørsmål, opplyser
Selmer at forholdet til bibliotek ikke var berørt i de utredningene som førte
frem til personregisterloven. Han peker imidlertid på at opplysninger om hvilke
bøker som er lånt var utnyttet av historikere og litteraturforskere. Han har
også fått brakt på det rene at i Universitetsbibliotekets manuelle system ble
opplysninger om utlån makulert, men at folkebibliotek hadde gamle kort som
kunne gjøre det mulig å spore utlån (brev av 27.10.1978). Professor Selmer reagerer
også på historien fra Tyskland: «Den er virkelig oppsiktsvekkende – hvis den er
sann.» (7.11.1978.) Og senere kommenteres hovedspørsmålet: «Vi deler Deres syn
i at en slik bruk av bibliotekenes systemer krenker lånernes
personverninteresser.» Her nevnes muligheten for å gi «forskrifter e.lign. som
gir direktiver om begrenset bruk» eller at man gjør «innholdet av systemene
lite interessant – for eksempel ved at man sletter opplysninger om en persons
utlån straks lånet termineres» (12.12.1978).

     Statens
bibliotektilsyn trekkes også inn, og direktør Else Granheim opplyser i brev av
6.4.1979 at i «alle de EDB-baserte utlånssystemer vi er gjort kjent med gjennom
litteraturen, studiebesøk m.m. har det vært et hovedpoeng at forbindelsen
mellom låner og bok slettes ved retur av boken» (6.4.1979).

Frode Bakken fortsetter sin
kampanje for å fokusere på problemet. Datatilsynet blir etablert på grunnlag av
personregisterloven og begynner sitt arbeid i 1980 med professor Selmer som den
første leder for tilsynets styre. I forskriftene § 2-5 unntas bibliotekets
utlånsregistre fra konsesjonsplikt, men forholdet til opplysninger om tidligere
utlån reguleres ikke særskilt. Men i et håndskrevet notat av 23.4.1980 skriver
Frode Bakken: «Knut S. Selmer – som følge av våre samtaler fått inn at
opplysningene skal slettes automatisk.» Forskriftene ble endret 10.3.1981.

     Spørsmål
om «Berufsverbot» på den ene side og aktiviteten til marxist-leninistiske
politiske organisasjoner på den annen side er noe av den politiske bakgrunnen
for sletting av opplysninger om låntakere. Ved utviklingen av regelverket er
denne helt spesifikke bestemmelsen forsvunnet, i dag følger et biblioteks plikt
til å slette opplysninger av den helt generelle bestemmelsen i
personopplysningsloven § 28.

Men problemstillingen er fremdeles
aktuell, og kom på ny i fokus i forbindelse med skjerpet sikkerhet etter
terroristanslaget 11.9.2001.

     I
USA fikk man den såkalte «patriotlovgivningen», og bibliotek reagerte på at
nettopp låneropplysninger kunne kreves utlevert i visse tilfelle. American
Library Association har utarbeidet råd til sine medlemsorganisasjoner, og sier
bl.a. (jf. http://www.ala.org/ala/washoff/woissues/ civilliberties/theusapatriotact/
qandaprivacy.cfm):

«The ALA
recommends that each library adopt a policy that specifically recognizes the
confidentiality of information sought or received, and materials consulted,
borrowed or acquired by a library user. These materials may include database
search records, circulation records, interlibrary loan records and other
personally identifiable uses of library materials, facilities, programs or
services, such as reference interviews. Libraries are advised to rely on
existing laws to control behavior that involves public safety or criminal
behavior.»

     Den gamle diskusjonen
om bruk av låneropplysninger er altså ikke død. Og sammenhengen med datalagringsdirektivet
og annen regulering av hvordan elektroniske spor skal brukes, er tydelig nok.