Gå hjem og skam deg!

Nettet er et nytt medium og bloggen er en ny sjanger. Jeg tror det er derfor Sylfest Lomheim, Dag Solstad og Aud Gjersdal
tar feil i sine negative reaksjoner. De tolker nettet med papirets
begreper og forventer å finne de samme uttrykksformene i den uredigerte som i den redigerte offentligheten, skriver førsteamanuensis Tord Høivik, HiO, avd. JBI

Om så andre tykkjer dette er
‘gamaldags’ eller på ‘andre sida av tretti’, er heilt greitt (for meg). 
Høivik har fullstendig rett i at eg har begrensa innsikt i bloggens og
nettets avgjerande eksistensielle verdi. Den (eventuelle) belastninga
og livskvalitetsforringinga ei slik haldning skulle medføra, har eg
tenkt å leva med. Inntil eg finn ut at eg vil gjera noko med det, svarer Sylfest Lomheim i en kommentar.

Nettet er et nytt medium og
bloggen er en ny sjanger. Jeg tror det er derfor Sylfest
Lomheim,  Dag Solstad
og Aud Gjersdal
tar feil i sine negative reaksjoner. De tolker nettet med papirets begreper og
forventer å finne de samme uttrykksformene i den uredigerte som i den redigerte
offentligheten.

Av førsteamanuensis Tord Høivik, HiO, avd. JBI

Aud Gjersdal skrev en kritisk
artikkel om blogger i
Bergens Tidende sent i desember. Den utløste en uvanlig livlig debatt, både på
avisas nettsted og ute i bloggmiljøet. Aud er bibliotekar med mastergrad – og
fikk så det flagret fra sinte kolleger: jeg skjemmes ved å se en bibliotekar
uttrykke seg så til de grader overfladisk og kategorisk, skrev en av dem. Gå
hjem og skam deg, Aud!

Nettet styrker demokratiet

Jeg tror Aud tar feil.
Nettet styrker demokratiet i stedet for å svekke det. Menhun skrev med
verdens beste hensikter. Hun sto fram som en bibliotekar med klare meninger om
den norske offentligheten. Hun fikk artikkelen trykt i en viktig avis – og
sparket i gang en heftig debatt. Da er det jo bare å svare på samme måte.
Hvorfor blir da enkelte debattanter så sinte? Hvorfor blir diskusjonene på
nettet så heftige?  Hvorfor kommer det kommentarer som

– Denne pampen fra Nygårdshøyden
serverer et stygt slag under beltestedet til omtrent alle som har brukt
internett til å si sine meninger.

– Det må være fælt for de som er
i biblioteket ditt når du blir så veldig sint for at andre ikke vet så mye som
deg.

Forklaringen finner jeg hos Marshall
McLuhan. Hans mest kjente bok heter The
medium is the message. Teknologien er ikke en nøytral budbringer, men et
budskap i seg selv. Det er overgangen fra trykte medier på papir til digitale
medier på nettet som utløser de sterke følelsene. Det er ikke våre meninger,
men våre vaner som blir utfordret.

Nettet opphever skillet mellom
muntlig og skriftlig, privat og offentlig. På nettet kan hvem som helst ytre
seg offentlig om hva de vil – ved å trykke på en kommentarknapp, skrive på en
epostliste, opprette en blogg eller lage seg sitt eget nettsted. Nettet innbyr
til en uformell stil: Jeg blir ikke forvandlet til en hjernedød grønnsak som
stumt lar alt det rare på internett fare inn over meg og gjennom meg og ta
bolig i meg slik at det ikke er plass til andre tanker. 

Papirets briller

Verdensveven er mindre enn tjue år
gammel. Det var innføringen av hypertekst i 1991 som gjorde nettet til et
allment medium. Forfattere som McLuhan, Ong og O’Donnell har undersøkt hvordan
skrift- og debattkulturen har utviklet seg gjennom mange hundre år. De som
tilhører den Gutenbergske kultur og leser nettet med papirets briller, opplever
nettet som et sjokk. Aud mener at nettet endrer karakter fra å være et godt
bibliotek, til et dårlig bibliotek som tar inn hva som helst i sine samlinger.

Men nettet har aldri vært et godt
bibliotek. Nettet er en banebrytende oppfinnelse – som skriften, som alfabetet,
som pengene, som trykkpressen, som kraftverk og elektrisitet. Før hadde man
redaktører som vurderte ytringene, sier Solstad. .. Men i dag
oppfordres alle til å komme med sine innlegg. .. Det offentlige rom fylles med
dette. Lomheim er like forferdet. Det lumske er at ingen står som
garantist for tilbodet – gehalten varierer frå fagleg soliditet til rein
humbug. Kvalitetssikring finst ikkje, og dermed er internett prinsipielt
ubrukeleg som kjelde for påliteleg kunnskap.

Vilje til å lære

De gode gamle tider, da redaktørene
skilte klinten fra hveten (og trykket klinten) kommer ikke tilbake. Men vi som
deltar i nettkulturen, har faktisk ingen problemer med å finne fram til de gode
kildene og de fornuftige stemmene. Når Solstad og Lomheim steiler, må det
skyldes at de er på den gale siden av tredveårsgrensen. De har ikke vokst på
med nettet – og har heller ikke tatt seg tid til å undersøkt hvordan det
fungerer. De snakker ut fra en posisjon, men ikke ut fra kunnskap. Da er det
mer grunn til å smile enn å smelle. Meningsfull debatt forutsetter alltid en
vilje til å lære.

