Brennpunkt Kirkenes
I 2008 fikk Sør-Varanger bibliotek 500 000 kroner av Fritt Ord til
Det Grensesprengende Bibliotek. – Vi tar også sikte på å åpne et Russisk Senter
før sommeren, sier biblioteksjef Hildur Eikås. Er det rart det gløder i
Kirkenes?
Tekst og foto: Odd Letnes,
redaktør
I 2008 fikk Sør-Varanger bibliotek 500 000 kroner av Fritt Ord til
Det Grensesprengende Bibliotek. – Vi tar også sikte på å åpne et Russisk Senter
før sommeren, sier biblioteksjef Hildur Eikås. Er det rart det gløder i
Kirkenes?
Tekst og foto: Odd Letnes,
redaktør
Ser du på værkartet på tv, virker
det som om Finnmark ligger rett nordover. Men når du sitter på flyet til
Kirkenes og studerer rutenettet, er bildet et annet. Flyet skjærer østover inn
i Sverige ved Kongsberg og fortsetter videre over Finland. For Finnmark er
stort fylke, like stort som Danmark, lærte vi på skolen. Her ligger både Norges
nordligste og østligste punkt. Hvis du følger lengdegraden gjennom Kirkenes,
havner du mellom Helsinki og Moskva.
RUSSISKE GATESKILT. Det er bare noen kilometer fra Kirkenes til
Russland. Det syns ikke på terrenget, du merker det ikke når du passerer
Førstevann (bildet) t store skiltet "Velkommen til Kirkenes" – men du merker
det med en gang du stiger av bussen i sentrum. Her står gateskiltene på norsk
og russisk. I nesten alle butikker hører du noen som snakker russisk. Og står
du på torget kan du ikke unngå å legge merke til det: Foran deg ligger
biblioteket, med skilt på norsk og russisk.
INTERNASJONAL KOMMUNE: Sør-Varanger er Norges eneste kommune med
grense mot Russland. Før letingen etter jernmalm så smått begynte i 1902, var
det bare noen få hus og en kirke på neset. Men den svarte steinen endret alt.
Med etableringen av Sydvaranger AS i 1906 og utskiping av malm, strømmet flere
tusen mennesker til Kirkenes i løpet av få år. Ødeleggelsene under første
verdenskrig gjorde malmen fra Bjørnevatn bare enda mer etterspurt. Det gjorde
Kirkenes til et velstående sted. Forretningsgårdene hadde russisk-inspirerte
løkkupler, det var penger i omløp og det ble snakket mange språk i gatene.
Så kom annen verdenskrig med totalødeleggelse, så kom den kalde
krigen, så ble Sydvaranger AS lagt ned i 1996. Men i 1989 falt også Berlinmuren
og grensen mot Russland ble igjen åpnet, noe som pånytt la grunnlag for vekst i
Kirkenes. I dag er Sør-Varanger kommune en av landets mest internasjonale
kommuner.
150-ÅRSJUBILANT: I november 2008 fylte kommunen 150 år. Mørketida
var i anmarsj, dagene var blitt korte. Men pulsen var høy. Kommunen hadde
pyntet seg for å feire jubileet, og det gamle gruvesamfunnet kunne varte opp
med en rekke arrangementer, alt fra foredrag om den første befolkningen for
10 000 år siden til konserter og bokkvelder på biblioteket.
Blant annet handlet en av bokkveldene om fugleliv i Pasvikdalen,
basert på en russisk bok skrevet at russiske biologer og ornitologer. Presentasjonen
foregikk på russisk, med den ene av bibliotekets to
russiske bibliotekarer som tolk.
– En fjerdedel av utlånet vårt er på
russisk", fortalte biblioteksjef Hildur Eikås meg. Og la stolt til at Russland
satser på Sør-Varanger bibliotek. Som første by i Norge, og også som en av de
første steder i Europa, får biblioteket i Kirkenes ett Russisk Senter (MIR).
Men før vi går nærmere inn på det, flytter vi oss over Varangerfjorden til Vadsø.
VADSØ. Det tok 30 år å få flyttet det gamle
biblioteket i Vadsø. Først da det var fullt av muggsopp, ble det fart i saken. I
dag rommer bygningen både Fylkesbiblioteket i Finnmark og Vadsø bibliotek. Selv
gjennom tussmørket er det lett å se at biblioteket har en fantastisk
beliggenhet med utsikt over Varangerfjorden, Vadsøøya med Luftskipmasta og inn
mot sentrum.
Dagen etter nærmet jeg meg med museskritt. Det er holkeføre og
tomt i gatene, bare en og annen dame er ute med et godt grep om sparken.
Omsider har jeg stabbet meg opp til døra, hvor det står informasjon både på
norsk, finsk og samisk. Innenfor gjør en bibliotekar klart for eventyrstund med
en barnehage. Men hun er bekymret. Ser ut av den store glassveggen, oppover mot
byen. De skulle ha vært her nå. Telefonen ringer. De tør ikke å legge ut på det
sleipe holkeføret av frykt for at ungene skal skade seg. Så er det bare å lese
eventyr for mor barn som har trosset holkeføret. For eventyrstund skal det bli,
selv for den ene lille jentungen.
IKKE ETT NUMMER. Fylkesbiblioteksjef Sissel Jakola håper ikke
resultatet av Bok og Biblioteks tur ender opp med ett Finnmarksnummer – og
ferdig med det. Nord-Norge hører hjemme i alle utgaver av bladet.
– Jeg håper heller ikke det blir en artikkel som bare leter etter
det atypiske, det sære ved bibliotekvesenet i Finnmark. Bibliotekene i Finnmark
baler med de samme oppgavene og utfordringene som ellers i landet.
Om noe likevel skiller fylket fra resten av landet, må det være de
store avstandene og at fylkesbiblioteket har to avdelinger. Den største i Vadsø
og en mindre avdeling i Hammerfest. Det er kanskje ikke en særlig optimal
ordning. Det er noenogførti mil langs veien fra Vadsø til Hammerfest, så alle
møter må nøye planlegges. Å sette seg i bilen og kjøre fra Kirkenes til Alta,
er nesten som å kjøre fra Oslo til Trondheim.
MANGE KULTURER. Noe som helt klart er typisk for fylket, er
blandingen av kulturer. Her lever både samisk, russisk, finsk, kvensk og
tradisjonell norsk kultur side om side. I tillegg har Vadsø hatt asylmottak
helt siden slutten av 1980-tallet. Mange av asylantene er blant Vadsø
biblioteks flittigste brukere, noe setter sitt klare preg på samlingene.
Noe annet som slår Jakola, er at når man sørpå skal trekke inn
internasjonale perspektiver, reiser man gjerne og besøker bibliotek i Danmark.
Sett fra Vadsø er det internasjonale perspektivet i større grad knyttet til
Barentssamarbeidet, Russland og Finland.
Regjeringen legger gang på gang vekt på hvor viktig samarbeidet i
nord er. Det har i for liten grad vært fanget opp av ABM-utvikling og
kulturdepartementet, mener hun.
– Jeg ser det som naturlig at vi samarbeider med Russland. I dag
reiser bibliotekarer fra Finnmark på besøk til biblioteker i Nikel og Murmansk.
Og omvendt kommer russiske bibliotekarer på besøk til oss. Vi har også mange
prosjekter sammen. Idretten var først ute til å utvikle et samarbeid med
Russland etter at muren falt, deretter fulgte bibliotekene.
ANSVARET FOR RUSSISK. At informasjonen på døra til biblioteket blant
annet er på finsk, er naturlig siden Finnmark fylkesbibliotek har ansvaret for
å dekke etterspørselen etter finsk litteratur i Norge. Et spørsmål både Sissel
Jakola og Hildur Eikås i Kirkenes er opptatt av, er naturlig nok: Hvem i norsk
bibliotekvesen skal ha ansvar for den russiske litteraturen? I dag ligger
ansvaret hos Det flerspråklige bibliotek (DFB) ved Deichmanske bibliotek i Oslo. Det stiller Jakola seg kritisk til.
Hun forteller at Finnmark fylkeskommune i perioden 2003-2007
gjennomførte prosjektet "Norsk-russisk bibliotek- og informasjonstjeneste i
grenseland" i samarbeid med Sør-Varanger kommune og Troms fylkeskommune. På
russisk side deltok Murmansk fylkesbibliotek, Murmansk fylkesbarnebibliotek og
Nikel bibliotek. Formålet med prosjektet var å undersøke muligheter og behov
for å opprette et permanent tilbud ved Sør-Varanger bibliotek, som ledet for
prosjektet.