Det norske bibliotekmiljøet
omfatter rundt fire tusen personer – og to hundre blogger. Jeg tror ikke noe
annet fagmiljø har samme tetthet. Lærerstanden er i hvert fall tjue ganger så
stor. Det finnes en oversikt over pedagogiske blogger med rundt seksti blogger.
Selv om listen har store hull, er jeg rimelig trygg på at skolemiljøet ikke kan
stille opp med fire tusen lærerblogger.

Blogg og livsverden
Bloggene som er knyttet til et fag eller en profesjon, gir grunnlag for en rikere
fagdebatt enn den vi kan få på papir. Når de mange faglige offentlighetene
flytter seg fra papiret til nettet, gjenoppstår på sett og vis salongene og
kaffehusene fra opplysningstida. Stemmene blir friere og mer personlige.

Den politiske offentligheten som
Aud Gjersdal er opptatt av, forandrer også karakter. Under Gazakrigen nektet
Israel internasjonale journalister adgang til området. Men bloggerne kan ikke
stoppes. Lisa Goldman bor i Tel Aviv og skriver om menneskene på begge sider. Goldman laget også en liste av lokale
bloggere som engasjerte seg mot krigen og propagandafortellingene – både nord
og sør for grensen.

Det store PLACE-prosjektet er
opptatt av Putnams ideer. Når Putnam skriver om USA, skiller han mellom sterke
og svake bånd mellom mennesker. Et levende sivilsamfunn trenger begge. Dersom
menneskene samler seg i tette, solidariske grupper, uten forbindelser mellom
gruppene, blir samfunnet lite fleksibelt. Bloggene bidrar til brobygging – det
Putnam kaller bridging relationships – på tvers av interesser og fag,
lokalsamfunn og miljøer.

En av bloggene fra Gaza heter Life must go on in Gaza and
Sderot. Den skrives av to personer – en som bor i den israelske byen
Sderot, nær grensen, og en som lever i flyktningleiren Sajaia inne i Gaza.
Begge lever i skuddlinjen, for rakettene fra Hamas og for israelske tropper og
flyvåpen. De angriper de ensidige mediene på begge sider av grensen. Men nå kan
de og vi faktisk utfordre massemedia. Jeg leser fortsatt aviser og ser på TV.
Men bloggene speiler verden på en annen og langt mer direkte måte. De store
massemedia tilhører systemet. Bloggene tilhører vår livsverden. 

Les mer:

– Hva
er et troll? Wikipedia.

– Social capital.
Wikipedia. Diskusjon av ulike forfattere og bruksmåter.

– Offentlig rom.
Wikipedia. Bygger på Erling Dokk Holms artikkel – som var
et bidrag til Wikipediastafetten i Vox Publica.

– Hilde Kristin Ljødal. Folkebiblioteket
som offentlig møteplass i en digital tid. ABM-skrift nr. 18. Utmerket
analyse av konkrete eksempler kombinert med gjennomgang av litteraturen.

Fra Plinius:

P 7/09. Blogging om
Gaza. Grasrota sier fra.

P 6/09. Bibliotekarene
og nettdebatten. Et nytt offentlig rom.

P 5/09. Bloggdebatt
i Bergen.  Hvorfor kan ikke nettet være som papiret?

P 4/09. Sekstiårskrigen.
Når Gud står bak – på begge sider.

P 2/09. Fyrverkeri i
Bergen. Bibliotekar utløste bloggdebatt.

SK 1/09. Bibliotekets plass. 
Med forankring i sivilsamfunnet.

SK 48/08. Habermas på
biblioteket.  Bibliotekenes egen debatt utgjør en faglig
offentlighet.

P 249/08. Sosial kapital.
Ulike former for kapital er i omløp.

– – – – –

Sylfest Lomheim, direktør, Språkrådet:

– Ikkje kvalitetssikra

Om så andre tykkjer dette er ‘gamaldags’ eller på ‘andre sida
av tretti’, er heilt greitt (for meg). Høivik har fullstendig rett i at eg har
begrensa innsikt i bloggens og nettets avgjerande
eksistensielle verdi. Den (eventuelle) belastninga og livskvalitetsforringinga ei
slik haldning skulle medføra, har eg tenkt å leva med. Inntil eg finn ut
at eg vil gjera noko med det.

Mi – sikkert (igjen) gamaldagse –
grunnhaldning som menneske er at eg vil vurdera kor mykje det maskinelle skal
styra livet mitt. Vår kvardag er altfor mykje styrt av det maskinelle, som det
er. Dette har lite å gjera med viljen til læring, for mitt livsløp tyder
helst på at eg må ha hatt tilfredsstillande av den eigenskapen.

Og – inntil vidare toler
eg bra å bli sett i bås med Dag Solstad.

Poenget mitt (og sikkert ein del andre) er ikkje at me er imot nett
eller blogg.
Det kan vera fint, til mange formål. Kanskje særleg i situasjonar der det ikkje finst alternativ informasjon (jf. Gaza).
Poenget mitt er berre at det er uredigert og ikkje kvalitetssikra.

Men det må jo vera opp til den
enkelte å bruka det som ein vil – og altså også å ikkje bruka det. Utan å
bli stempla for  å vera eit eller anna av den grunn…