– Erfaringene fra prosjektet er svært positive. Det har vært mange
gode tilbakemeldinger fra brukerne, som har vært svært godt fornøyd med
boktilbudet, servicen og leveringstiden.
– Styrken til den russiske litteratur- og informasjonstjenesten i
Kirkenes og det som skiller denne fra DFB ved Deichmanske bibliotek sine
tjenester, er aktiviteter som kommer i tillegg til mediatilbudene:
vandreutstillinger, forfatterturneer, konferanser, hospiteringer, besøk over
grensene, dukketeater, konkurranse om håndlagde bøker og litteraturleir, sier
Jakola.
Å utvikle en norsk-russisk bibliotek- og informasjonstjeneste i
Sør-Varanger vil være en kulturell konkretisering av regjeringens
nordområdestrategi, mener hun. Kirkenes er tross alt omtalt som hovedstaden i
Barentsregionen.
– Vi har søkt om å få en nasjonal, russisk bibliotek- og
informasjonstjeneste finansiert over statsbudsjettet, men det kom dessverre
ikke med på budsjettet for 2009. ABM-utvikling har ikke støttet prosjektet vårt,
men ønsker tvert i mot at det skal ligge ved DFB på Deichman. Det vitner om manglende
kunnskap om viktigheten av Barentssamarbeidet og vår mulighet til å fungere som
en nasjonal aktør innenfor russisk litteratur.
TILBAKE I KIRKENES. Kirkenes har fått snø. Torget er ikke så mørkt
lenger, det er lett å finne biblioteket, hvor biblioteksjefen tar i mot ved
inngangen og ønsker velkommen på syngende dialekt, men som noen kanskje vil
høre har en ørliten aksent, siden hun først kom til Kirkenes som 8-åring. Fra
Bærum.
Om det ble kultursjokk? Jo, kanskje. Hildur Eikås husker ikke helt.
Men tilpasningen gikk fort, og biblioteket ble raskt hennes andre hjem. – Da
jeg var ferdig på skolen sprang jeg til biblioteket med alle de fantastiske
bokskattene, og ranselen ble fylt opp med bøker flere ganger i uka.
Kanskje ikke rart at det ble Bibliotekskolen i Oslo, hvor hun var
ferdig i 1975. Planene den gang var klare: Ut i verden – Østerrike eller
Australia! Men det drøyde med avreisen, og i mellomtiden fikk hun en telefon
fra biblioteksjefen i Kirkenes. Om hun kunne tenke seg en stilling som
barnebibliotekar? Joda, og sommeren 1975 var hun tilbake i Kirkenes. 10 år
senere var hun fortsatt i Kirkenes – nå med mann og to sønner og som nybakt
biblioteksjef.
MURENS FALL, NYE MULIGHETER. Den kalde krigen skapte en kraftig
spenning mellom øst og vest. Over Sør-Varanger gikk det en kontinuerlig strøm
av radiobølger fra lyttestasjoner på begge sider av grensen. Utenfor kysten
gled ubåter lydløst forbi og like over grensa lå atombombene oppmarsjert.
Da Berlinmuren falt og den kalde krigen var over, var Eikås en av
de som jublet. Blant annet av faglige grunner. Hun hadde hørt litt om det
russiske bibliotekvesenet, de enorme bibliotekene og boksamlingene. Endelig
åpnet deg seg muligheter til å bli bedre kjent med kollegene i øst.
– Enhver biblioteksjef må tenke: Hva er det spesielle med min
kommune? Hvordan kan jeg utnytte kommunens egenart i biblioteksammenheng? Det
spesielle med Sør-Varanger er uten tvil nærheten til Russland.
Eikås besøkte flere ganger biblioteker i daværende Sovjetunionen. Til
å begynne med var det mest "høflighetsvisitter" hvor alt foregikk i en veldig
formell tone. Hun og de norske kollegene ble hele tiden fulgt rundt, det var
ikke mulig å snakke med bibliotekarer på tomannshånd. Alt var ufritt. Men Eikås
lot skepsis vike for nysgjerrighet. De nordnorske bibliotekenes Nordkalott-møte
i 1989 ble en milepæl. Møtet ble arrangert annet hvert år i Norge, Finland og
Sverige. Nå var det første gang i Sovjetunionen.
– Jeg merket selvsagt store kulturforskjeller, men nysgjerrigheten
ble styrket og jeg fikk lyst til å lære mer om dette store landet vi er linket
opp mot.
Kort tid etter fikk hun et stipend og reiste da til Petsjenga og
Murmansk og hadde møter med noen av bibliotekene der. Ballen hadde begynt å
rulle.
KULTURFORSKJELLER: Det var selvsagt ikke enkelt til å begynne med.
Møtene foregikk med tolk, men tolken kunne som oftest ikke mye engelsk.
Bibliotekene hadde i lang tid fungert som talerør for staten og den "riktige"
politikken. Dette påvirket både bokvalg, innkjøp og formidling.
– Hele denne hierarkiske kulturen var ikke noe man la av seg fra
en dag til en annen, så i forhold til vår frie og kritiske bibliotekkultur,
utgjorde dette en stor forskjell. Selv bare for 6-7 år siden var det viktig at møteavtalene
var formelle i tonen og at innholdet var bestemt på forhånd. I dag har vi et
mer avslappet kollegialt forhold. Vi kan sende en mail i en mer uformell tone
og har blitt tryggere på hverandre, sier Eikås og legger til at humor og spøk
er viktig i den norsk-russiske kommunikasjonen og at økt forståelser av
kulturelle koder er med på å lette samarbeidet.
Når det nå er i ferd med å etableres et Russisk Senter ved
biblioteket i Kirkenes, er Eikås sikker på at det er fruktene av et langt
arbeid.
– Vi har i mer enn 10 år utviklet et godt samarbeid med de
russiske nabobibliotekene. Min påstand er at uten dette arbeidet, hadde vi
aldri fått oppgaven med å lage et russisk informasjonssenter. Vi forutså ikke
dette til å begynne med, men stiene ble til under veis.
500 000 KRONER FRA FRITT ORD. De stiene som Eikås og kollegene
har gått opp, har også ledet til andre resultater. Høsten 2008 kunne Eikås
slippe gladnyheten ut på Biblioteknorge om at Sør-Varanger bibliotek har fått 500 000
kroner fra Fritt Ord til forprosjektet Det Grensesprengende Bibliotek (DGB).
Formålet er å se på muligheter til å utvikle biblioteket til å bli "et møtested
i lokalsamfunnet, en demokratisk arena, en aktiv formidlingsarena og
samfunnsaktør". Det er opprettet en referansegruppe og arbeidet godt i gang.
– Vi skal blant annet hente ideer og impulser fra "sterke, gode"
bibliotek, institusjoner og aktuelle organisasjoner og foreninger. Vår grensenærhet
til Russland er viktig. I Det Grensesprengende Bibliotek skal vi blant annet
videreutvikle den russiske bibliotektjenesten. Vi skal se på "Twin City"
konseptet, og vurdere hvordan biblioteksamarbeidet mellom Sør- Varanger kommune
og aktuelle, russiske bibliotek kan utvikle seg.
– Vi står foran en stor utfordring og en
meget spennende oppgave, som Fritt Ord nå har gitt oss mulighet til å gå løs
på. Videre satsingsområder i DGB etter forprosjektet vil kreve et spleiselag
mellom kommunalt, regionalt og forhåpentligvis også nasjonalt nivå, og vi håper
at Fritt Ord vil følge oss videre med på ferden. Og den turen kan koste noen
millioner kroner, som vi mener er vel verdt satsingen.
RUSSISK SAMLING: I likhet med Sissel Jakola på andre siden av
fjorden er Hildur Eikås soleklar i sitt syn på hvor det nasjonale ansvaret for
russisk litteratur bør ligge – ved Sør-Varanger bibliotek.
Det begynte med at russiske sjømenn kom innom og spurte etter
bøker de kunne lese mens båten lå ved kai. Da var det godt å ha Deichman og Det
fremmedspråklige bibliotek å støtte seg til, og det gikk stadig bokkasser
mellom Oslo og Kirkenes med russiske bøker. Men for sjømennene virket nok mange
av disse bøkene gammelmodige og ikke så spennende.
Da tenkte Eikås: Hvorfor låner vi bøker fra Oslo når vi har all
verdens mulighet til å handle bøker direkte i Russland? Så begynte hun å reise
til Nikel for å handle bøker, og det var spiren til den store russiske
samlingen biblioteket har i dag.
– Vi bare gjordet det. Kreativitet og impulsivitet er ofte viktig
for å realisere nye oppgaver og prosjekter. Det er ikke alltid vi vet hvor vi
lander, men det er bedre enn å stå stille i hverdagen, mener Eikås.
I dag har biblioteket landets største russiske boksamling og 25
prosent av utlånet er på russisk. Det har også vært viktig for å oss å kjøpe
inn litteratur og bygge opp en samling om
Russland på forskjellige språk. Den samlingen blir mer og mer etterspurt fra
mange brukere og også fra bibliotek andre steder i Norge. Denne samlingen vil
få høy prioritet, forteller Eikås.
STORE SAMFUNNSENDRINGER: Russland er et stort land, hvor det stadig
foregår store, samfunnsmessige og politiske endringer, som det også er viktig
for Norge å følge med på. Riktig informasjon, dialog og kommunikasjon er
viktige stikkord i demokratibygging. På biblioteket i Nikel ble det i desember
2008 åpnet en ny, juridisk avdeling. Sør-Varanger bibliotek var til stede ved
åpningen. Alle bibliotek i Murmansk fylke skal etablere slike avdelinger. På
internett vil en kunne finne nye og aktuelle, regionale lover og forordninger,
og få mulighet til å komme med spørsmål direkte til statlige, russiske
myndigheter som gjelder offentlig informasjon, forteller Eikås.
Biblioteket i Nikel har nå ansatt en person
med juridisk utdanning og en med økonomisk utdanning. De vil være veiledere for
bibliotekbrukerne, og hjelpe til med å finne fram til relevante opplysninger og
informasjon.
– På den måten blir biblioteket en viktig
brikke i demokratisering av det russiske samfunnet. Og Sør-Varanger bibliotek
vil med dette ha samme mulighet til å innhente slik informasjon, fordi vi har
direkte kontakt med bl.a Nikel bibliotek og har russisk språklig
bibliotekarkompetanse. På den måten vil vi kunne få
"demokratiseringsbånd" over grensen, sier Eikås.
Hun har også lyst til å rose både Troms
fylkesbibliotek og Finnmark fylkesbibliotek. Fordi de har vært med på å
finansiere videreføringen av den norsk-russiske bibliotek- og
informasjonstjenesten ved Sør-Varanger bibliotek med kr. 100 000,- hver etter
prosjektslutt. Jeg undret meg litt over dette, siden bibliotek i Finnmark og
Troms jo bare kunne bruke Deichman i Oslo.
– Men de var så godt fornøyde med den
tjenesten vi utførte at det ville bli ramaskrik fra bibliotekene i de to
nordligste fylkene hvis tjenesten ble nedlagt. Hva er bedre enn å få slike gode
tilbakemeldinger da, spør Eikås.
EN SISTE MAIL: Hildur Eikås kaster et blikk ut over torget. Den
korte formiddagen med dagslys er over. Om noen timer er biblioteket i feststas
med fakler ute og kaffe og pepperkaker inne. Forhåpentligvis vil det strømme
folk over torget for å høre på presentasjonen av "Fugleliv i Pasvikdalen".
– Det er på tide å sende en mail til Tatiana Kuharenko, nestleder
ved biblioteket i Nikel, for å sjekke om alt er i rute, sier Eikås. Det blir et
tett program for russerne som skal presentere boka. Arrangementet begynner halv
seks, allerede halv sju må de dra tilbake for å rekke hjem før grensen stenger
klokka sju.
Fritt Ord: – Spennende!
– Det grensesprengende bibliotek er
et spennende og potensielt nyskapende prosjekt som vi har stor tro på, sier Oskar
Kvasnes hos Fritt Ord til Bok og Bibliotek. – Kirkenes er et lokalsamfunn som
er i rivende utvikling med gjenåpningen av gruvedriften og utbyggingen av
Stockmann-feltet. En vesentlig og bevisst satsning på kommunens bibliotek kan i
denne konteksten gi viktige ringvirkninger og resultater.
Fritt Ord tenker
seg å bidra til at biblioteket gis økonomiske rammer til å realisere nye ideer
og fornye og utvikle sitt tilbud. Det kan eventuelt dreie seg om utvikling av
samarbeidet med Russland, elektroniske tjenester eller bygnings- og
interiørmessige forhold.
Bevilgningen kan
ses opp mot fjorårets 2,2 millioner fra Fritt Ord til litteraturformidling i 46
norske folkebibliotek, og et ønske fra stiftelsens side om å bidra til synliggjøring
av bibliotekenes viktige samfunnsoppdrag.
